tirsdag 31. januar 2012

Tanker og tiden etter mandag 23.

Nå skal jeg få summet meg til å få laget en ordentlig oppdatering, og det forundrer meg ikke det grann om dette kan bli et laaangt innlegg, så dere er herved advart..;)

Får vel egentlig bare starte med starten, mandagen. Hvis jeg husker riktig har jeg jo skrevet litt om dagen, men ikke så mye om tankene? Husker jeg fikk en fryktelig følelse i hele kroppen da legen ringte sykehuset og sendte oss rett opp dit. Hun legen vi var hos den dagen brukte stort sett "legespråk", som jeg ikke skjønte så mye av, stresset virket hun også fra begynnelse til slutt. Så kom vi opp på sykehuset og i et lite sekund fikk jeg en liten lettet følelse da sykepleieren som tok i mot oss og som sjekket Joachim litt sa at hun måtte ta på munnbind osv siden det hadde gått litt kyssesyke i det siste og hun var gravid. (jeg ble nesten litt redd for at hun skulle ta på han etter hun sa at hun var gravid, tenk hvis det var noen basselusker som fikk lusket seg inn til henne. Men det kan jo kanskje være min noe overhysteriske redsel for at det skal gå noe galt med andre gravide) Dette var egentlig det eneste jeg da fikk høre om sykdommer osv mens vi var der. Vi var der i ganske mange timer, og de nevnte ikke med et ord hva de mistenkte mens de holdt på med prøver osv. Jeg kjente det vel på hele kroppen at de mistenkte noe alvorlig, de sa ingenting og jeg turte ikke å spørre. Det høres kanskje dumt ut for mange, for de fleste ville vel spurt med en gang om de trodde det var noe alvorlig osv. Men husk på at det er ikke så lenge siden jeg kjente på denne vanskelige stemningen, da jordmoren ikke fant hjertelyd når hun la "doppleren" på magen min, den urolige, trykkende og vonde stemningen. Og jeg turte ikke spørre, for jeg ville ikke høre svaret, jeg trodde jeg ikke ville overleve å høre enda en grusom "nyhet"..

Når vi hadde vært der i noen timer sendte jeg melding til min kjære, ba han om å komme for jeg begynte å bli så redd. Bare det å skrive de ordene var fryktelig vanskelig, jeg måtte liksom innse litt at vi ikke kom for å bare sjekke gullet vårt i full fart for å så ta turen hjem igjen med en forklaring på alt, de mistenkte noe alvorlig og det kjente jeg på hele kroppen selv om hodet prøvde alt det kunne å holde fast på at "dette er helt ufarlig, vi skal snart hjem igjen"..

Så fikk vi komme inn på et rom så vi kunne få oss litt mat. Joachim fikk seg litt mat, stakkar hadde jo ikke spist på mange timer da, så appetitten var på topp! Og ikke så lenge etter måltidet la vi han i sengen så han kunne se på tegnefilm, og på 1 2 3 var han reist til drømmeland. <3
 Så var det tid for at vi fant oss litt mat, og da vi nesten var ferdige kom ei inn og sa at vi snart skulle inn for å ta ultralyd .Da hun gikk ut begynte hjerte mitt å hamre, maten smakte ikke lenger og jeg ble uvel..Helt grusomt.
Under ultralyden, når de sjekket organene til tøffingen vår, fikk jeg enda flere "følelser" på at dette kunne være noe alvorlig, jeg og Johan sto lent over ultralydbenken og holdt Joachim i hendene, koste med håret og trøstet han så godt vi kunne. Han holdt et godt tak i handa mi, og jeg klarte ikke å slippe han. Jeg turte heller ikke se på skjermen, ikke at jeg er noen ekspert på ultralyder av organer, men jeg var redd for hva jeg evt. kom til å se. de var mye stille under denne undersøkelsen og brukte vel endel legespråk. jeg husker ikke et eneste ord av hva noen sa under den undersøkelsen, men jeg husker noen spørsmål. De spurte vel blant annet om nattsvette, også tror jeg det var noe om feber osv. og så fikk jeg slaget i ansiktet da de spurte om han hadde hatt mye blåmerker.. Da visste jeg egentlig hva de mistenkte, og jeg var litt glad for at jeg ikke så på ultralydskjermen for jeg var så redd for at jeg kom til å se masse svulster overalt. Det kom noen tårer når de spurte om blåmerker. De hadde jo ikke spurt om det hvis de mistenkte kyssesyken. og katastrofetankene kom jo; de hadde sikkert funnet noen svulster siden de spurte om blåmerker. Men jeg klarte vel litt på mirakuløst hvis å slette litt fra "harddisken" og fungerte allikevel videre. Jeg var livredd, men klamret meg fortsatt til håpet, de hadde ikke sagt noe enda, det var fortsatt håp om at de kunne si at dette var noe ufarlig.

Så kom vi inn på rommet igjen, og Joachim lekte med spretballene han hadde fått i premie under blodprøvetakningen. En sykepleier kom og sa at legen snart kom for å snakke med oss. Legen kom inn og satt seg ned på en stol.... Dårlige nyheter kommer ofte sittende, med mindre de har maaasse å snakke om.
Blodprøvene hans var ikke bra, og de mistenkte leukemi.
For å summere opp litt så tenkte jeg å ta det jeg husker av alle symptomer osv. (hadde et google søk på sykehuset, og det gjør jeg ikke igjen før alt er bekreftet og avkreftet!.....)
 Symptomene han hadde som talte i retning av leukemi:
- litt ekstra kosete
- ingen høy feber
- ikke vond hals, eller bestemte vonde steder
- asymmetriske hovne lymfekjertler på hals, stor på høyre, grenseland på venstre
- store lymfekjertler i lyske, ikke noe særlig store i armhuler
- runde lymfekjertler i hals istedet for ovale som de pleide å være ved infeksjoner
- stor lever og stor milt, mye større enn det som var vanlig ved infeksjoner(høyre lymfekjertel var jo også mye større enn det som var vanlig ved infeksjoner)
- bleik
- nattesvette

Når jeg ser på alle disse symptomene så blir jeg nesten redd igjen. Det er jo ikke rart en plass at de slo alarm på leukemi og begynte såvidt å planlegge og forberede tur til riksen for oss. Jeg husker jeg holdt skikkelig fast i Joachim da legen sa de mistenkte leukemi. Holdt han fast, ville aldri gi slipp og tårene bare rant. Sa til Joachim at vi skulle klare dette, og at han var så tøff, så detta skulle gå bra. Det var han helt enig i. <3

Vi flyttet over til et større rom etter dette, så vi kunne ha litt besøk og at både jeg og Johan kunne være der sammen med Joachim.
På kvelden, da vi hadde lagt oss, husker jeg at jeg la meg og bare kikket på Joachim. Så trengte jeg å be. jeg har ikke bedt på sikkert 16-17 år av forskjellige grunner, men den kvelden hadde jeg behov for å prøve alt. Så jeg ba. Jeg ba om at vi måtte få beholde Joachim, at vi trengte han, om at han måtte få et langt og godt liv, om at han måtte få slippe alle lidelsene en kreftdiagnose medfører, men hvis dette var noe vi måtte igjennom, så skulle vi klare det bare vi fikk han frisk hjem til slutt. Etter dette "snakket" jeg til mine på "den andre siden"(jeg fikk ikke noe svar så dere trenger ikke ringe de snille mennene i hvite frakker enda).
 Denne første natten var akkurat som de første nettene etter at Nora Sofie døde. Jeg våknet av hver minste ting, sikkert maks 30min. sammenhengende på det beste. Bare Joachim snudde seg, så våknet jeg for å kikke. Sov ekstremt dårlig.

Hukommelsen min er faktisk ekstremt dårlig merker jeg. dagene er et eneste surr i hodet mitt, og jeg prøver å finne ut av hvilke dager han tok blodprøver osv. han tok blodprøver mandag ettermiddag, og da mener jeg han fikk 2 sprettballer av en hyggelig mann. Så vet jeg han tok blodprøver på torsdag for det var etter første natt hjemme på perm, mener han fikk 2 sprettballer da igjen. så var det nye blodprøver på lørdag, da fikk han to biler, og så blodprøver på mandagen igjen, 2 nye biler. Men så ser jeg jo på meldinger jeg har sent ut at jeg skrev på torsdagen at blodprøvene var bedre enn igår igjen.. så jeg føler virkelig på meg at det var en ekstra blodprøve, men det kan jo faktisk være at jeg rett og slett bare surrer litt, for det stemmer jo ikke med antall premier som han har fått..:P (rart når du må huske dagene utifra hvilke premier gullgutten din har fått..;) )

Første dag fikk han en gås i premie på undersøkelsesrommet, og en is..:) og to sprettballer av den snille mannen som tok blodprøver og så fikk han premie dagen etter når han hadde ultralyd, da fikk han et stort lykketroll med regnbuehår, også var det vel to små andre premier som vi nok dessverre har mistet på lekerommet på sykehuset; en båt og en ting til troor jeg. To nye sprettballer på torsdagen, denne gangen en lik til de to første og en gul. To biler på lørdag, og to biler til på mandagen.

Joachim storkoste seg på sykehuset han. Stort lekerom med masse leker han ikke har hjemme, sykler han kunne sykle rundt på, traktor han kunne kjøre litt rundt på. Yoghurt til hvert eneste brødmåltid, nøkkelost på nesten hver eneste brødskive. sykepleiere og barnepleiere som ville leke med til enhver tid. Han har jo nesten vært i paradis disse dagene. <3 Han fikk en annen "premie" også, han fikk et duplo sett av ei kjempesnill dame som hette Bente. <3 Joachim var jo helt i hundre når han så settet og ville leke med det, så de satt seg ned og begynte å sette sammen og skru på dette settet. <3 Stikkord; bilverksted. <3


Her var det også mange mange filmer han kunne velge mellom og se, og en av dagene fant vi Timmy, og det var en "film" som virkelig falt i smak. mamma syntes det var en kjempejill introsang og kunne nesten gjerne hatt den i bilen, og Joachim storkoste seg hos pappan sin, slappet godt av og fulgte med på Timmy. <3


Jeg har faktisk gått i høyspenn hele uken merker jeg. Mens det virket som om de fleste andre rundt oss pustet lettet ut etter første blodprøvesvar som var bedre, klarte ikke jeg å senke skuldrene noe særlig før lørdagen da legen sa at prøvene normaliserte seg( "normaliserte" foreløpig plass nummer to av de beste orda jeg har hørt til nå i 2012), og jeg klarte å senke skuldrene ganske mye mer på mandagen da legen kom og sa at prøvene var normale("normale", foreløpig plass nummer 1 av de beste ordene jeg har hørt til nå i år..;) ).
Fortsatt gnager det litt i bakhodet mitt, de har jo ikke bekreftet kyssesyken enda, det er jo fortsatt en mikroskopisk sjanse for at det ikke er kyssesyken. Og så tenker jeg; hvordan kan noen forvente at jeg ikke skal bekymre meg for den mikroskopiske sjansen? For snart 3 måneder siden døde min vakre datter av en "mikroskopisk sjanse".

Joachim har nok også skjønt utrolig mye mer enn vi tror, de første kveldene på sykehuset lå han ofte å bare kikket ut av vinduet/ ut i luften og tenkte..Også holdt vi endel i handa. <3

En av dagene hjemme på perm, så Joachim på gravlyktene jeg har fått begynt å pynte litt på, og så sier han: "TENNE. LYS. NOORA. FIIE" mens han går og tramper i takt med orda..:P gjett om det varmer et mammahjerte da.. <3 Og igår var jeg en liten tur for å hente klærne og det i barnehagen, og der ble jeg møtt med så mange gode ord og spørsmål om hvordan gullgutten vår har det. Det er jo ingenting som gleder mer enn å kunne si at det går bra. <3 også møtte jeg bestekompisen til Joachim også, som med en gang han så meg spurte etter "kimme".. <3<3 Han har visst snakket om Joachim hver eneste dag også, de har nok et sterkt og godt vennskap disse to gullguttene. <3 Da jeg kom ned til Joachim, viste jeg han barnehage"vesken" og sa at jeg hadde vært i barnehagen og hentet den. Så sa jeg at jeg skulle hilse så masse fra alle sammen, navna på de voksne og bestekompisen. <3 Joachim fortsatte å leke og sjekke lekene jeg hadde med til han( han skulle sove over hos besteforeldrene, bli skjemt bort mens mamma og pappa kunne få sove ut etter en krevende uke<3), og så etter en liten stund trenger han sutten og kosen, så vil han opp å kose mamma. Så setter vi oss til i godstolen og ser på Disney junior, og så sier gullgutten: Joachim savne Emil.. <3<3 Hva annet kunne jeg gjøre enn å bare kose mer med han og si at snart skulle han få komme i barnehagen og møte Emil og alle de andre igjen.. <3

Nå venter vi igjen bare på svar på kyssesyke prøven som er på rikshospitalet og som skal bli ferdig idag. Joachim ble jo skrevet ut igår, siden prøvene var normale trengte han ikke være innlagt lenger. På torsdag skal vi inn igjen for å ta ultralydbilder av lever og milt(kanskje lymfekjertlene også) for å se om de har blitt mindre hovne. Kanskje blir det litt blodprøver også den dagen, og muligens blir det enda flere ting i premiesamlingen hans. <3

* Oppdatering! De har nå bekreftet kyssesyke! :D En utrolig lettelse! men de holder tilbake 1% og skal sjekke mer opp hvorfor han har reagert så kraftig på dette viruset. En utrolig lettelse at det er bekreftet kyssesyke og en lettelse at de vil finne ut av årsaken til at han har reagert så kraftig! <3

torsdag 26. januar 2012

Oppdatering!

Da var vi hjemme igjen på ny perm! :D Nå har vi perm frem til lørdag kl. 10, da blir det nye blodprøver.
Blodprøvene idag var enda bedre enn det de var sist, så det går riktig vei! :) Det var visst ikke så veldig mye forandring i de hvite blodcellene, men lymfocyttene som de helst så på var på vei ned. (Lymfocytter utgjør ca. 1/3 av de hvite blodcellene til normalt)
Når det er et virus pleier det å gå sakte men sikkert tilbake, og det er jo det det heldigvis gjør hos lillemann. <3 men han vil også bli tett fulgt opp til han er frisk igjen. :)

I 3 halv 4 tiden idag håper de på å få svar på virusprøvene de har tatt, så da ringer de oss, eller vi ringer til de, Det er ikke ofte man håper på positive virusprøver, men idag håper jeg virkelig på det! <3

onsdag 25. januar 2012

GODE NYHETER!

Mest sannsynlig er det kyssesyken!! Nå er jeg så utrolig lettet at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg hen! <3
Nivået av de hvite blodcellene var gått ned! Så nå får vi perm frem til imorgen tidlig, for da skal han inn å ta nye blodprøver, blant annet for å sjekke leveren. også vet jeg ikke om de vil ta ny ultralyd i morgen også. men han må holdes litt i ro til milten har blitt mindre, da er det godt at vi har en sønn som liker å leke med togbane og parkere biler..<3 Så fremover blir det regelmessige ultralyder for å holde øye med milten og lever tenker jeg. også blodprøver for å sjekke de hvite blodcellene osv, om han trengte noe mer vitaminer eller sånne ting.

Nei, nå skal vi pakke! Og kjøre hjem! Joachim snakket hele tiden om å ut å kjøre traktor og se på fiskene, men da han hørte vi skulle hjem sa han: "ut å kjøre snøen!" :D

tirsdag 24. januar 2012

redsel for morgendagen

Imorgen føler jeg at er dagen hvor vi kommer til å få vite litt mer om hvordan veien vil gå videre.
Jeg håper 100% på infeksjon men frykter og forbereder meg på tur til riksen.. Jeg føler det er litt 50/50.. Jeg aner ikke hvilken vei det vil gå, tror ikke jeg tør ha noen følelse på hvilken vei det går..

Da vi var på den første ultralyden og de begynte å spørre alle disse spørsmålene, mistenkte jeg at de mistenkte kreft. Da de spurte om han hadde lett for å få blåmerker visste jeg at de mistenkte kreft.. Da det spørsmålet kom ble det ekstremt vanskelig å holde tårene tilbake. Den lille perfekte gutten vår, han kunne jo ikke ha kreft?!?!
Ikke ante jeg om de fant masse flekker eller svulster på indre organer heller, de sa jo ingenting, bare snakket legespråk om å måle det og det, også spørsmål til oss innimellom. Herregud for et nervevrak jeg egentlig var de timene.

Da de kom inn etterpå for å snakke om ultralyden, blodprøvene osv, husker jeg faktisk ikke et eneste ord av hva de sa. men jeg husker at jeg satt igjen med følelsen av at det var en veldig stor sjanse for at gullgutten vår hadde leukemi. Jeg husker jeg fikk tvingt meg selv til å spørre om hvor stor sjans han hadde. Det er de verste orda jeg har møtte presse ut av munnen min! Men det var noe jeg måtte ha svar på, jeg måtte ha noe å holde meg fast til. De kunne ikke gi noen spesifikke prognoser ettersom de da må vite hvilken type det er osv, mye som spiller inn. Men de sa også at det var skjedd utrolig mye på det området i de siste åra, og spesielt for barn i hans aldersgruppe.
Joachim satt på fanget mitt mens legene var der den kvelden, og jeg tror jeg aldri har holdt så hardt rundt han før. Livredd for å slippe taket.

Jeg er så redd for morgendagen. Redd for at de sier at de hvite blodcellene ikke har sunket. Redd for at de sier at den første infeksjonsprøven er negativ. Livredd.
Prøver å holde meg litt positiv og tenke at dette skal vi klare uansett, men det er nok litt for mange veier det kan gå enda til at jeg klarer å fokusere helt på det. Jeg tror jeg har litt for mange bekymringer innabords til at jeg klarer å tenke positivt og klart..

Oppdatering om storebror

Vel, det er ikke så mye mer info vi har. Men dagen idag startet med frokost med bismak for min del. Gruet meg så og kjente det knyttet seg i magen hver gang jeg så en sykepleier eller lege nærme seg meg. Har vært så utrolig redd for hvilken beskjed de kanskje kommer med, og jeg ser jo at de er bekymret selv, noe av grunnen til det kan jo ha med Nora Sofie å gjøre. At det tross alt bare er 2 og en halv måned siden vår lille engel kom stille til verden.

Etter litt frokost og masse leking på lekerommet ble det jo tid for legevisitt. Da kom det to leger, noe som uroet meg med en gang. Grunnen til at det kom to leger var heldigvis ikke fordi de kom med dårlige nyheter, men fordi han ene var ny og skulle være med på en runde for å sette seg inn i rutinene.
Der kjente de på magen og lymfeknutene, mens to ei sykepleier og ei sykepleierstudent sang sanger for gutten vår. Gjett om han likte det da! De sang "Olle Bolle" og "nede på stasjonen", og Joachim var suuperflink som vanlig!
Så fikk vi beskjed om at han måtte ha ny ultralyd av organene så de kunne ha bilder til å sammenlikne med senere. Husker ikke helt om de skulle ta nye røntgen av lungene også, trodde det, men kan godt hende at jeg ikke fikk med meg alt..

Ultralyden gikk greit, men vi klarte jo å glemme bæ bæ lam på rommet, men han roet seg til slutt og var nok en gang superflink! Denne gangen fikk han et lykketroll, en båt og et klistremerke i premie! Kjempestas for en liten gutt! <3 Lykketrollet har forresten fått navnet Olle Bolle..;)

Så kom jo legen inn igjen så fort hun var ledig, han hadde ingen forstørrede lymfekjertler mellom lungene noe som var et godt tegn. Hun skulle også ringe kristiansand på slutten av dagen for å høre om prøvesvarene var klare, men siden vi ikke har hørt noe så regner jeg ikke med at de har fått vite noe de heller. Så fort de vet noe nytt selv så pleier de å komme så fort de kan for å informere oss.

Legen som kom idag likte jeg veldig godt egentlig. Jeg føler det gjør ventetiden mye lettere å heller vente på svar om det er virusinfeksjon enn å vente på svar om det er leukemi.. selv om det går litt ut på det samme, så er det allikevel veldig forskjell. Det er faktisk allverden forskjell for meg. Nå føler jeg at tiden her går litt greiere enn det gjorde når vi ble forespeilet tur inn til riksen for flere prøver osv. Legen idag har igrunn fokusert på alle tingene som kan være symptomer på virusinfeksjon istedet for å fokusere på alt som kan tyde på at det er leukemi.

Imorgen skal de ta ny blodprøve, er ikke helt sikker på om de skal ta i fingeren eller må ta på vanlig måte, det var visst litt usikkert sist jeg snakket med ei sykepleier, men dette skulle de jo finne ut av. og for meg er det egentlig det samme, Joachim taklet det ganske fint når vi måtte ta blodprøver sist, så tror han takler det ganske fint om vi må det igjen. Det de skal se på imorgen er nivået av de hvite blodcellene. Har det sunket peker det enda mer i retning av at det kan være en infeksjon, men hvis det har holdt seg på samme nivå eller steget kan det være tegn på noe mer skummelt, men tror ikke de utelukker virusinfeksjon for det.

Nå fikk vi akkurat svar på urinprøven han tok istad, som heldigvis var negativ, ingen utslag på noe. Håper det også er et godt tegn.<3 Det at Joachim har god allmenntilstand og spiser godt er jo også et godt tegn. :)

Nå tror jeg at jeg har fått med meg det meste som har skjedd idag. ikke så mye nytt egentlig, men heller ingen dårlige. Imorgen blir nok en dag som gir oss mye mer svar på hva vi kan vente oss fremover.

mandag 23. januar 2012

Storebror er syk

Vel.. Der kan man se hvor fort ting kan snu. I går var jeg så fornøyd jeg følte jeg kunne bli i min situasjon, jeg følte jeg fikk litt fred og forsoning med at Nora Sofie er borte og alt det. Jeg følte vel litt det at jeg måtte være takknemmlig, for jeg har verdens fineste jente selv om jeg ikke får oppleve noe sammen med henne i dette livet. og jeg har verdens fineste gutt som gir meg glede etter glede etter glede. Og jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk støtte og en ordentlig god pappa. <3

Men idag skulle alt snu igjen. Akkurat nå føler jeg at jeg er midt i et levende Helvete, og kanskje blir det enda verre.
Ble ringt fra barnehagen om at de trodde han kunne ha en begynnende øyebetennelse. så jeg hentet han i barnehagen, ringte legen og fikk en time. Når vi var der, tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne høre med legen om de hovne mandlene.. Vel, det var ikke hovne mandler, det var hovne lymfekjertler. Og så bar det rett opp på barneavdelingen på sykehuset her for flere prøver. Joachim var en supertøffing og fikk først en gås i premie etter temperaturtaking og kjenning på lymfekjertler og mage. også emblaplasterne da, og navnebånd.
Han lekte også kjempemye med en tigergutt som kunne hoppe, vi leste bok om gråtass også var det en brannbil der som han fikk med seg videre.
Neste steg på veien var masse blodprøver. Husker ikke helt hvor mange, men det var endel. Her fikk han to premier, og de kunne han velge helt selv. Først prøvde han som stakk å finne premie, men Joachim ville ikke ha en eneste en av de han valgte, så prøvde mamma og finne, men han ville ikke ha noen av de heller. Så fikk han velge selv, og først sa han bare "den" og pekte ned i den "lille" skuffen med leker, og hver gang jeg eller blodprøvemannen prøvde å finne "den" var det feil. Men så fikk jeg han til å ta leken selv, og da var det en av de sprettballene vi ikke hadde spurt om. og når han kunne velge en til, valgte han en kliss lik sprettball som lå rett ved siden av. <3<3 lille gullgutten vår. <3<3

Etter dette var det enda litt mer venting, før vi måtte inn og ta ultralyd av magen. De sjekket leveren, nyrene, milten, ja alt som kunne sjekkes tror jeg. leveren er større enn hva den skal være, men de kunne heldigvis ikke finne noen skumle flekker på den eller andre organer.
Her fikk Joachim kjempemasse skryt for at han var så stille og rolig når han bare først fikk roet seg. han bare lå å kikket på alle sammen. Tydelig at han føler seg trygg med mamma og pappa i nærheten.

De spurte hele tiden om masse spørsmål, masse spørsmål jeg følte jeg ikke kunne svare på 100%, ergo jeg fikk en skikkelig "dårlig mor" følelse. Vi har akkurat vært igjennom en helt ufattelig tragedie, og Joachim, jo han har vært i stort sett sitt vanlige storsjarmørhumør. Litt ekstra kosete, men ikke noe som vi tolket som unormalt etter at han trengte mye ekstra kos etter å ha mistet lillesøster. <3

Etter ultralyden var det tid for litt mat, og så en liten lur. Tenk, en så herlig liten solstråle, også har han kanskje kreft. Ordet gir meg frysninger langt inn i hjerterota, beinmargen og alt anna som er.
De tok røntgen av lungene også, der fant de heller heldigvis ingen store hvite skumle flekker,

Her sa de at de ikke var gode nok til å kunne stille en evt. diagnose. men i morgen kommer en hematolog for å se på den ene blodprøven, blodutstrekk eller noe. er vel denne prøven hvor de ser på antall hvite og røde blodceller. De hadde prøvd selv å se, og fått noen som holdt på med voksenmedisin å se, men kunne ikke finne noe helt klart ut av det, så blir nok noe mer svar imorgen.

Herregud å redd jeg er. Jeg er så sinnsykt redd, og helt slått i bakken. Jeg trodde vi hadde fått dosen for resten av livet når vi mistet Nora Sofie.
Jeg husker at når alle sa at måtte 2012 bli et mye bedre år for oss osv, så ble jeg litt redd for å si "det må det bli, det kan jo ikke bli verre". Tror ikke jeg turte å si det til noen, for jeg visste jo at det kunne bli verre, vi kunne jo miste Joachim også.. Fy for en skummel og fæl tanke det er.. Fy F*** for en sinnsyk tanke, det skal jo ikke gå an!
akkurat nå er 2012 helt grusom, akkurat nå lever vi i frykten for at sønnen vår har leukemi, at den fantastiske nydelige og perfekte gutten vår har kreft..
At livet kan snu seg så fullstendig opp og ned på så kort tid, det er ufattelig. At vi kan gå fra lykkelig uvitende til totalt knuste på under et halvt år, det er så umenneskelig som det kan bli.

Jeg er sikker på at jeg snakker for Johan også nå, når jeg sier at vi skal kjempe vært eneste slag, vi skal stå sammen og kjempe med nebb og klør, og vi skal være der for Joachim og hjelpe han igjennom det som måtte komme sammen. Bare vi får en frisk gutt med oss hjem igjen.  <3

søndag 22. januar 2012

Tankesurr i en godstol..

Har du noen gang tenkt på hvilke valg du har gjort langs veien? Hvilke valg som har gjort at du er der du er i dag. Som har gjort at du er den personen du er idag.

Det er jo klart at alle har gjort gode valg og mindre gode valg. Men alle de dårlige valga er jo også med på å forme deg som person, alle de dårlige valga har jo også vært med på å gjøre om du har valgt å gå til høyre, venstre eller rett frem på livets vei.

Jeg kjenner nå at jeg faktisk er fornøyd, så fornøyd jeg kan bli. Jeg har en mann jeg elsker og som har gitt meg to fantastiske og perfekte barn.
Det er litt rart å tenke på, alle de ubevisste og bevisste valga som har ført til at jeg er den jeg er idag og sitter her jeg sitter. Det er rart å tenke på at hvis jeg hadde gjort en liten ting annerledes, eller hvis jeg hadde unngått å gjøre noe, så hadde jeg kanskje vært en helt annen plass idag. Kanskje jeg hadde vært en annen plass og vært like fornøyd, eller kanskje jeg hadde vært en annen plass og vært misfornøyd og lurt på hvordan livet hadde vært om jeg hadde valgt høyre istedet for venstre...

Men det viktigste er uansett at jeg er fornøyd her jeg er idag. Jeg ville ikke vært foruten Johan, ikke vært foruten Joachim og ikke vært foruten Nora Sofie. <3

lørdag 21. januar 2012

Slitsomme dager

Vært litt stille fra meg i det siste. skulle egentlig komme med en liten oppdatering tidligere, men nå ble det ikke sånn..
Har begynt på et nytt strikkeprosjekt, og fått laget et par gravlykter, koser meg med å dille og dalle med små prosjekter. Holde på med litt ting mens hodet kan bare tenke på alle tinga i "bakgrunnen"..

Et par dager nå har jeg tenkt mye på og kommet over masse artikler om "mirakelbabyer".. merker jeg blir litt "drittlei" av å lese om alle disse barna som overlever til tross for ekstremt dårlige odds, alle barna som blir helt friske til tross for dårlige odds.. ikke misforstå meg, jeg unner selvsagt disse barna og familiene deres et langt og lykkelig liv sammen! Men det er vel mye pga av at jeg ikke får noe langt og lykkelig liv sammen med min lille jente at jeg føler det sånn.
Det hjelper ikke lenger at "alle" rundt meg har gutter, det hjalp i begynnelsen, men nå er det nesten mer sårt. For gjett hva, vi skulle hatt den jenta, ei lita prinsesse innimellom alle guttene..Alle de stoore guttene som kunne passe på vår lille hjerteknuser. <3 Og om en 13 års tid hadde vel Joachim måtte beskytte henne fra alle guttene..:P

Det kommer jo bedre dager, så får bare vente tålmodig på de. Bakte sjokoladekake med Joachim idag, fikk tatt bilder, men kameraet ligger fortsatt på kjøkkenet og jeg sitter så godt nå at bilder får komme senere. :P

onsdag 18. januar 2012

Egenkomponert frøbrød

Ny liten bakedag her idag, men denne gang kun for mor..:P
Har lenge hatt lyst til å bake et grovt brød med masse frø, men de eneste oppskriftene jeg fant på frøbrød osv var kun lavkarbobrød. Det passer rett og slett ikke for meg. Så idag har jeg rett og slett komponert mitt eget brød, og tro det eller ei, men det ble vellykket. :) Grovt, masse frø og saftig! <3


Oppskriften kommer jeg nok til å modifisere enda litt neste gang jeg skal lage disse brøda, prøve med enda mer frø(og kanskje nøtter?) og litt mindre mel. Og det beste med å lage dette brødet; jeg trengte ikke ta det ut av bakebollen en eneste gang før det skulle i formene, ingen knaing. :)

Bindemiddel i frøbrød trenger ikke å være egg, men heller linfrøhvite! :) Når linfrø ligger i vann skiller de ut en slimete masse ganske lik på eggehviten og som har en super bindingseffekt i bakverk! :) Gjett om ikke det er et supert tips til eggallergikere :)
For å raske opp prosessen med å lage linfrøhvite kan man koke linfrø og vann i 5 minutter, og voila, ferdig linfrøhvite. :) ( 2 ss. linfrø og 1,5 dl. vann, denne mengden skal tilsvare ett egg)


mandag 16. januar 2012

The end..

I det siste har jeg hatt en litt sånn "the end" følelse.. På en måte; veldig mye slutt, og veldig lite begynnelse...

No more; feeling complete...

Vet egentlig ikke helt hva disse følelsene kommer av. Føler meg veldig "ustabil", redd, uklar. Skal i et møte til torsdag jeg egentlig ikke ser så veldig frem til, men jeg vet at hun jeg skal møte da er klar over det og er på "mitt lag". Vil ikke utdype dette noe særlig mer enda, men etterhvert kommer jeg nok til å snakke mer om det.

Hukommelsen min er virkelig som en "gulfisk"(ja, jeg vet gullfisker ikke har "gullfisk-hukommelse" men aner ikke hva annet jeg skal sammenligne det med).. Det jeg husker best når jeg ser bakover er tiden sammen med Joachim, når vi koser og ser på disney junior e.l., husker jo selvfølgelig litt andre ting også. Det virker som om  hodet mitt på en måte har nådd maks kapasitet og har gått inn i "nød-modus" eller hva jeg skal kalle det, at hodet mitt har laget en slags proriteringsliste på hva som skal huskes..:P
1. Alt med Joachim og Nora Sofie
2. Johan
3. Andre avtaler og møter
4.... Husker ikke hva jeg hadde tenkt å skrive her...
Jeg har nok rett og slett gått litt i "overdrive" og trenger litt tid på å komme tilbake.
Jeg innrømmer så gjerne at jeg pleier å være "litt" distré til vanlig å, men ikke så distré som nå..

Dagene flyr faktisk bare avsted, men jeg føler ganske ofte at jeg sitter inni en vakuumball og bare ser på livet som farer avsted.. Litt på en måte som om at jeg eksisterer, men lever ikke livet..

Fikk en telefon istad fra ei hyggelig jente jeg har begynt å bli litt kjent med, og hun lurte på om ikke jeg ville bli med på trening ikveld. :) Jeg sier jo selvfølgelig ja! :) Jeg har lenge hatt lyst til å begynne å trene, jeg liker faktisk å kjenne at jeg brukt kroppen min, kjenne at jeg faktisk lever.
Jeg trenger nok å bli dradd litt med nå, ikke for å trene for det har jeg jo en indre lyst til, men det å komme seg ut. Det å gjøre noe annet enn å sitte med tankene.. Derfor ble jeg egentlig veldig glad når jeg så hun ringte, for jeg visste at jeg kom til å bli spurt om ikke jeg ville bli med å trene. :)

Imorgen blir det nok ikke noen avslappingsdag da heller, for da skal jeg en tur til byen med ei annen. :) Idag var tydeligvis dagen å spørre meg på, sov litt mens gutteknotten min var i barnehagen, så våknet jeg til en melding om ikke jeg ville finne på noe i morgen, og det ville jeg jo. :) og så fikk jeg jo telefon mens jeg holdt på med middag om ikke jeg ville trene ikveld. :)
Gleder meg til å legge meg ved siden av min kjære ikveld, også håper jeg jo på å våkne til en blid lillegutt imorgen(idag våknet jeg av at jeg hørte han sang "bjørnen sover"), det er så godt å våkne til en blid solstråle! <3


søndag 15. januar 2012

Havre- og sjokoladekjeks

Idag har jeg og Joachim bakt havre- og sjokoladekjeks..:) mm, de var supergode og endelig fikk jeg prøvd det hjemmelagede vaniljesukkeret også :):)


Det er godt å kose seg med litt baking innimellom og bare la tiden renne avsted. Ikke trenge å tenke på noe, bare konsentrere seg om å kose seg. <3



lørdag 14. januar 2012

Ferdige strikkeprosjekter

Da var første strikkeprosjekt i 2012 ferdig, og håper på en blid og fornøyd gutt når han våkner :) Jeg liker som regel bedre "strikketær" som ikke er så spisse, men nå ble de sånn dette paret..:P

Gjorde det med vilje å speilvende mønsteret sånn at  reinsdyra blir like på innsiden av leggen og utsiden av leggen..
 Og når jeg stilte sokkene opp sånn gikk det opp for meg at det hadde jo vært enda tøffere om jeg hadde gjort mønsteret sånn at fua hadde vært på sokken til venstre, og hodet på høyre..:P

Fant også endel andre strikkeprosjekt i kassa mi når jeg var ferdig med disse. Er ting jeg strikket etter at vi fikk vite at det var ei lita snuppe som lå i magen min, så har egentlig ikke vist de til noen siden vi holdt det hemmelig at det var ei lita snuppe. <3 Men her kommer litt ting jeg strikket til Nora Sofie, og et par sokker som egentlig skulle være julegaver, men som ble helt glemt vekk..

Dette skulle bli hentesettet til Nora Sofie, ville ikke ha noe superrosa i tilfelle det skulle vise seg å komme en liten gutt istedet. Mangler knapper i jakken, og fikk bare begynt på buksen.
 Dette var en av de planlagte julegavene, men som ble helt glemt bort. Er strikket i bomullsgarn.

Julekjole til Nora Sofie, hadde kanskje vært bittelitt stor, men heller stor en liten..:) Er også strikket på "frihånd", fant et mønster jeg likte på en kjørepose, endret litt så jeg kunne bruke som kjole, pluss at jeg brukte raglansfelling og heklet hvit pyntekant. Mangler et par knapper her å..:P

Jakke i søt Daisy-strikk.. Elsker de små blomstene <3

Tunika, kyse og leggvarmere til ei lita moteløve. <3

Sokker som er strikket til Joachim. <3

Merker jeg får litt mestringsfølelse når jeg ser alle prosjektene jeg har hatt og som jeg har klart å få til..:) Jeg har funnet et nytt yndlingsgarn som jeg selvfølgelig ikke finner så fryktelig mange oppskrifter til. Har begynt å like veldig godt et bomullsgarn som heter Tuva, billig og godt garn som blant annet kan kjøpes på Europris. Mye lettere å strikke med også syns jeg resultatet blir litt finere òg. Tror jeg også må begynne å lagre alle oppskriftene jeg modifiserer...:P

tirsdag 10. januar 2012

"Små føtter setter dype spor"

Har lyst til å reklamere litt for en bok. Jeg må jo bare innrømme at jeg ikke har lest denne selv, men med tiden, når jeg føler meg klar for det så kommer nok denne boken til å havne i bokhylla her hos meg også. <3

Føler ikke jeg trenger å si så mye mer om denne boken enn det som står her :


Legger ved et par linker til hvor boken kan bli kjøpt:

Bokkilden eller Commentum Forlag , på Commentum Forlag har de boken i paperback, hard cover og som E-bok. :)



Et "lite" livstegn

Ja, her kommer det et lite livstegn fra meg igjen da :)
Har rett og slett ikke hatt ork til tankene mine de siste dagene, så har bare surret rundt og "tullet"..
Skal vi se da, hva har jeg gjort siden sist innlegg?.. Lørdag, gjorde vel egentlig ingenting den dagen, Joachim sovnet på magen min tidlig på dagen, vi koste og koste også var plutselig han reist til drømmeland <3

Kosestund <3

Etter luren hans dro vi en tur opp til Gjerstad, hvor han sov over hos tante Eva og onkel Svein( eller tante Eve og okkle fein som han sier..  ;) <3 ) Tror jeg brukte kvelden hjemme på å spille kabal..... :P Sier vel litt om hvor mye tiltakslyst jeg hadde..;)

Søndag igjen sov jeg vel nesten helt til vi måtte dra å hente Joachim, og så dro vi fra Gjerstad og rett i bursdagsselskap til en ny kompis av Joachim :):) <3 Han syntes det var litt skummelt med en gang, men til å kunne kjenne bursdagsgutten og at alle stort sett var et år eldre enn han så syns jeg at han taklet det veldig fint! Og han sov kun i bilen på vei dit også, så jeg syns han var kjempeflink jeg :)
Etter bursdagsselskapet dro vi for å tenne lys på grava til Nora Sofie. <3

Tenkte på det på søndagen at for nøyaktig to måneder siden var min siste "bekymringsfrie" dag. Min siste dag hvor jeg tok ting "for gitt", min siste dag hvor jeg oppriktig talt var glad i livet og nøt det. Følelsene mine har på en måte flatet ut siden Nora Sofie døde. Jeg føler jeg ikke klarer å være ordentlig glad lenger, henger liksom en svær tung svart sky over hodet mitt som gjør at jeg ikke klarer å reise meg opp for å se sola.
Skulle virkelig ønske jeg kunne gå tilbake til den "bekymringsfrie", livsnytende Ann Helèn.. Jeg hadde jo så klart bekymringer da å, og så klart hadde jeg ikke tid til å nyte livet hele tiden, men det er ingenting i forhold til nå.. Jeg vil aldri kunne nyte en graviditet igjen sånn som jeg gjorde med Joachim og Nora Sofie frem til det utenkelige skjedde. Aldri vil jeg kunne ta noe "for gitt" igjen. Setningen "det vil jo aller helst gå bra" betyr ingenting for meg lenger.

Søndag kveld måtte jeg og Joachim synge for Nora Sofie, og som Joachim valgte ble det bæ bæ lille lam. <3 Og så måtte mor stryke navnelapper til den store gullmedaljen, rett før jeg må bestille flere faktisk..:P

Mandag ettermiddag gikk vekk til å kose med Joachim. <3 Virket ikke som om han var helt i slag, så han byttet mellom å kose på mammas mage og kose på pappas mage. <3 Så når leggetiden kom gikk vi inn i mamma og pappas seng, leste 4 nattaeventyr og sang 3 nattasanger. <3Som regel pleier vi bare å ha et nattaeventyr og 2 nattasanger, men er man ikke helt i form så tøyes de grensene godt..<3

Så kom dagen idag. Idag har jeg faktisk kun brukt tida mens Joachim var i barnehagen på å holde på med den nye headeren. Satt faktisk også nesten å ventet på telefon fra barnehagen også, for bestekompisen hans i barnehagen er syk, og det syns ikke Joachim er noe stas, så egentlig ville han også være hjemme.(i tillegg har jeg jo lurt på om han har brygget på noe, men etter barnehagen idag hat han vært i storform, så satser på at det ikke var noe allikevel) Idag er jo andre dagen at bestekompisen hans er syk, det gikk bedre idag og Joachim virket blidere også. :) De er så flinke i den barnehagen! Når Joachim trenger voksentid, tid på fanget, tid til å kose, tid til å snakke, så får han det! Og han blir utfordret, får realistiske forventninger satt til seg, får prøve og feile, lærer masse nytt og får lekt og kost seg masse. Nå sier ikke jeg at andre barnehager ikke er så gode, for jeg aner ikke hvordan de andre barnehagene er, men det jeg sier er at jeg er superfornøyd med barnehagen til gutten min! <3

Ikveld måtte vi også synge nattasang for Nora Sofie; bæ bæ lille lam. Jeg tror nok han husker at han sang bæ bæ lille lam til henne når hun lå i magen, for når jeg spør hvilken nattasang han vil synge for henne så er det ikke "so ro lillemann", ikke "trollmor", men "bæ bæ lille lam".. Jeg har jo egentlig lært han opp til at vi kun synger nattasanger som nattasanger, men når det kommer til hvilken sang han vil synge som nattasang til Nora Sofie, så får han velge den han vil. <3
Etter at vi hadde sunget for Nora Sofie ikveld spør Joachim: "Nora Fie gla'?" <3 Og jeg sier jo selvfølgelig at hun ble nok kjempeglad! <3 Hvor heldig er ikke vi som har en sønn som vil synge nattasang for lillesøster i himmelen så hun skal bli glad?.. Vi har rett og slett en fantastisk sønn, og vi lager tydeligvis rett og slett fantastiske og perfekte barn. <3
Joachim har spurt litt mer om Nora Sofie de siste dagene egentlig, og idag ville han se bilder også. Så jeg fant frem to bilder til han, er hvor jeg holder henne, og et hvor Johan holder henne. Og han smiler som en sol når han ser bildene og skal bytte mellom å se " mamma holde Nora Fie" og "pappa holde Nora Fie", alt med et utrolig stort smil om munnen! <3 <3 <3

Dette ble nok et fryktelig langt innlegg, men her er jeg ihvertfall. :) Er mye som har skjedd selv om det kanskje ikke er så mye likevel. Har forresten fått panduro pakke også, så nå venter det et prosjekt eller to på meg også :) <3 Har hatt lyst til å strikke et par sokker til Joachim også, så får se hva jeg begynner på først.

fredag 6. januar 2012

Tankesurr på kveldstid

Prøvde å legge meg, og som dere sikkert allerede har skjønt så gikk jo det rett i dass…. 
Tårene bare presset seg på med en gang. Føles som om jeg har måtte begynne på nytt med sorgprosessen etter ettersamtalen. Frem til ettersamtalen har jeg på en måte tatt med i sorgen at vi kanskje aldri får vite hva som skjedde, at det kanskje var en infeksjon som tok livet hennes.  Nå må jeg takle det faktumet at det var en blodpropp som var årsaken.

Jeg er jo ganske faktaorientert som menneske, og klarer jo ikke helt å gi slipp på at de ikke fant noen blodpropp i morkaken, men(!!) jeg er fortsatt helt overbevist om at vi valgte rett da vi takket nei til obduksjon. Jeg tenkte riktignok litt på obduksjon i begynnelsen, men er så sjeleglad for at det ikke ble det. Jeg makter ikke tanken på at hun skulle ha bli kuttet i, og mest sannsynlig manglet hjerte og hjerne, nei off.. Det var helt riktig avgjørelse for oss å takke nei til det. Jeg er egentlig evig takknemlig for at Johan var veldig tydelig på at han ikke ville det da jeg egentlig var litt usikker, for jeg hadde nok strevet så utrolig mye mer vitende om at vår uendelig vakre Nora Sofie var blitt kuttet i og alt det en obduksjon innebærer. 
Jeg kan fint klare å takle at legene ikke har sett en blodpropp, at de bare fant forhøyet nivå av lupus antikoagulant. Jeg vet nå når datteren min døde. Jeg skulle ønske at når hun først skulle forlate vår verden at hun sovnet stille og rolig inn, men dessverre gjorde hun ikke det. Men isteden, så forsvant hun fra denne verden med at mammaen hennes strøk henne over hodet, sendte henne gode tanker og fylte hele seg og henne med kjærlighet. <3


Har tenkt mye de siste dagene på hvor gjerne jeg har lyst til å kunne glede meg over en ny spire. Ikke at jeg har lyst til å glemme henne, eller prøve å «overstyre» sorgen over min vakre Nora Sofie. Men tenk da, tenk hvor heldig nestemann vil være, få en stor storebror som passer på her, synger for h*n, leker og koser seg sammen med h*n, også en helt fantastisk storesøster som passer på fra himmelen. <3
Det er så vondt å tenke på. Så mye som Joachim hadde gledet seg til å få en lillesøster, til å hjelpe mamma med babyen, synge og leke med henne! For å ikke snakke om enda mere pappatid, mens mamma er opptatt med amming osv. <3  Så mye som han gledet seg, også fikk han aldri muligheten til å gjøre noe av det med den første lillesøsteren hans. Det kan nok være litt av grunnen til at jeg har begynt å tenke litt ekstra på dette, det at han gledet seg så utrolig mye, også fikk han ikke oppleve det. Noe av det verste foreldre ser er jo at barna har det vondt, at barna er lei seg!
Joachim er kjempefascinert av babyer, han elsker de. Og han har jo forberedt seg han å på å bli storebror, på å få baby i hus.

Har også fått litt andre tanker i det siste. Tanker om respons vi får som  «håper dere kommer over det snart», «kommer ut i jobb igjen snart» osv. Nora Sofie er så absolutt verdt hver eneste av våre tårer, hun er verd sorgen vår! Hun får aldri oppleve det du får opplevd! Hun får aldri oppleve lek og moro, første skoledag, første kjæresten, første kyss, bryllup, barn, barnebarn, jobb.. Alt det så mange tar for gitt får ikke hun oppleve, alt det så mange tar for gitt får vi ikke oppleve sammen med henne. Så la oss få tid til å sørge over henne, og la oss gjøre det på vår måte! Jeg vet jeg ikke kan grine for alltid, jeg vet jeg må ut i jobb, jeg vet! Men la meg ta det i mitt tempo, la meg grine og være lei meg når jeg trenger det. La meg minne min kjære datter så ofte jeg vil! 


Kate Havnevik - Grace

I'm on my knees
only memories
are left for me to hold

Don't know how
but I'll get by
Slowly pull myself together

Theres no escape
So keep me safe
This feel so unreal

Nothing comes easily
Fill this empty space
Nothing is like it seems
Turn my grief to grace

I feel the cold
Loneliness unfold
Like from another world

Come what may
I wont fade away
But I know I might change

Nothing comes easily
Fill this empty space
Nothing is like it was
Turn my grief to grace

Nothing comes easily
Where do I begin?
Nothing can bring me peace
I've lost everything
I just want to feel your embrace


Denne episoden av Grey's anatomy kom på tirsdagen etter vi kom hjem. Grunnen til at jeg husker det var vel fordi Callie var gravid, hadde vært i en bilulykke og så ser jeg opp på skjermen og de leter etter fosterlyd.. Vi bytta kanal..
Så episoden igjen her om dagen, var faktisk litt tøft, men gikk greit. Litt merkelig episode også, men utrolig mange fine sanger, og flinke er de til å synge også :) Sangen jeg har lagt ut over er også en av sangene de synger, teksten på den griper meg så,  og passer perfekt til hvordan jeg føler det og har det..



torsdag 5. januar 2012

Ettersamtale idag.

Min lille jente var helt frisk. Det feilte henne ingen verdens ting. Hun var like perfekt fra topp til tå, innvendig til utvendig, som vi var sikre på at hun var, like perfekt som storebror. Min lille jente hadde overlevd helt fint på utsiden, ingen syndromer, ingen kromosomfeil, ingen feil overhodet.

Mest sannsynlig er det en blodpropp som har tatt livet av min lille gulljente. De fant ingen propp i morkaken, men jeg hadde forhøyet nivå av et antistoff kalt lupus antikoagulant. Dette antistoffet gjør at en har større risiko for å få blodpropper i morkaken. De godtar verdier opp til 1,19, og nivået mitt var 1,24.
Om en 6 ukers tid skal jeg inn på laboratoriet og ta nye blodprøver for å sjekke nivået på dette antistoffet. Om det er det samme, eller har gått ned.

Jeg har jo selvfølgelig googlet masse etter at jeg fikk greie på det, og egentlig funnet ut av at de stort sett finner ut av at en har «for mye» av dette antistoffet når en får utredning etter 3 aborter.  Men jeg vil også tro at disse som får beskjed om dette etter å ha abortert så mange ganger har et høyere nivå med antistoffer enn det jeg hadde.

Når jeg blir gravid neste gang får jeg tidlig ultralyd mellom uke 6-8 for å bekrefte liv. Under denne kontrollen vil de også finne ut om jeg skal settes på blodfortynnende. 
Ettersom jeg forstod var det nok en mulighet for at jeg kom til å bli satt på blodfortynnende uansett, selv om ikke nivået er over det de aksepterer, så jeg kan senke skuldrene, og for å være på den sikre siden. 
Og da tror jeg at det kom til å bli tabletter med albyl-e de første ukene og så evt daglige sprøyter i tillegg til tablettene, eller kanskje det bare blir sprøyter etter tbl. 
Husker ikke helt hvordan det kom til å bli, men det styret får vi heller ta når vi kommer så langt. Jeg er livredd for sprøyter, men tar gledelig en daglig sprøyte hvis det kan øke sjansen for at vi får oppleve neste barn utenfor magen.

Videre vil jeg måtte ta en glukosebelastningstest i uke 28, mest sannsynlig pga tidligere svangerskapsdiabetes pluss at diabetes i svangerskapet gjør at svangerskapet blir betraktet som et risikosvangerskap. Nå kommer jo mitt neste svangerskap til å bli betraktet som risikosvangerskap uansett da, så heller 10 tester for mye enn en for lite.

Jeg kommer til å få all den hjelpen jeg vil ha, og det kommer nok til å bli maange ultralyder neste gang.
Ultralyden på sykehuset i uke 18-19 blir jo som normal.
Når jeg kommer til uke 24 kommer sykehuset til å overta all oppfølging. Dette fordi grensen for å redde barn her i Norge er i svangerskapsuke 24. Så når jeg bikker uke 24 kommer de til å gjøre alt de kan for at vi får en sprell levende baby i armene våre etter endt ventetid.

Vi kommer til å få alle mulige ressurser tilgjengelige for oss under neste graviditet. Så selv om sykehuset ikke tar den offisielle oppfølgingen før uke 24, så får vi all hjelp, alle ultralyder, tester osv som vi trenger for å slappe av og føle oss trygge. Og det gir meg en enorm lettelse å vite.

Men jenta mi var helt frisk. Den lille perfekte jenta vår var faktisk 100% frisk, 100% perfekt.. Det er irriterende, og det er sårt at noen møkkaantistoffer tok livet av jenta vår! Antistoffer de egentlig ikke vet hvorfor kommer. Disse hersens antistoffene som forårsaker blodpropper i morkaken, blodpropper som kun kan drepe barnet.
Men, selv om det er sårt at det var en blodpropp som tok livet av henne, så kommer det nok til å gjøre det lettere i neste svangerskap. at de har noe konkret å passe på, noe konkret å forebygge. Hadde det vært en syndrom, kromosomfeil eller noe som gjorde at hun ikke hadde klart å leve uansett, så hadde nok dødsfallet vært lettere å akseptere, men mest sannsynlig hadde da neste svangerskap vært mye tøffere psykisk og vanskelig.

Husker vi lærte på skolen om filmer en gang, om at man fikk «hint» i begynnelsen av hver film om hva som kom til å skje etter hvert. Sånn som i skrekkfilmer at du kanskje i begynnelsen ser at en tar opp en stoor skinnende kjøkkenkniv fra knivholderen, og senere i filmen blir en knivstukket eller noe.. Føler jeg egentlig har hatt det litt sånn i dette svangerskapet, hvertfall når jeg ser tilbake nå.. Rett rundt da jeg ble gravid fikk pappa et lite drypp- altså en liten blodpropp.  Og hva annet, jo, jeg kom over (uten å søke eller lete opp med vilje) blogger med mødre som hadde mistet barnet sitt enten rett etter fødsel eller i mors liv, historier på babyverden osv med mødre som har mistet barnet sitt. Jeg vet jo at jeg ikke kunne forutsett at mitt barn ville død av blodpropp..


Tiden..

Vel, nå har jeg tatt ned lappen som har hengt på kjøleskapet. Den lappen som hang der for at vi ikke skulle glemme dato eller klokkeslett. Riktignok brant dato og klokkeslett seg fast da jeg åpnet brevet i slutten av November..
Den lappen som skulle minne oss på at om sååå lenge til skal vi inn på ettersamtale er tatt ned fordi dagen er plutselig her. I dag er dagen. Plutselig er det ikke snakk om uker lenger, ikke snakk om dager lenger, ikke snakk om timer lenger, nå er det minutter og snart sekunder...

Livet er så sårt og uforutsigbart. Livet er skjørt. Livet på jorden er så altfor kort, jeg håper nå på et langt liv etter døden, et langt liv med Nora Sofie og resten som måtte vente på meg når min tid kommer. Ei jeg har snakket litt med i det siste og blitt mer kjent med sier at hun ikke er i tvil, at hun også har opplevd å få tegn fra den andre siden. At livet på jorden er så ufattelig kort, og at de som venter på deg på den andre siden ikke venter lenge, det er lenge for oss å vente men ikke for de. Hun fortalte drømmen min til en annen en som også hadde hatt en opplevelse med den andre siden, og blitt veldig troende etter dette. Han sa at  min drøm var helt logisk, at de som forsvinner fra denne jorden finner frem til og holder sammen med de en hører sammen med, at det også stod i bibelen. Liten tankevekker, jeg har aldri lest noe i bibelen utenom det vi måtte lese på skolen. Ikke vet jeg fortsatt om jeg tror, jeg har egentlig et ganske avslappet forhold til religion, så det tenker jeg å fortsatt ha.

onsdag 4. januar 2012

Nummen og støl

Føler meg helt nummen, hele meg - nummen. Gruer meg veldig, men har begynt å nesten glede meg litt også. Få en så god forklaring som det finnes på dette, få svar på det vi måtte lure på, få snakke om Nora Sofie igjen.

Sov ganske lite inatt og sov ikke på formiddagen for å ta igjen det tapte. Jeg tenkte det at hvis jeg heller la vær å sove da, så får jeg mest sannsynlig nok timer på øyet til natta igjen.
Var å trente litt idag også, sammen med ei jeg har begynt å snakke og få litt kontakt med. :) Kjempekoselig :) Meeen, jeg kommer nok kun til å trene med henne på kveldene, for jeg haater egentlig treningsstudioer, og ihvertfall når det er mange folk der sånn som det var på dagen idag der. Dermed er det godt de har døgnåpent, så det passer for meg å komme når det er minimalt med andre folk der. :)

Bah, nei. kommer ikke på noe som helst annet å skrive, ingenting annet som har skjedd idag annet enn at jeg gruer meg men ser frem til å få det overstått. Også at jeg allerede er ganske støl i lår og armer da..:P Jo, også har jeg kommet frem til at det faktisk ikke er sant at folk er mest opptatte av seg selv på treningstudioer, ihvertfall ikke de som var der idag, blant annet ei gravid ei, og det var ikke før jeg begynte å stirre tilbake at hun ga seg..

Ønsker dere en god kveld videre. <3

tirsdag 3. januar 2012

Ettersamtale til torsdag

Fikk spørmål om hva som skal skje til torsdag, så tenkte det kunne være like greit å bare lage et lite innlegg om dette. Jeg er ikke helt sikker selv, så kommer til å bare forklare litt av det jeg husker de sa på sykehuset.
Håper dette viser alle at jeg faktisk bare liker å få spørsmål, liker å forklare og snakke om min lille engel. :)
<3 Ingen spørsmål er dumme, og jeg blir ikke lei meg, jeg blir heller bare glad. <3

Vi kommer til å møte legen som erklærte henne død. Vi kunne velge hvilken lege vi hadde mest lyst til å ha denne ettersamtalen med og vi sa vi hadde mest lyst til å enten ha den med legen som tok oss imot eller legen som fikk henne ut. De går jo vakter på et døgn av gangen, så vi rakk innom 3 leger(ettersom jeg husker ihvertfall)....
Vi gikk fort igjennom fødselen på sykehuset med jordmoren som var med, men syns å huske at vi ble fortalt at legen også kom til å gå igjennom dette. Så regner jeg med at vi vil få svar på alle blodprøvene som ble tatt av meg, forstervannsprøven og prøvene tatt av Nora Sofie.
Det kommer også til å bli tatt en innvendig ultralyd av meg for å sjekke at livmoren har trukket seg helt tilbake og at alt er som det skal.
Til slutt tror jeg også at vi kan spørre om det vi måtte lure på, er ihvertfall det jeg ser alle andre som har vært på ettersamtale har kunnet gjøre..

Så, kort fortalt, på torsdag får vi vite om de har funnet noen årsak, få spørre om det vi lurer på, sjekke at jeg er "i orden" igjen og gå igjennom fødselen. Vet ikke om det er bare legen som er med på denne samtalen eller om noen av jordmødrene blir med også. Husker ikke helt om hva de sa om det, tror de sa de var med på denne samtalen hvis det passet sånn med vakter og hvis det ikke var for mye kjør på føden da..


mandag 2. januar 2012

Torsdagen, hjelp til spørsmål, og ang. kommentarer.

Må begynne på spørsmålene til timen på torsdag.. Har drøyd det veldig lenge, og det er mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt som jeg ikke aner om jeg i det hele tatt tør å spørre legen om. Ikke fordi jeg er redd han skal synes jeg er teit, men fordi jeg er redd for hva svaret kan være..
Jeg er redd for at han skal si at jeg kunne unngått at Nora Sofie døde. At nesedråpene jeg tok ikke var bra, at jeg spiste noe jeg ikke skulle ha spist, at jeg lå på ryggen og hemmet blodforsyningen hennes, at jeg brukte for mye astma/allergi medisiner.

Er det rart at jeg er redd? Er det rart jeg utsetter å skrive spørsmålene til siste liten?

Mange av spørsmålene jeg har trenger jeg kanskje ikke stille en gang, for mange av dem dreier seg jo om årsaken. Og jeg vil jo tro de har funnet ut så mye de kan finne ut, hadde vi valgt obduksjon måtte vi nok ha venta myye lenger, og kanskje ikke fått et eneste svar da heller.

Jeg trenger litt hjelp av dere som er innom bloggen.
Hva ville du spurt legen om hvis du hadde vært i min situasjon? Hva tror du at du hadde lurt på? Hva tror du hadde vært viktig for deg å få svar på?

Det er ikke ofte jeg ber om hjelp, så jeg håper dere kan prøve. En kommentar betyr faktisk ganske mye, det betyr at noen gidder å lese, at noen bryr seg litt, interesserer seg for hvordan det går og emnet jeg skriver om. Jeg ser jo hvilken by mine besøkende kommer fra, og ser jo at mesteparten er herfra. Og jeg ser jo også hvor mange ganger hver besøkende er innom.
Det føles nesten mer som om dere som er ofte innom bare snoker på livet mitt. Dere gir meg ingen tilbakemelding, ingen kommentar som sier at dere bryr dere. Denne bloggen er ganske personlig, ergo det er godt med en tilbakemelding. Jeg forventer ikke at dere skal kommentere til enhver tid, eller at dere må ha en masse fornuftig å skrive. bare å gi et lite pip om at dere er her, at dere bryr dere betyr mye. Når jeg aldri hører noe tolker jeg det jo selvfølgelig motsatt. Pluss at jeg føler meg snoket på når jeg ser hvor mange herfra det er som er innom til stadighet og som aldri gir et pip, og halvparten av dere unngår jo også å snakke om bloggen min.

Tanker, tanker og atter tanker...

Har kommet frem til at jeg ikke synes noenting om å sende Joachim i den stoore barnehagen. Jeg likte ikke løsningen med "skap"plass, eller noe.. Skulle ønske jeg bare kunne hatt Joachim hjemme hele tiden, men vet jo at det ikke går..

Føler meg som et nervevrak, og det kommer jeg sikkert til å gjøre frem til torsdagen er over. Føles som om jeg venter på å nesten få høre om jeg får en egen "dødsdom"..  Jeg kan ikke noe for det, det er bare sånn følelsene mine er nå.
For å prøve å vri dette litt om, hvis du gikk å ventet på å få svar på hva det var som drepte barnet ditt, hadde du klart å leve med deg selv hvis de hadde sagt at døden kunne vært unngått om du hadde gjort noe annerledes? Jeg sier ikke at du burde vite at du skulle gjort det annerledes, men selv om du ikke visste det, så er det din feil.. Hvis jeg får den beskjeden, hvordan skal jeg klare å leve med meg selv da?

Har mye vondt. En stooor knute i magen, og innimellom kommer de her ganske vonde hjertesorgsmertene. Knuten i magen er der hele tiden. Føler kapasiteten min er nådd.. Jeg orker ikke tanken på å måtte ordne noe som helst annet. Har bare lyst til å låse meg inn på rommet sammen med masse leker og Joachim. Det eneste Joachim ber meg om er å være mamman hans, og det klarer jeg fint. Den oppgaven elsker jeg.

Nyttårsfeiring ble forresten en stor suksess! Kalkunen ble saftig og ikke smakløs, og gjestene likte heldigvis maten. <3 Koste meg utrolig mye den dagen, barna gikk utrolig godt sammen, lekte og hadde det gøy. <3 Og oss voksne gikk godt sammen også. Jeg prøver å vri tankene mine over på noe positivt nå, fortelle om alt det koselige vi har gjort, men jeg får det ikke frem. De andre tankene krever sin plass, det er ikke plass til noe positivitet nå, kun plass til vonde tanker. Gleder meg til Joachim skal hentes i barnehagen idag. Gleder meg til å få han hjem, og kose meg med han. Har bare lyst til å sove frem til han skal hentes egentlig, men blir vel ikke til det heller..