lørdag 18. mai 2013

Savn

Vet ikke helt hva jeg skal skrive... har tusen ting på hjertet, men når jeg setter meg ned blir det gjerne helt tomt.
En ting som jeg har følt mye på i det siste, er savnet over Nora Sofie..  Jo lengre tid det går, desto mer forventer folk at savnet mitt ikke skal være så sterkt, at jeg skal ha gått videre. Jo mere tid som går, desto mindre forståelse møter jeg.

17. Mai, var helt fin, kjempefin dag faktisk. Men det er i dag, når jeg tenker tilbake på gårsdagen at savnet blir så veldig sterkt. Jeg vil ikke pynte til 17. mai på en barnegrav! Jeg vil ha henne her hos meg! Jeg vil ha dette travle livet med tre små barn, et barn på vei ut av trassalderen, en midt i det og en som ikke helt skjønner så mye av alt enda!
Jeg vil ikke plante på en barnegrav, jeg vil ikke være redd for at noen går å gjør hærverk på graven, at blomstene visner og ser stygge ut uten at jeg får det med meg med en gang..

Jeg vil ikke. Men jeg må. Og når det er mitt barn som ligger der, min lille vakre engel, så ønsker jeg det. Jeg vil det, det er det eneste jeg kan gjøre for henne. Jeg vil plante de fineste blomstene hos henne, finne den fineste pynten til henne, tenne lys, bekymre meg for at noen uvitende unge ødelegger hos henne for "morro".. Det er ikke mange bekymringer jeg får ha for henne, men den om at noen skulle finne på å ødelegge hos henne, den vil jeg nok alltid bære med meg.

Gud som jeg savner henne! Min lille vakre jente. Jeg savner så å kunne holde henne, stryke henne over kinnet, studere henne, kjenne lukten hennes.
Det er så vondt at livet mitt fortsetter uten henne. Minnene om den lille kisten. Vissheten om at hun ligger i den lille kisten der nede i jorden, helt alene. Det er så #%¤"#¤ urettferdig!!! Det er så feil!