lørdag 5. januar 2013

Til Nora Sofie


Jeg har sett deg min vesle lille førstefødte datter ligge livløs og kald. Ikke en mine, ikke et rykk.

Helt stille.

Jeg har sett deg ligge i en liten kiste, jeg har sett kisten bli senket ned i et lite hull.

Jeg vet at ingen barn vil at foreldrene skal være lei seg, og jeg håper dette gjelder deg også. Ikke i den meningen at jeg håper du ikke er ond, men at jeg håper at du er et sted der ute, utenfor vår vitenskapelige verden, utenfor vår teknologiske rekkevidde, og følger med på oss, er med oss og ikke vil at mammaen din skal være lei seg.

Men jeg vil sørge over deg min lille engel. Jeg vil be om å få lov til å bruke litt tid innimellom til å gråte over deg og over alt som skulle vært.
Jeg kommer nok til å bruke resten av livet mitt til å sørge over deg og på å lure på hvordan alt hadde vært hvis du var her.
Du er mitt barn og jeg trenger å gråte over tapet av deg, jeg trenger å sørge over å ha mistet en av mine tre vakreste øyenstener, jeg trenger å være litt lei meg innimellom.
Dine helt spesielle sammensatte gener vil aldri bli ført videre av deg, men jeg håper og tror at du på et vis blir ført videre likevel. 
Hvordan livet kan bli snudd helt på hodet i løpet av få sekunder.  Hvordan man kan gå fra himmelsk glede til nervøs redsel til bunnløs sorg på under et halvt døgn. Hvordan livet kan slutte før det egentlig fikk begynt. Hvordan man kan miste en man elsker, en stor bit av seg selv på bare noen få sekunder.



Det betyr ikke at mamma er lei seg hele tiden, for det er jeg absolutt ikke. Jeg minnes ikke deg med bare gråt og tristhet, jeg minnes deg også med kjærlighet, glede over å ha kjent deg, stolthet over å ha lagd deg. <3

Av og til tenker jeg på hvor mye du har endret våres alle liv, hele den videre slekten vil være påvirket av din død. Slektstreet vårt vil være helt annerledes fordi du døde.
Selv om du aldri vil oppleve å få egne barn, vil du forhåpentligvis få nieser/nevøer. Og selv om din bror og søster ikke har den samme sammensetningen av gener som deg, har de mye av det samme, samme «oppskrift»; 50% mamma og 50% pappa. <3

Det er rart hvordan livet er, hvordan alle planene som er lagt kan forandre seg i neste sekund for å så aldri kunne bli lagt igjen.

En dag skal vi møtes igjen min kjære, men inntil den dagen håper jeg at du er med mammaen, pappaen, storebroren og lillesøsteren din i sorger og gleder. I små og store begivenheter.

Lek med stjernene, hopp og kos deg i de fløyelsmyke skyene, og titt innom oss innimellom. <3  Mamma elsker deg <3


8 kommentarer:

  1. Aww.. SÅ fint innlegg !

    Lille jenta ♥

    SvarSlett
  2. Så fint skrevet <3 håper lille Nora Sofie og Herman leker å koser seg oppi himmelen <3

    SvarSlett
  3. Hei

    Åssen går det m dere ? Veeeeldig lenge siden sist :( Håper alt er bra <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ganske så hektiske dager her i huset om dagene. Bloggen blir rett og slett veldig forsømt, har mange planer og mye jeg skulle skrevet, men rekker ikke å skrive kladder en gang, så da blir det lite aktivitet her.. Men vi er her og det går bra :)

      Slett