Endret redsel og godhjertet storebror.

Er litt rart hvor mye frykten har endret seg..
Svangerskapet begynte jo som de fleste andre med frykten for spontanabort. Så var de første 12 ukene over, og jeg klarte ikke helt å legge frykten om spontanabort helt på hyllen, det er jo flere som har opplevd at man kan få en spontanabort i de nærmeste ukene etter 12. uke også.

 I tillegg syntes jeg det var veldig godt i begynnelsen å tenke at «akkurat i dette øyeblikk er jeg gravid», jeg likte tanken med å bare leve i lykkelig uvitenhet, etter hvert som jeg nærmet meg de 12 ukene, ble dette vanskeligere og vanskeligere.

Så gikk frykten videre over på om barnet var dødt, at barnet lå der død uten at jeg merket noe som helst. Tidlig i svangerskapet så jeg for meg at jeg ikke kom til å bli noe særlig redd før uke 23-24 når barn kan bli reddet hvis fødselen går i gang osv.
Der tok jeg utrolig feil.

Fra ca. uke 15 begynte nervene mine for at minsten plutselig skulle dø. Kjente så å si ikke liv, kjente noe en gang innimellom, men det var så mange dager imellom at jeg aldri var sikker på om det faktisk var liv jeg kjente.  Da jeg var 17 uker på vei hadde jeg også en liten blødning igjen, og nervene tok fullstendig overhånd. Jeg fikk time hos jordmor dag nr 2 etter blødningen, og hun fant et lite men sterkt hjerte som slo. <3 Men nervene var ikke mindre selv om på ultralyden uken etter. Og jeg krysset alt som kunne krysses for å se et lite hjerte som fortsatt slo. Fullstendig indre kaos disse ukene i "total uvisshet".

  Føler egentlig nå at redselen for at minsten skal dø uten at jeg merker det blir mindre og mindre. For nå kjenner jeg daglig liv som bare blir sterkere og sterkere, pluss at det blir mer og mer rutiner på sparka.

Nå dreier redselen seg mer og mer over til at minsten kan dø uten forvarsel. Ultralydkontrollene dreier seg mer og mer for min del om at minsten har vokst som hun skal og at blodgjennomstrømningen er god.

Tenk hvis blodgjennomstrømningen hadde blitt sjekket når jeg var på legevakten uken før Nora Sofie døde, tenk hvis de hadde oppdaget at blodgjennomstrømningen var dårlig og at hun måtte ut. Tenk hvis, tenk hvis.

Andre himler kanskje med øynene over at jeg går annenhver uke til ultralydkontroller, for det er jo «et nytt svangerskap, nytt barn, ny morkake».. Jada, jada,  hvis du har stått bak/sett noen stått bak en bil i en bakke som begynte å rulle å truffet deg/den,  stiller du deg bak en bil i en bakke igjen da? Lar du noen nær deg stå bak en bil sånn? Selv om det er en annen bil, annen farge, andre bremser osv? Ulykken kan skje med hvilken som helst bil, og ulykken kan skje i hvilket som helst svangerskap. Det eneste man har å «trøste» seg med er at det skjer sjeldent.
Men jeg lar ikke sikkerheten til mine barn bli overlatt til tilfeldighetene,  jeg må vite at alt jeg kan gjøre har blitt gjort.

Jeg trodde jeg visste hvordan dette svangerskapet kom til å bli, spesielt sånn redselsmessig, men det har jo bare endret seg hele tiden, så nå bruker jeg ikke tid på å spekulere i hvordan resten av svangerskapet blir, tar heller en dag om gangen. <3

Og til slutt har jeg en liten fantastisk historie fra en helt utrolig godhjertet og snil storebror. <3 Ganske sikker på at denne lille historien veier opp for hver eneste lille «redseltanke» over her. <3

I bilen etter å ha vært hos Nora Sofie for å tenne lys idag(hun har fått selvanningskasse, lykt og steinplate idag) ser Joachim et "lekedoktorsett" som ei venninne har glemt igjen i bilen min :) (han har fått en nesten likedan)..Så sier han til meg: "Nora fie ikke ha den?" jeg skjønte jo ikke helt hva han mente med en gang, siden jeg ikke husket det settet lå der. så når jeg fikk muligheten til å ta en kjapp kikk bak for å se hva han peker på, så sier jeg: "åå, vil du at Nora Sofie også skal ha et sånn lekesett?" Jeg får et kort "Ja" til svar, og jeg sier igjen: "Men det er Ronja sitt, og Nora Sofie trenger ikke det nå vettu. Men kanskje hun har et eget sånn lekesett i himmelen?"
Så sier godgutten: "Nora fie ha posen, jeg ha stige og klatre opp himlen" <3<3<3

4 måneder.

Ja.. tenk at det "alt" har gått fire måneder siden jenta vår kom så altfor stille til verden.. Jeg syns det har vært fire lange måneder.. Det er så fryktelig lenge siden jeg holdt henne i armene mine, fryktelig lenge siden jeg fikk se henne, kjenne huden hennes.. 4 måneder er lang tid uten en man elsker..
Idag valgte Joachim to lys som han ville være med å tenne på graven hennes. <3 Så istedet for å skrive masse i dette innlegget blir det heller masse bilder. <3 (Må også nevne at det var noen ufordragelige ungdommer på kirkegården idag når vi var der. Når vi kom tenkte jeg at de kanskje lette etter en grav, for vi har vel alle vært der at en har vært med på en begravelse og når en skal opp dit senere så husker ikke hvor en gikk når en gikk i gravfølge.. Men, det viste seg jo at de heller gikk rundt for å se etter "teite" navn på gravstøttene.... Og da vi dro stod de oppå "taket" over en "kirkegarasjen" lo og gjorde narr av navn og støtter.. Kjenner jeg er litt nervøs for om de har gjort noe med støtta, lysa eller noe sånt hos Nora Sofie, så spørs nok om ikke jeg må oppnom imorgen igjenbare for å forsikre meg om at alt er sånn som vi forlot det)

De to lysa han valgte til Nora Sofie <3

Pappa og Joachim som tenner lysa <3

<3<3

Grava 4 måneder etter hun kom så altfor stille til verden

 Prinsesselyset til prinsessa vår <3

 Verdens beste storebror som skulle gi kos først på det ene kinnet..

 Og så det andre <3

Til slutt legger jeg ved noen herlige storebror bilder. <3<3

Leking på trass?..;)

<3<3

Tøffingen fant en ny måte å sykle på <3

<3<3

Skitur i stua..<3

Med hanekam og greier..;)

Dagen idag.

Litt småstressende dag idag. Vil ha alt så klart som mulig så tidlig så mulig sånn at det blir mest mulig kos og minst mulig stress i jula..:)
Startet dagen med å ta en liten tur til byen for å få kjøpt de siste gavene, da det var gjort dro jeg opp til plantasjen og kjøpte tre hvite glitterroser, og en kunstig orkidè stilk. Dro først til min elskede lille engel, la ned rosene og tente et lys til der. Lyset vi tente i lykta for et par dager siden brant fortsatt. <3<3
Merker jeg savner mer og mer å ikke ha kamera på telefonen. Skulle gjerne fått tatt bilde etter jeg la på rosene og tente lys idag, men kamera lå hjemme og jeg har jo ikke kamera på den skikkelige high-tech'e telefonen min.. Men skal vise dere et bilde Johan tok da vi var der sist å tente lys. <3
Er jo litt annerledes nå, for Johan la på granbar under dekorasjonene igår kveld, og jeg har jo tent et ekstra lys på høyre side og lagt ned de tre rosene. <3

Var vondt å være der idag, men det vil nok være vanskelig i jula hvert eneste år fremover tenker jeg. Tanken om at vi skulle vært en mer rundt bordet, en mer på pakkelappene, en mer å handle gaver til, en mer vi skulle koset oss sammen med... <3

Etter jeg var hos Nora Sofie, tok jeg turen nednom mommos grav også, børstet vekk litt snø, la ned en kunstig orkidè grein og tente et lys der også. <3 Eneste tanken jeg fikk frem når jeg var der var: "håper Nora Sofie er sammen med deg" Koser seg osv.

Imorgen må nok strykejernet frem, pepperkakehuset må oyntes(fikk ikke gjort det idag) og risgrøt + riskrem lages. Men satser på at det vil gå greit. :)
Så nå skal jeg hoppe til sengs og få meg en liten powernap før gullgutten min vil opp, og da skal vi pynte juletre og så en liten butikktur når de åpner. <3

Dårlig kveld..

Nå ser jeg ganske mørkt på bursdagsfeiringa til Joachim til søndag.. Alt er egentlig klart, bortsett fra kakene. Og det er de jeg ser mørkt på.. Har jo gledet meg så til å prøve å pynte de kakene.

Hva som har skjedd: plutselig var det noen som ville ha det gamle kjøleskapet vårt, noe som passet veldig bra i og med vi har fått svigers sitt gamle.. Men det nye kjøleskapet får jo ikke plass... Ergo; alt fra kjøleskapet står på benken og alt fra det ene skapet står på kjøkkenbenken..(Johan prøvde å skru ned det ene overskapet ettersom det stod mere i veien enn underskapet, men det funket ikke for det..)
Så ja, kjøkkenet er kaos og jeg bryr meg egentlig fint lite om det nye kjøleskapet.

Krokodilletårer igjen. Jeg vet jo det ikke er noen som bryr seg en døyt om det er traktorkake, brannbilkake, eller mikkes klubbhus bilde på bløtkaka... Men JEG bryr meg, og JEG vil ha PERFEKTE kaker til det eneste barnet jeg har som er i live. Og jeg VET at Joachim liker traktorer, brannbiler og Mikke mus! Nå ser jeg for meg at jeg bare kan drite en lang marsj i å få gjort alt jeg egentlig må gjøre med disse kakene imorgen. Jippi. Nødbløtkake med hermetisk frukt og sjokolade. gulrotkake med kjedelig hvit krem med gaffelmønster og sjokoladekake med standard sjokoladesmørkrem.. kanskje noe kakestrøssel på..
Ja jeg vet, klage syte, å huff a meg.. Men det driter jeg i! i dag er det en måned siden jeg sist så min lille jente, på søndag er det en måned siden vi måtte legge henne ned i jorda, JEG TRENGER PERFEKTE KAKER TIL GUTTEN MIN! Greit nok, de hadde sikkert ikke blitt perfekte allikvel, men det hadde hvertfall blitt noe ala det jeg hadde planlagt..

Sorry for langt syteinnlegg, måtte bare ha det ut. imorgen er sikkert alt så mye bedre...........


Var forresten noe veldig mye mer positivt som skjedde idag også, Gravsteinen til Nora Sofie kom, og den er helt perfekt. <3 Vi fikk tent et lys i en lykt hos henne og lagt ned et lite dekorasjonshjerte. <3

Gravstøtten er klar for gravering!

I dag var vi en tur hos Fevik Stein igjen. Johan hadde fått en telefon fra de, og de hadde nå fått gravsteinen fra Eide Stein så vi kunne komme bort for å se, velge skrifttype og hva som skal stå på.

 Så vi reiste bort med en gang, og for første gang kom ikke krokodilletårene på vei bort dit. Jeg aner ikke hvorfor, men kanskje det er fordi det har vært så sårt og vanskelig de forrige gangene at jeg har forsonet meg med alle de vonde tankene?

Når vi har vært borte tidligere har gjerne tankene kommet om hvor urettferdig det er at vi må handle gravstein til vår lille perfekte datter. Hva slags folk er det som må handle gravstein til barnet sitt? Det ER umenneskelig å måtte handle gravstein til sitt eget barn, det ER naturstridig og det er TOTALT meningsløst!

Og vi, vi er rett og slett bare to ekstremt uheldige mennesker som har måtte oppleve alle foreldres verste mareritt.

I dag dro vi bort, og jeg trodde jeg kom til å måtte gå igjennom den samme smørja igjen med snørr og tårer og bli totalt utslitt etter å ha vært der. Men det gikk over all forventning sånn sett. Tårene lå og lurket på kanten av øynene en del ganger på turen, men det gikk ganske greit.

Jeg så også for meg at jeg ville synes det var helt forferdelig å få se steinen. Men neida, jeg fikk en liten sånn underlig følelse, og jeg kjente på at jeg faktisk ble litt stolt og glad. Det er en perfekt stein til ei perfekt jente!

Kan jo fortelle litt om historien til å få bruke denne steinen også. Vi fant en gravstein vi likte veldig godt på nettet. Vi dro bort til Fevik Stein og spurte om denne steinen da, og fikk beskjed om at det var stor sannsynlighet for at steinen ikke kom til å bli godkjent. De hadde prøvd å godkjenne ”unormale” steiner før(altså steiner som ikke har standard form, firkantet, buet eller hjerte osv) og fått avslag ettersom de her på Sørlandet ikke vil at kirkegården skal se ut som en ”dyrehage”….

De tilbød seg jo selvfølgelig å søke for oss, men de forberedte oss også på at det var stor sannsynlighet for avslag. Men vi fant ut av at siden vi hadde så utrolig lyst på denne steinen så vi følte det var rett at vi dro selv til kirkevergen for å spørre. Da fikk vi vist oss så de hadde et ansikt på oss, og vi fikk vist at vi virkelig ville ha denne steinen. Vi fikk vist at vi bare var to vanlige mennesker som går igjennom vår livs krise og sorg, og som rett og slett bare vil ha en perfekt stein til gulljenta vår. <3 Det eneste vi får gitt henne <3

 Johan fikk telefon fra kirkevergen dagen etter når hun vi snakket med hadde snakket med sjefen sin, og vi fikk ja! 

Vi fikk jo også vite i dag at det hadde blitt en diskusjon om denne steinen allikevel.. At det hadde blitt diskusjon om at de ikke skulle si ja uten å behandle saken ”ordentlig” først, men de har jo sagt ja nå, så vi får den perfekte steinen til den perfekte jenta vår! <3

Jeg er stolt. Jeg er stolt over at vi får en så nydelig gravstein til henne, og at vi fikk ja til denne! Og glad, jeg er så glad for at vi ikke måtte velge en ”nr 2” stein, en som ikke er helt perfekt i våre øyne.
De har satt opp fundamentet til støtten i dag, så iløpet av neste uke(senest uken etter) er gravsteinen oppe..<3
Det var en gledens nyhet igrunn, vi får gravstøtten opp før jul, så vi kan pynte og gjøre det fint for lillejenta vår til jul. <3

Her kommer et bilde av gravsteinen, klar til gravering;