Mange sterke meninger blant kommentarene på facebook. Kjenner jeg faktisk blir litt provosert over de som sier at de som ønsker seg et bestemt kjønn bør skamme seg og ikke burde får barn! Er det mulig? Seriøst?
Fra vi er ganske små, er det mange av oss jenter som har lekt med dukker, har lekt mor, far og barn. Fra vi er ganske små har mange av oss sett for oss hvordan det vil bli når vi får egne barn, hvilke kjønn og hvor mange.
Så blir vi eldre og skjønner litt mer, skjønner at vi ikke kan velge hvor mange barn og hvilke kjønn i hvilken rekkefølge. Selv om man skjønner dette kan ofte disse planene fra barndommen henge igjen. At en har sett for seg som liten at første barnet er et bestemt kjønn.
Bilde fra Google
Jeg husker ikke om jeg hadde noen spesielle planer som liten, men jeg husker jeg var ganske sikker på at jeg ventet jente når jeg gikk gravid første gang. Jeg ble ikke skuffet eller lei meg når de sa på ordinær ultralyd at det så ut til å bli en liten gutt, men jeg måtte jo omstille meg. Jeg som hadde hatt så jentefølelse, hadde begynt å strikke jentetøy osv. Men det tok ikke lange tiden før jeg var forberedt og klar på at det var en gutt som skulle komme til oss, og når han ble lagt på magen min etter fødselen trengte jeg ikke se på han en gang, jeg viste han var verdens nydeligste og kjente hjertet mitt slo kolbøtte av glede!Det argumentet mange bruker om at man "får bare være glad barnet er friskt!", er jeg ikke noe glad i i det hele tatt. Hva hvis barnet ikke er friskt? Hva definerer de som friskt? Levedyktig eller ingen kromosomfeil?
Og er det da helt greit å bli skuffet hvis barnet ikke er friskt?
Jeg tar det som en selvfølge at en er glad i barnet uansett. Min mening er det at selv om man ønsker seg et bestemt kjønn betyr ikke det at man ikke ønsker barnet hvis det skulle vise seg å være det andre kjønn eller at barnet ikke er ønsket hvis det er det andre kjønnet.
Bilde fra Google
Bør jeg skamme meg fordi jeg ønsker meg ei jente neste gang? Bør jeg la vær å få flere barn fordi jeg ønsker å kunne få være praktiserende mamma for ei jente? Jeg regner jo med at alle som har intelligensen i behold skjønner at jeg kommer til å elske neste barn like mye som mine to første og at ingenting annet betyr noe mer enn at neste barn kommer ut med verdens vakreste vræl! Det som betyr aller mest for meg er jo at barnet kommer levende ut, ønsket om ei jente er jo selvfølgelig ikke så sterkt som ønsket om et levende barn.For meg er jo selvfølgelig dette litt annerledes siden jeg har opplevd at det ikke er noen selvfølge at positiv test og de første 12 ukene gir noen "garanti" for et levende barn.
Så da er det nok også annerledes for de som ikke har opplevd det samme som meg. Ønsket om et friskt barn er jo selvfølgelig størst hos alle, men det kan nok heller virke som om avstanden mellom de to ønskene ikke er så store hos "vanlige" gravide/prøvere som hos engleforeldre som har opplevd den største tragedien en forelder kan oppleve, eller selvfølgelig hos andre mennesker som har prøvd lenge for å få det til..
Hva mener du om foreldre som ønsker et bestemt kjønn på barnet sitt?
Har du hatt noen ønsker selv?
