Tror mange tenker jeg kanskje regner med det går helt greit denne gangen, ikke er engstelig osv. Men sannheten er at jeg fortsatt ikke ser for meg å sitte med et levende barn i armene mine i oktober.Vi har aldri vært så gode på dette med planleggingen, så termin er jo 9. oktober, termin med Tomine var jo 16. oktober, men ble satt igang 2 uker før tiden.
Dette har jeg et håp om å klare å ikke gjøre denne gangen. Jeg har hatt en fødsel som startet av seg selv og to som har blitt satt i gang i henholdsvis uke 35 og 38. De to igangsatte fødslene har vært mye verre enn den første som startet av seg selv. Frykten er der allerede nå, men jeg håper på å bli trygget mye i oppfølgingen og kunne klare å vente på at fødselen starter av seg selv, så sant det ikke går så mye over termin.....
Gleden er selvfølgelig stor over herligheten som vokser seg stor og sterk! <3
Og hvis noen skulle lure; dette er selvfølgelig ingen aprilsnarr!
Jeg er så glad på deres vegne men ser virkelig frykten din..
SvarSlettJeg forstår så godt noen som ikke har vært igjennom det dere har kan forstå at det ikke er anderledes denne gangen enn med søte Tomine, dere har opplevd det verste som kan oppleves som foreldre og det er ikke noe som går over etter en graviditet, jeg vil nesten tro at frykten blir vel så stor for hver graviditet etter at en har mistet slik dere gjorde <3
Men jeg gleder meg på deres vegne og ønsker dere alt godt <3 Det fortjener dere over alt <3
Tusen takk lykke <3
Slett