mandag 30. juli 2012

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden


Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 
Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.


Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 
Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 
Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 
Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.
Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?
Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.
Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)


Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.
Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.
 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 
Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.
Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

torsdag 26. juli 2012

Tankesurr - graviditet

Kom over en kommentar her om dagen som har provosert meg noe helt enormt.
Det var ei som skrev at hun holdt på med hest og red til hun hadde tre uker igjen til termin, da måtte hun gi seg pga. bekkenet. Og, nei, det var ikke selve poenget med at hun holdt på med hest som provoserte meg, neida, hun sa hun var helt klar over at det var en risiko og at hun overhodet ikke ville "ofre livet sitt" og det hun elsket for noe som kunne gått galt likevel......

Jeg aner jo ikke hvordan hest hun hadde, og generelt sett har jeg lite peiling på hest. Jeg vet at man kan ri så lenge man orker, bare man tar sine forhåndsregler og ikke tar noen sjanser. Det ser jo jeg på at som hvis man har en hest som plutselig kan galoppere avsted eller finne på å prøve å hive deg av, så setter du deg ikke som gravid oppå den hesten.

Jeg lurer så på om hun i det hele tatt har tenkt tanken om hva som kunne skjedd hvis hun hadde falt av? Hvordan hun hadde følt seg om det hadde gått galt fordi hun ikke ville ofre noen få måneder av livet sitt på å passe på at den lille hadde minst mulig risiko for at noe skulle skje.

Kommentaren fant jeg i en tråd som omhandlet røyking i svangerskapet, og samme jenta sa at hun hadde røkt i hele svangerskapet. For moren hennes hadde røkt masse med henne og lite med broren. Hun hadde visst ingen problemer verken på skolen eller med sykdommer men det hadde broren.. Nok en idiotisk unnskyldning til å røyke i svangerskapet.

Jeg føler ikke jeg er den som er mest fordomsfull her i verden, men når folk begynner å skulle uskadeliggjøre og ufarliggjøre røyking i svangerskapet, da reagerer jeg. Si det som det er, "jeg klarer ikke slutte, jeg vet det er dumt." Ikke begynn med bortforklaringer om at stresset er verre enn røyken, og jeg kjenner hun og hun og sånn og sånn gikk det.. Jada,  det finnes de som får lungekreft uten å ha sett på en røyk en gang og de som røyker som dampmaskiner og lever i beste velgående til de er 100. MEN, statistikken viser at røyking gir større risiko for tidligere død, forsterdød, krybbedød, morkakekomplikasjoner osv osv..

Har ikke folk skjønt statistikk eller? Eller er det bare det at de tror at ting ikke kan skje med dem? At de kjente noen som fikk kreft og hadde 20% sjanse for å overleve, og det gikk helt fint med de.. Ja, statistikken kommer jo av at de har ført inn i tabeller alle som fikk den kreftdiagnosen, og av f.eks 100 stk så døde 80 og 20 overlevde. For at statistikken skal vise 20% som overlevelsessjanse må det jo være noen som overlever.

Jeg er ikke en sånn person som mener at alle som rir i svangerskapet er uansvarlige mødre, at alle som røyker elsker røyken mer enn barnet sitt, at de som har et rusproblem skulle vært sterilisert.
Jeg vet at livet ikke er sort-hvitt, det finnes en million grånyanser innimellom.

Det er stoore forskjeller på folk, store forskjeller i livssyn. Men hun som hadde denne kommentaren følte jeg at rett og slett bare var umoden, akkurat som om hun ikke tenkte at hun kunne faktisk være skylden hvis det hadde gått galt.
Det går ikke alltid bra, og noen ganger er det vår egen dumhet som er skylden. Da er det forferdelig hvis lærepengen må være et dødsfall. Det uansett om man er gravid og setter seg på en ukjent hest som hiver en av, eller om man er helsepersonell som ikke orket å ta en prøve/lytte/sjekke noe fordi det i 80% av tilfellene ikke var noe..

onsdag 25. juli 2012

Statusoppdatering og magebilde uke 28+1

♥ Termin: 16. Oktober


♥ På vei: 28+1 uker


♥ Igjen til termin: 11+6


♥ Utålmodig: nei


♥ Aktivitet innenfra: Rutine morgen og kveld..Og heldigvis litt innimellom også.. <3 Stort sett mest om formiddag/tidlig ettermiddag, men av og til glimter hun til med en skikkelig karatetrening utpå kveldingen også :)


♥ Fødselen: Skal lage plan sammen med jordmor angående dette etterhvert :)


♥ Plager: Bekkenet holder seg stabilt så lenge jeg ikke overbelaster det. :)


♥ Søvn: Har begynt å sove mye lettere etter at halve natten har gått.. Våkner mye og sovner jo heldigvis greit igjen :)


♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen på meg tenker jeg..


♥ Kynnere: Vært litt ustabilt med dette nå i det siste, hadde faktisk en gang med tre regelmessige kynnere. Da begynte jeg å lure litt, men det ga seg igjen etter den siste, så var jo ikke noe likevel. Egentlig har det vært litt lite kynnere i forhold til hvordan det var tidligere..


♥ Tungt: Nei, syns ikke det er så tungt enda. Kjenner det jo i bekkenet og ryggen, men jeg er mye mindre plaget med bekkenet nå enn sist graviditet, så det er faktisk lettere fysisk.


♥ Høygravid: Nei.


♥ Vann i kroppen: Ikke enda.


♥ Utstyr: Ikke kjøpt noe mer, akkurat begynt å venne meg til ammeputa som står i stua. :)


♥ Neste kontroll: Jordmortime 31 og ultralyd 6.8.


♥ Sykehusbag: Fortsatt ikke påtenkt. Vil jo mest sannsynlig både ha tid til å pakke sykehusbagen, bag til Joachim og rekke innom en del vaktskifter før minsten kommer, så ikke noe stress med bag'er her i gården..:)


♥ Matkick: Vært forholdsvis rolig med dette i det siste, fortsatt smaker jo pomm fri helt himmelsk...:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
Hjertet begynner å slå 19.februar
Embryoet beveger seg 14.mars
Alle indre organer er formet 21. mars
Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
Risiko for spontanabort avtar 4. april
Kvalmen avtar for de fleste 11. april
Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
Fosteret svelger og tisser 2. mai
Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
Fosteret begynner å høre 20. juni 
Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august 


Og her kommer magebildene :) uke 28+1
 Min typiske jentemage er jo tydeligvis at jeg er gravid "hele veien rundt"..:P
 Og her er mine uke 28 mage med Nora Sofie <3


tirsdag 24. juli 2012

Bare en kjapp liten oppdatering

Jeg lovte vel strengt talt en statusoppdatering idag, men den må nesten vente til imorgen. Kamera er tomt for strøm.
Har også fått en gutt her i hus med "mammatrassalder", så begynner å komme veldig på minussiden i overskudd..

Men, det jeg kan oppdatere om ikveld er hvordan det gikk idag :) Joachim var jo da til ny ultralydkontroll idag. Hun som tok målingene målte mye og lenge, og da hun sa at hun måtte få overlegen til å komme inn for å se, begynte jeg å svette som en gris og tårene presset på.. Livredd ja, og et par hundre bønner sendt.
Overlegen kom inn og sjekket målene, han målte litt selv også, før han sa at dette så helt fint ut. Tusen kilo av skuldrene mine og det var rett før jeg lettet.. :)

Milten var innenfor normalen igjen, leveren var helt fin. Lymfeknutene på halsen var fortsatt store, men innenfor normalen de også, altså ikke "sykdom-sykdom store". De sa jo også at på så små ser man jo lymfeknutene med en gang, og de slår jo også ut med en gang hvis det er noe, så det at de var litt forstørret nå kunne jo bare være en vanlig infeksjon. Det kan jo også være det at lymfeknutene er de som bruker lengst tid på å komme helt tilbake til normalstørrelsen, mener hun forklarte oss med at lymfeknutene var store men ikke det som de kalte "patologisk forstørret", husker ikke helt hva det betydde, men tar det uansett som et veldig godt tegn. :)

Jeg og Joachim hadde jo også for en halvannen ukes tid siden en ganske forstørret lymfeknute bak i nakken, på Joachim forsvant denne dagen etter jeg oppdaget den, og på meg "forsvant" den 2-3 dager etter at jeg kjente den. De kunne fortsatt kjenne at han hadde en litt forstørret en i nakken, og det samme gjør jeg, så vi har nok hatt et eller annet virus eller noe siden vi hadde akkurat det samme.

Etter å ha vært innom hos legen for å veies og måles, litt snakking og kjenning på mage, høring på lunger osv, så måtte vi ned for å ta blodprøver, dette stod det jo ikke noe om i innkallelsen vi fikk, så det hadde vi jo ikke vært innom å tatt selvfølgelig, ei heller tatt på emla..:| Men det gikk kjempefint! Og hun som tok blodprøva hadde tatt av meg tidligere idag, så hun kunne fortelle at han var jo mye flinkere enn mammaen sin..:P hehe! :) 5 premiebiler kom han hjem med idag, 2 fra ultralyden og 3 fra blodprøvetakingen :) Superflink og superstolt gutt! :)

Så, konklusjonen er jo heldigvis nå at Joachim har blitt friskmeldt! Vi må jo vente på blodprøvesvarene da, men det sa de det bare sånn at hvis vi ikke hørte noe, så var alt i orden :)
 Lekeland må fortsatt vente da, for han har et forbud mot trampoliner, klatring og annen aktivitet som kan føre til slag mot magen i 6 mnd til. Men siden vi da må vente med lekeland, skal vi  iallefall handle is fra hjem-is bilen til fredag. :) Og på kalenderen min har jeg satt opp huskelapp med at 24. januar er Joachim fritatt fra trampolineforbudet og vi skal til lekeland igjen! :)

mandag 23. juli 2012

Om "engleklær" og minsten

Jeg håper familie og venner som ønsker å kjøpe barselgave til oss når den tiden kommer, og bursdagsgaver og julegaver til minsten frem i tid kommer til å ta inn over seg dette innlegget og respekterer mine følelser angående dette..

Til jenter finnes det jo mye oftere klær med påskrift "angel/engel" "mammas engel/pappas engel" osv osv. Dette er klær jeg ikke liker, og ikke vil ha til minsten. Vi fikk en engel ifjor, Nora Sofie er vår engel. Jeg vil for alt i verden ikke oppleve å få en engel til, sålenge hjertene til mine barn slår er de ikke noen engler. Jeg har ikke kledd Joachim opp i "engleklær" og kommer heller ikke til å kle minsten opp i "engleklær"..

Og mens jeg er inne på dette, vil jeg veldig gjerne at ingen kaller henne for ei lita engel, eller englebarn.. Jeg vet det er fort gjort å glemme seg/forsnakke seg, og jeg tror absolutt ikke jeg kommer til å legge noen for hat for alltid om de gjør dette mot meg, men vær så snill å prøv å husk dette.

onsdag 18. juli 2012

11. desember

Jeg syns det er litt rart.. Jeg har to på min venneliste på facebook som venter barn i desember, den ene venter en gutt, den andre ei jente.. Og begge har termin netopp 11.desember.. Nøyaktig et år etter min termindato med Nora Sofie..

Jeg vet ikke om det er mine hormoner, om jeg overreagerer eller noe som helst, men jeg bare føler det er litt merkelig, litt sårt.. Følelsene har kommet litt tilbake igjen i det siste, med hvorfor skal det gå greit med alle andre, hvorfor måtte akkurat vi miste jenta vår.. En vil jo helst at ingen skal oppleve det, men...
Og så tenker jeg, hvorfor er det sånn at TO på min venneliste har termin nøyaktig 11. desember, jada tilfeldigheter, osv osv, men hallo liksom.. Jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å kjenne litt på det, kjenne på litt følelser jeg ikke vil kjenne på.. sjaluhet, litt sånn ; hvorfor får andre friske barn med akkurat den datoen som termindato.. Jada, et års forskjell, men fortsatt 11. desember..

Føler jeg ser "11. desember" overalt om dagene. Nesten litt skummelt at andre jeg kjenner har samme termindato som jeg hadde, og så gikk det plutselig så galt med vår lille tulle. Jeg vet jo det ikke var datoen "sin feil" som gjorde at det gikk så galt, men det er knyttet mye sårhet til den datoen.. Alle forventningene som var knyttet til den datoen, kom jeg til å begynne med rier på den datoen, før? etter? Kom jeg til å være hjemme med mini før storebror sin bursdag, kom de til å få samme dag? Alle de knuste drømmene og forventningene som henger fast ved den datoen. Nøyaktig en måned før var hun kommet til verden, så alt for stille. En måned og to dager før den datoen ble forhåpningene og drømmene knust..

"Det er min dato, vår dato, det er jo to andre datoer helt inntil vår som kunne ha blitt "valgt" istedet, 10, 12, hvorfor akkurat 11." Vet det høres litt ut som jeg har litt trass-faktorer, men kanskje jeg er litt i trassalderen når det kommer til det stadiet jeg er i sorgen over å ha mistet min første jente. "Jeg vil ikke dele datoene hennes med noen, det er våre datoer, våre minner"

Egentlig så håper jeg at jeg ikke får det så veldig med meg, at jeg er i ammetåka, at jeg har min minste prinsesse i armene, en to måneder gammel lita jente som skal feire sin første jul sammen med storebror, mammaen og pappaen sin..<3

Til tirsdag igjen skal jeg få laget en ny statusrapport til dere, med sammenlikningsbilder.. Merker det nærmer seg med stormskritt til det siste magebildet jeg har av Nora Sofie, skulle ta et i uke 35+1 som med storebror,  men jeg var jo ikke helt i form, og to dager etter det hadde hun jo fått vinger, så jeg rakk det ikke, og ikke var det i tankene mine etter vi fikk beskjeden heller.
Innlegget kommer nok ikke evt. før på tirsdags kvelden tenker jeg, for jeg har glukosebelastning på dagen(kan informere om at de nye flaskene de har fått med ferdigblandet ikke utgjør noen forskjell og at den med smak av appelsin ikke smaker noe i det hele tatt, så sitron skal prøves til tirsdag..:P )
Tirsdag skal også storebror inn på kontroll, jeg på formiddagen og han på ettermiddagen, så vi får en god runde på sykehuset den dagen..:) Har maaange følelser knyttet til den kontrollen hans også, jeg kan ganske lett se for meg at jeg griner av glede hvis de sier at alt har gått tilbake til normalen, hvordan jeg reagerer hvis de sier at det fortsatt er forstørret tør jeg ikke tenke på en gang.. Krysser fingre og tær og alt som kan krysses og knyttes og alt for at han i det minste kan bli helt friskmeldt, DA skal han få en drømmedag på lekeland da! gjett om! <3