Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover..