Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Kontroll på sykehuset

Idag var det tid for første vanlige jordmorkontroll på sykehuset, og den var så vellykket som den kunne få blitt! :) Helt fantastisk person!

Først snakket vi litt, og hun skulle legge inn et notat på meg om at jeg skulle få litt "fri tilgang" til å komme inn til ctg-registrering. Alle skal jo få muligheten til å komme inn på en sjekk hvis de er urolige, men nå har jeg blitt nektet en gang, og det skal ikke skje igjen. Derfor er det litt betryggende at det står i journalen min i tilfelle jeg skulle møte på noen som ikke syns det er nødvendig at jeg kommer inn..
Videre når det nærmer seg mer termin så ser de an min psyke, hvis jeg ikke takler å gå til termin så setter de meg heller igang litt før. Og får jeg veldig problemer med å sove så kan jeg evt få noe å sove på.
Veldig betryggende for meg å vite at alt ansvar ligger ikke på meg, jeg holder en åpen dialog med sykehuset om hvordan det går med meg, så tar de beslutninger sammen med meg om hva som skjer videre. :)
Fra mitt ståsted nå så tenker jeg at jeg heldigvis sikkert kommer til å klare meg uten noe å sove på, jeg sovner jo heldigvis lett og er heller ikke så glad i å ta noe særlig medisiner mens jeg er gravid.
Men det er jo noe med det at tilbudet er der hvis jeg skulle trenge det.

Etter å ha snakket litt, sjekket hun leiet, og gjett hvem som har holdt seg i hodeleie siden snuingen?! :D
Nå må hun bare holde seg sånn videre også, så skal jeg være så fornøyd og blid at..:P Egentlig ganske rart hvordan leiet har så mye å si for min trygghet, sjansene er jo så mye større for at alt går helt supert og normalt ved vaginal fødsel og barnet er i hodeleie, så håper og krysser alt jeg kan krysse for at det holder seg sånn! :)
Og etter å ha sjekket leiet ble det tid for ctg-registrering. Den gikk helt supert og selv om jeg egentlig er litt tidlig ute til å ha ctg-registreringer, så toppkarakter ble det, med en lang og fin registrering og masse liv mens registreringen holdt på :)

Nå er jeg lett til sinns igjen og skal nyte denne fine dagen til det fulle! :)

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

Uken som var :)

Den siste uken har det vært litt av hvert som har skjedd..:)
Tirsdag var vi på Cirkus Arnardo, kjempestas for liten og stor! Så dette skal vi absolutt gjøre igjen.:) Men nå vet vi litt mer om hvor vi skal sitte og hvor tidlig vi skal dra, for det var temmelig kjedelig å sette seg ned på bakerste rad på terassen for at det så kom 3-4 voksne mennesker å satt seg rett foran oss selv om det var andre ledige seter, å da den største foran lille Joachim.. Ja, nei det er jo viktigere for disse voksne menneskene å få en god opplevelse som for en liten gutt på 2 og et halvt år. Så da ble det til at vi flyttet oss bak på de siste benkene istedet. Jammen ikke rart at generasjonene bare bryr seg mindre og mindre om andre mennesker..

Alt i alt stas med sirkus og veeldig stas å hilse på dyra..:) <3

Onsdag var det jo tid for ultralyd og jordmortime.
Ultralyden gikk kjempefint, fikk svar på blodprøvene jeg tok med tanke på "mulig svakt irregulært erytrocyttantistoff" som ble oppdaget på screeningen ved de første blodprøvene.
Noe kryptisk svar, men legen sa at siden de hadde skrevet det sånn som de gjorde, så betød det bare antistoffet ikke hadde økt, noe som er helt supert. :) Ny kontrollprøve i uke 32 på dette.
Hadde med Joachim på ultralyden denne dagen, men det ble ikke helt suksess. Han skjønte nok ikke helt hva som var hva, så han løp hen og satt seg i stolen som jeg satt i da vi kom inn. Helt til legen sjekket blodgjennomstrømningen, da kom han løpende hen for å se hva det bråket var.. <3


Etter dette var det tid for meg å dra på sykehuset for samtale på "spesialsvangerskapspoliklinikken" (ble nesten litt overrasket over at de har en sånn poliklinikk her)
Var veldig rart å sitte på poliklinikken å vente, men sånn sett var jeg jo heldig med tidspunktet, bare en som satt i gangen med sitt nyfødte barn og ingen andre som skulle på vanlig svangerskapspoliklinikk.
Men at det var temmelig spesielt og at jeg hadde tårer i øynene, det får jeg innrømme. De tre siste gangene jeg satt der var først mens vi ventet på å komme inn for å ha ctg på med Nora Sofie, andre gangen møtte vi en annen liten baby som ble født en måneds tid etter vår lille engel. Og sist gang jeg satt der var det mens vi ventet på å komme inn på tidlig ultralyd, med en ganske kald lege som bare sa at dette hadde nok gått galt..

Timen gikk faktisk veldig bra. Begynte å tvile litt helt i begynnelsen, før hun hadde rukket å sett på journalen min og hvorfor jeg var der. Hun spurte meg først om hva som var viktig for meg å snakke om, jeg svarte: eeeh, det er vel fødselen som er viktigst da.. Var vel et eller annet hun sa helt i begynnelsen som fikk meg til å tro at det var bare den ene timen jeg skulle ha. Så leser hun litt på dataen, før hun snur seg og har endret tone helt. Nå var det ikke lenger noe om hva som var viktig for meg å snakke om den timen og hva jeg var kommet for. Nå hadde hun lest hvorfor jeg var der og hva min bakgrunn var, så det hun spør meg om da var hvordan det var for meg å sitte på venterommet der ute. Og vi fikk en ganske god dialog og kunne snakke om alt. Det var ikke lenger en time jeg skulle ha, dørene skulle stå på vid gap for meg og jeg fikk det jeg ville ha fra sykehuset.
Jeg tror hun har ganske mange innom som er der for å få igjennom keisersnitt, jeg fikk ihvertfall følelsen av det. For da jeg sa at jeg er redd for fødselen, har sist fødsel ekstremt sterkt i minne og absolutt ikke vil ha keisersnitt pga frykten for det, så ble hun nesten litt glad/lettet virket det som. Hun sa at det var veldig bra at jeg ville ha en "vanlig"(ikke det ordet hun brukte, men det som er lettest for meg å forklare) fødsel, og at det var jo best for mor og barn med vaginal fødsel fremfor keisersnitt. Jeg tror nok hun har mange innom som ønsker keisersnitt, og som pensjonert jordmor, har hun nok hatt veeldig mange sånne samtaler opp igjennom, pluss at hun er av en helt annen generasjon. Kanskje det var godt for henne å ha inn en som meg som nok trenger mye ressurser i dette svangerskapet, men som samtidig ikke vil ha keisersnitt og vil prøve å holde svangerskapet litt normalt.. Ja, jeg er klar over at jeg har hatt ultralyd annenhver uke hele svangerskapet, men det trenger jeg.
Hun takket meg ihvertfall veldig for at jeg kom på slutten av timen.<3

Vi snakket også litt om fødsel, skal lage en plan på dette etterhvert med hva jeg trenger rundt tiden da vi mistet Nora Sofie og frem til fødsel. Men første kneik er jo å komme over uke 35+3.
Iløpet av timen gikk vi også igjennom  fødselspartogrammene fra begge fødslene mine og journalene som lå på meg. Skal etterhvert også gå en runde på avdelingen, inn på fødestuen jeg lå på med Nora Sofie osv.
Til neste gang skal jeg lage meg en liste, husker ikke helt lenger hva hun bad meg om å skrive, men jeg tenker at jeg da skriver ned alt jeg er redd for og hva jeg tror jeg trenger fremover.
Noe annet jeg kom på nå var at hun sa det ikke skulle skje det som skjedde da jeg var 17-18 uker på vei. Den gangen jeg ringte fødeavdelingen for å komme inn på sjekk fordi jeg var redd, fortalte bakgrunnen min og ble avvist. Dørene skulle stå åpne for meg og jeg skulle få det jeg ville ha. Selvfølgelig kunne jeg jo ikke få ultralyd hele tiden hvis det var det jeg ville, men det er jo ikke det jeg trenger heller. Da jeg var 17-18 uker på vei trengte jeg bare å vite at det fortsatt var et lite hjerte som slo under mitt hjerte. Jeg trenger ultralyd innimellom for å se at blodgjennomstrømningen er god og at minsten min har det bra. Og utenom disse kontrollene som sikkert må bli litt tettere etterhvert som det nærmer seg, så klarer jeg å roe meg med å høre det lille hjertet som slår. <3 Hun hadde faktisk hatt inne gravide i uke 12, og hvis hun ikke hadde funnet hjertelyden da(noe som er ganske vanlig så tidlig) med ctg'en så sendte hun de inn på ultralyd, det tar jo ikke lange tiden å sjekke, og det er så mye bedre for mor.

Torsdag var vi en runde på IKEA :) Fikk kjøpt inn masse til Joachim sitt nye rom, kjempastas for mor og far, mest for mor som ikke løftet noe..:P Og far kom på i selvplukk avdelingen at han sa når vi ventet Joachim at han aldri skulle dra til IKEA på storhandel uten bærehjelp igjen.. :P Ups..:P

Fredagen var en stoor dag for oss, 3D ultralyd! Gjett som jeg hadde gledet meg! <3 Ble ikke like varierte bilder denne gangen siden minsten akkurat hadde hatt en bokserunde før ultralyden og slappet av og sov litt under ultralyden, men fine bilder av minste prinsessen ble det likevel. <3

Senere på fredagen hadde vi to nabopar over på krabber og reker, mmm.. Har sjeska så utrolig mye på det, så det var helt utrooolig godt, krabbeklør til meg og litt reker til meg..:) Jeg storkoste meg hele kvelden! Håper på å gjenta dette igjen!
En fantastisk uke med mange gode minner :)

En ekkel følelse.....

Jeg har lest om flere englemødre som har hatt en ekkel følelse i svangerskapet.

En følelse av at noe er galt, det er noe som ikke stemmer.

Så må jeg jo også si at det begynner ikke å rable for meg, jeg tror ikke jeg er synsk eller at jeg kunne vite at det skulle gå sånn som det gikk, jeg forteller bare at jeg hadde en ekkel følelse.. og nå etter hvert når jeg får ting på avstand, så ser jeg jo flere og flere ”tegn” på det..

Jeg hadde en ganske annerledes opplevelse av det å være gravid denne gangen i forhold til første gang. Første gang var jeg vel ganske enig i at det var blitt litt mye hysteri rundt det å gå gravid, for hvordan gikk det an å føde friske unger før i tiden?

Misforstå meg rett det er jo bra at de forsker og finner ut av ting som kan være skadelig for barnet! Og selv om jeg var enig at det kanskje var blitt litt hysteri, så tok jeg jo ikke sjansen på å putte noe i meg som kan være skadelig for det lille vidunderet jeg bar på.

Denne gangen hadde jeg en annerledes følelse. Jeg ville fortelle færrest mulig at jeg var gravid før de magiske 12 ukene var over, med Joachim fortalte vi det til alle rett etter at vi fikk vite det selv.
Jeg kjøpte også flere graviditetstester som jeg tok for å forsikre meg at jeg fortsatt var gravid når alle de symptomene som kvalme, ekstra trøtthet og hyppige dobesøk forsvant og jeg enda ikke kjente liv.

Jeg tenkte hele tiden at grunnen til at jeg var litt mer nervøs denne gangen måtte jo være fordi jeg visste hva det ville si å få et barn, jeg visste hvor stort det var. Jeg visste jo hva jeg ville gå glipp av.

Jeg husker også jeg var veldig fortvilet en liten måned eller noe før fødselen. Jeg var så fortvilet, og fikk t.o.m. rabla ned en laang klagestatus om hvor gjerne jeg ville ha henne ut, men visste også at det var best for henne å være der inne et par uker til..

Jeg husker så godt denne fortvilelsen, jeg ville ha hun ut så fort som mulig! Og så sint jeg på meg selv som var så egoistisk og ville ha hun ut altfor tidlig pga søvnmangel og bekkenløsning….. Nå tenker jeg tilbake og tenker; kanskje det ikke var egoismen som skrek inni meg og VILLE HA HENNE UT NÅÅ.. kanskje det var denne ekle følelsen av at noe ikke helt stemte som nådde sitt klimaks?

 Hadde hun fått vært sammen med oss i dag om hun kom ut i uke 34? Som da er uka hvor de ikke prøver å stoppe fødselen. 

Kanskje det var rein skjær egoisme at jeg ville ha henne ut to måneder før termin, kanskje ikke..

Jeg er jo selv født to måneder før termin, hvorfor måtte da min datter dø en måned FØR termin, og at jeg to måneder før termin hadde denne sterke følelsen av at jeg vil ha henne ut så fort som mulig..
Og hvorfor ÈN måned FØR termin? Det er jo på overtid det liksom skal begynne å bli skummelt..

Jeg skulle ta opp med jordmora jeg gikk til kontroll til og nevne at jeg var veldig bekymret for overtid. Jeg var så redd for at noe skulle skje på overtid! Mye mer redd for overtid i dette svangerskapet enn forrige, men igjen, jeg visste jo hva jeg risikerte å miste på overtid..
Jeg ville spørre henne om modningsakupunktur, for det tenkte jeg at i det minste var verdt å prøve.

Jeg husker jordmoren på sykehuset spurte meg om jeg hadde hatt en dårlig følelse dette svangerskapet… Og jeg måtte jo si ja, for jeg har hatt en dårlig følelse. Jeg tenkte da rett etter at det kanskje var alle disse vanlige svangerskapsbekymringene som blir mye sterkere etter at det har gått galt. At det kanskje var vanlig at en sitter igjen med at en skulle hørt mer på seg selv og bekymringene en hadde, men det bekymret meg aldri at det var noe galt med barnet mitt! Jeg hadde bare den følelsen av at jeg ville ha henne ut en liten måned før det utenkelige skjedde. 

Etter jeg hadde snakket med jordmoren på føden den grusomme onsdagen, måtte jeg støtte meg over stellebordet på badet, og jeg er sikker på at det kom hvertfall 2 dl tårer på et par minutter. Men jeg tenkte aldri at det var noe galt med barnet mitt, det fantes ikke noen sånn tanke i mitt hode! Men jeg visste det nok innerst inne selv om tanken aldri var der, den ekle følelsen var sterkere enn noen sinne…

Et av de andre tingene som underbygger den ekle følelsen min er at jeg aldri helt fikk dette ”redebygger-instinktet”.. jeg hadde aldri noen veldig trang til å gjøre redet klart til å bli en familie på 4, nå husker jeg jo ikke når det er vanlig at redebyggerinstinktet slår inn, men..

Da jeg var på ikea sist skulle jeg jo handle senga hennes og litt andre ting. Blant annet hylle til å ha Joachim sin ”dåpsrullholder” på. Det var ikke i tankene mine en gang å kjøpe to.. Og når jeg kom hjem og Johan spurte meg om ikke jeg kjøpte to, så ble jeg egentlig litt paff. Hvorfor kjøpte jeg ikke like gjerne to med en gang? Vi kom jo til å trenge de uansett…

Og nå lurer jeg. Hvordan kan det være sånn at mange andre englemødre også har hatt en dårlig/ekkel følelse? Hvorfor er det så mange andre som ikke har tenkt tanken på å sette sammen seng, gjøre alt klart, selv om alt har vært fint og i skjønneste orden…

Dagen idag..

Denne dagen har jeg egentlig innstilt meg på at kom til å være litt tøff, ikke pga at det er noen merkedag eller noe, men rett og slett bare pga innholdet.

For idag kom jordmora jeg har gått til kontroller til innom, og jeg visste det kom til å bli litt tøft. Det var ganske tøft i begynnelsen når jeg begynte å forklare hvordan det hadde vært dagen før alt skjedde, og når jeg begynte å innse at noe var galt, og når vi fikk beskjeden osv.
Men jordmora er flink, ho snakker egentlig ganske mye og det følte jeg at passet meg ypperlig idag, for å snakke om det som har skjedd(da spesielt det døgnet hvor alle drømmene ble knust) er fortsatt utrolig vondt, for å ikke snakke om hvor vanskelig det er å holde tilbake tårene. For det var jo ikke sånn den dagen skulle være!!!! jeg skulle ikke oppleve noen dag hvor barnet mitt døde, jeg gikk bare å ventet på fødsel jeg...en fødsel som jeg håpte kom til å være mye kortere enn forrige og at jeg kom til å få ei lita tulle på brystet som jeg visste jeg kom til å elske, som jeg visste var helt perfekt uten å måtte se på henne, som begynte å skrike... akkurat som jeg gjorde med storebror. <3
En annen ting jeg kom på, er det at jeg kjente på en utrolig stolthet da jordmora spurte om hun kunne se Nora Sofie. Selvfølgelig skulle hun få se den vakre lille jenta vår, det er jo selvfølgelig trist, men samtidig, hun er jo lillesøster og vår datter, og vi er jo så utrolig stolte over å ha skapt noe så vakkert! (Derimot vil det aldri gi noen mening hvorfor noe så vakkert ikke skal få leve, få vokse opp sammen med så mange mennesker som gledet seg til hun kom, og som elsket henne ubetinget)

Jeg føler meg egentlig veldig godt tatt hånd om av helsevesenet. I hvert fall foreløpig, jeg ser endel som dessverre har vært i min situasjon som føler seg så overkjørte og får dårlig behandling. Men veldig ofte så føler jeg også at dette gjelder de store sykehusene. :| Jeg tenker jo at det ofte må være motsatt, at det er de store sykehusene som får mest penger til å kunne følge opp i kriser osv, men nå sitter jeg her i min egen krise, og jeg føler virkelig at jeg har blitt tatt godt hånd om, at de har satt igang hele det systemet som skal bli satt igang, jeg har ikke trengt å mase om noe egentlig. Og det her skjer jo i lille Arendal. Jeg føler meg foreløpig evig takknemlig for alle de gode menneskene vi til nå har møtt og som gjør så godt de kan for å hjelpe oss igjennom denne krisen. <3


Etter at jordmoren hadde vært her var det lyktefest i barnehagen. Gruet meg litt til dette også fordi jeg ikke har vært så klar for å måtte forklare til så mange andre enda hva som har skjedd. Men det gikk over all forventning, og det ble bare kos med lyktefesten! <3 De andre foreldrene har nok fått en liten beskjed, for vi har jo hele tiden vært veldig åpne om dette og ikke prøvd å legge skjul på noe.

Ellers skal jeg på tupperware demo hos en nabo etterpå. Smågruet meg litt, men er glad jeg fikk spørsmålet idag og ikke tidligere. jeg må jo uansett møte naboene igjen, så det er jo like greit å hoppe idet.
Men ja, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å være utslitt når kvelden kommer.