En ekkel følelse.....

Jeg har lest om flere englemødre som har hatt en ekkel følelse i svangerskapet.

En følelse av at noe er galt, det er noe som ikke stemmer.

Så må jeg jo også si at det begynner ikke å rable for meg, jeg tror ikke jeg er synsk eller at jeg kunne vite at det skulle gå sånn som det gikk, jeg forteller bare at jeg hadde en ekkel følelse.. og nå etter hvert når jeg får ting på avstand, så ser jeg jo flere og flere ”tegn” på det..

Jeg hadde en ganske annerledes opplevelse av det å være gravid denne gangen i forhold til første gang. Første gang var jeg vel ganske enig i at det var blitt litt mye hysteri rundt det å gå gravid, for hvordan gikk det an å føde friske unger før i tiden?

Misforstå meg rett det er jo bra at de forsker og finner ut av ting som kan være skadelig for barnet! Og selv om jeg var enig at det kanskje var blitt litt hysteri, så tok jeg jo ikke sjansen på å putte noe i meg som kan være skadelig for det lille vidunderet jeg bar på.

Denne gangen hadde jeg en annerledes følelse. Jeg ville fortelle færrest mulig at jeg var gravid før de magiske 12 ukene var over, med Joachim fortalte vi det til alle rett etter at vi fikk vite det selv.
Jeg kjøpte også flere graviditetstester som jeg tok for å forsikre meg at jeg fortsatt var gravid når alle de symptomene som kvalme, ekstra trøtthet og hyppige dobesøk forsvant og jeg enda ikke kjente liv.

Jeg tenkte hele tiden at grunnen til at jeg var litt mer nervøs denne gangen måtte jo være fordi jeg visste hva det ville si å få et barn, jeg visste hvor stort det var. Jeg visste jo hva jeg ville gå glipp av.

Jeg husker også jeg var veldig fortvilet en liten måned eller noe før fødselen. Jeg var så fortvilet, og fikk t.o.m. rabla ned en laang klagestatus om hvor gjerne jeg ville ha henne ut, men visste også at det var best for henne å være der inne et par uker til..

Jeg husker så godt denne fortvilelsen, jeg ville ha hun ut så fort som mulig! Og så sint jeg på meg selv som var så egoistisk og ville ha hun ut altfor tidlig pga søvnmangel og bekkenløsning….. Nå tenker jeg tilbake og tenker; kanskje det ikke var egoismen som skrek inni meg og VILLE HA HENNE UT NÅÅ.. kanskje det var denne ekle følelsen av at noe ikke helt stemte som nådde sitt klimaks?

 Hadde hun fått vært sammen med oss i dag om hun kom ut i uke 34? Som da er uka hvor de ikke prøver å stoppe fødselen. 

Kanskje det var rein skjær egoisme at jeg ville ha henne ut to måneder før termin, kanskje ikke..

Jeg er jo selv født to måneder før termin, hvorfor måtte da min datter dø en måned FØR termin, og at jeg to måneder før termin hadde denne sterke følelsen av at jeg vil ha henne ut så fort som mulig..
Og hvorfor ÈN måned FØR termin? Det er jo på overtid det liksom skal begynne å bli skummelt..

Jeg skulle ta opp med jordmora jeg gikk til kontroll til og nevne at jeg var veldig bekymret for overtid. Jeg var så redd for at noe skulle skje på overtid! Mye mer redd for overtid i dette svangerskapet enn forrige, men igjen, jeg visste jo hva jeg risikerte å miste på overtid..
Jeg ville spørre henne om modningsakupunktur, for det tenkte jeg at i det minste var verdt å prøve.

Jeg husker jordmoren på sykehuset spurte meg om jeg hadde hatt en dårlig følelse dette svangerskapet… Og jeg måtte jo si ja, for jeg har hatt en dårlig følelse. Jeg tenkte da rett etter at det kanskje var alle disse vanlige svangerskapsbekymringene som blir mye sterkere etter at det har gått galt. At det kanskje var vanlig at en sitter igjen med at en skulle hørt mer på seg selv og bekymringene en hadde, men det bekymret meg aldri at det var noe galt med barnet mitt! Jeg hadde bare den følelsen av at jeg ville ha henne ut en liten måned før det utenkelige skjedde. 

Etter jeg hadde snakket med jordmoren på føden den grusomme onsdagen, måtte jeg støtte meg over stellebordet på badet, og jeg er sikker på at det kom hvertfall 2 dl tårer på et par minutter. Men jeg tenkte aldri at det var noe galt med barnet mitt, det fantes ikke noen sånn tanke i mitt hode! Men jeg visste det nok innerst inne selv om tanken aldri var der, den ekle følelsen var sterkere enn noen sinne…

Et av de andre tingene som underbygger den ekle følelsen min er at jeg aldri helt fikk dette ”redebygger-instinktet”.. jeg hadde aldri noen veldig trang til å gjøre redet klart til å bli en familie på 4, nå husker jeg jo ikke når det er vanlig at redebyggerinstinktet slår inn, men..

Da jeg var på ikea sist skulle jeg jo handle senga hennes og litt andre ting. Blant annet hylle til å ha Joachim sin ”dåpsrullholder” på. Det var ikke i tankene mine en gang å kjøpe to.. Og når jeg kom hjem og Johan spurte meg om ikke jeg kjøpte to, så ble jeg egentlig litt paff. Hvorfor kjøpte jeg ikke like gjerne to med en gang? Vi kom jo til å trenge de uansett…

Og nå lurer jeg. Hvordan kan det være sånn at mange andre englemødre også har hatt en dårlig/ekkel følelse? Hvorfor er det så mange andre som ikke har tenkt tanken på å sette sammen seng, gjøre alt klart, selv om alt har vært fint og i skjønneste orden…