onsdag 29. februar 2012

Sliiiiten

Ja.. I kveld er jeg S-L-I-T-E-N,,,, For å prøve å forklare kort, min arbeidsdag begynte kjempefint, og jeg så for meg at det kom til å bli en ekstra koselig dag når vi fikk vite at Frode Moltemyr og Rasmus Solem skulle komme å underholde hele huset.. Joda, de var utrolig flinke og helt fantastiske! Men mitt mammahjertet tålte rett og slett ikke alle sangene.. Rett og slett, barnatro, eg veit ei lita jente, den fyrste song...
Så, der satt jeg, på bakerste "rad", med tårene trillende.. de kom så fort å, når sangene kom. Jeg fikk ingen forvarsel, de bare kom.. og det å løpe ut grinende er ikke helt min "stil" heller, så satt der og bare prøvde å holde meg litt i salen.. Mange av sangene han spilte er jo sanger jeg bare må lære meg å høre igjen, det er jo sanger de eldre syns er kjempefine. Og jeg er jo enig, jeg syns jo også sangene er fine sånn sett, men nå gjorde de bare vondt.. Husker også på slutten at han nevnte flere sanger, blant annet "der hvor roser aldri dør" og andre jeg vet handler om Gud, Jesus og død.. Da tenkte jeg bare vær så snill, ikke flere sånne sanger nå, så fokuserte jeg på telefonen istedet..

"barnetro, barnetro, til himmelen du er en gyllen bro"


Barnatro er en sang jeg siden jeg begynte i omsorgsyrket har syntes at har vært kjempefin.. Jeg syntes den var helt nydelig rett og slett..

"Lik en seiler som når havn, var du trygg i moder favn
Da hun klappet deg, og sang om himmelsk ånd
Hennes stemme ble så varm, da du lå i hennes arm
Hun din fremtid la så trygt i engle hånd"


Trenger jeg si mer...

"Eg veit ei lita ja, eg kjenner a så vel
eg veit ei lita jente nord i skogen,
med raude kinner, auge blå
med fine hender, føter små
eg veit ei lita jente nord i skgen."


"Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga.
Dei gode ord til hjarta gjekk.
Dei kunne gråten stogga."


Han sang jo ganske mange flere sanger også, og disse var de jeg virkelig bet meg merke i.. Når jeg følte tårene presset altfor mye på og jeg hørte at han skulle til å synge flere sanger jeg visste hadde noe med himmelen eller gud å gjøre, så satt jeg meg rett og slett på facebook på mobilen.. Jeg beklager, men hvis jeg skulle klare å fungere resten av arbeidsdagen så hadde ikke jeg taklet å høre alle disse sangene. Jeg håper kollegene mine som sikkert la merke til meg skjønte at jeg syntes sangene var vanskelige å høre på, og at min fokusering på mobilen var fordi det ble for vanskelig for meg.. Første dag på jobb...

Jeg hadde også kjolen til Nora Sofie ute i stad.. så på den.. jeg har ikke sett på den siden hun hadde den på seg, jeg har ikke orket. Tok den ut idag, så på den.. På brystet var det en klistrelapp. Ann Helèn Kvastad's dødfødte pike 11-11/11. På plastposen klærne hennes lå i, var det også en merkelapp: "nr. 1"
Det var ekstremt tøft å finne frem kjolen, se på den, stryke på den.. Men idag var riktig dag å gjøre det på. Det var tøft og vondt, men idag var den riktige dagen. Nå har jeg funnet ut av hva jeg skal gjøre med tingene hennes også, jeg må bare få litt snekrehjelp først..

<3 Ønsker dere en god kveld videre <3


tirsdag 28. februar 2012

Morgendagen og litt tankesurr

Imorgen har jeg faktisk første dag på jobb.. Ganske rart å tenke på.. Skal ikke være på "min" avdeling imorgen da, skal faktisk være på en helt ukjent avdeling, så blir ganske rart det å, men satser jo på at det kommer til å gå helt fint. :)

Jeg er fortsatt ganske delt til å det å begynne å jobbe igjen, ikke bare fordi det er et omsorgsyrke. Det er jo ganske hardt å måtte yte masse omsorg når man egentlig trenger endel omsorg selv. Foreløpig, så er det det at jeg skulle vært i permisjon nå som gjør det at jeg har litt delte meninger. Jeg skulle hatt ei lita jente på snart 4 måneder her med meg, å måtte jobbe skulle jo ikke vært i tankene mine en gang, jeg skulle jo bare kose meg med det lille mirakelet mitt. <3

Det er en tøff nøtt å svelge. Og det er fryktelig mye som skjer i livet mitt også nå føler jeg. Føler jeg ikke helt klarer å følge med i mitt eget liv liksom. Jeg går jo fortsatt rundt å holder et øye på Joachim til enhver tid, klarer ikke å slappe helt av. Det hjalp litt på psyken med healing, men hun kjente jo ikke noe særlig på lever og milt. Og jeg tror jo ikke lever og milt er tilbake til normalen, men lever og milt er jo ikke syke heller sånn sett.. De er bare altfor store.. Men ja, det jeg skulle frem til, jeg har ikke sett med mine egne øyne at milten ikke er skummelt stor lenger, jeg har ikke fått det bekreftet fra legene at jeg kan slappe av, at jeg kan la gutten min være som 2-åringer flest; i full aktivitet og masse knall og fall..

Det var ei som sa til meg for et par uker siden at det måtte jo være "godt" at Nora Sofie døde i magen, at jeg slapp å miste henne etter at hun hadde kommet ut.. Og dette blir helt banalt for meg.. Jeg skjønner tankegangen, for all del, jeg skjønner at det var godt ment.. Men ja, det blir så altfor banalt for meg. Jeg hadde gitt høyrearmen på flekken for å få sett øynene hennes med liv i, å få høre stemmen hennes, se henne puste, se henne leve.. Jeg hadde gjerne gitt et bein også jeg, hvis jeg bare kunne få holdt min nydelige datter i live...
En annen ting jeg har sett flere har skrevet i det siste er at de endelig har funnet ut av at det er en mening med alt her i livet.. Da blir jeg faktisk gjerne litt pødden/muggen.. Har lyst til å få de til å fortelle hva meningen var med at Nora Sofie døde da.. La de prøve å finne en mening, for tro meg, jeg har prøvd, og jeg finner ikke en eneste halvlogisk mening en gang!!!

Nei, nå skal jeg sette meg ned og bare slappe helt av, ikke tenke på masse ting og så blir det snart natta fra meg, greit å være helt uthvilt før første dag på jobb. :) Kjenner jeg gleder meg litt også, så jeg får prøve å tviholde og dyrke den tanken. <3

Ønsker dere en god natt og en fin morgendag. <3

søndag 26. februar 2012

Healing..

På fredag var jeg og Joachim på Arendal Alternative Senter for healing av Joachim. :)
Jeg var ganske spent og visste ikke helt hva jeg kunne forvente osv, men alt i alt gikk jeg derfra med en veldig god følelse! Hun kombinerte litt fotsoneterapi også, og der er det absolutt ingen rom for tvil, det kan hun! :)
Hun begynte jo med litt fotsoneterapi, hun kunne ikke merke så mye til lever og milt, men dette har jeg tenkt i ettertid at kanskje kan være pga av at kyssesyken ikke er i noen akutt fase lenger og at lever og milt ikke er "syke" i den forstand. Videre merket hun at nyrene jobbet endel og at dette var veldig vanlig ved sykdom. Og så sa hun det som "beviste" for meg at hun vet nøyaktig hva hun gjorde, hun sa hun merket han hadde litt vannansamling i øret, dette har jo vært en "filleting" for meg i forhold til alt dette andre som har vært, pluss at han er henvist til øre, nese, hals og fått svar om at han skal få time innen juni tror jeg. Så dette med øret er liksom "tatt hånd av" i mine øyne, så jeg har jo ikke nevnt dette med et eneste ord.. og hun merket jo hvilket øre det gjaldt og at det andre var fint. Fantastisk! :)


Så var det jo over til healingen etterpå, hun begynte med bena igjen, kjente han hadde en del energi men godt kunne få litt mer, deretter knærne. Så magen og brystet, han var jo litt urolig i magen, pluss vond hoste. Og til slutt hodet, her merket jeg veldig fort at Joachim reagerte på dette. Da hun holdt den ene hånden litt foran og ovenfor pannen liksom ble Joachim akutt trøtt. Han begynte å gni seg i øynene, ble litt irritabel og ja, rett og slett trøtt. Da hun tok vekk hånden fortsatte han bare å leke, helt slutt på å gni seg i øynene og alt.. Hun flyttet handen da til over hodet istedet en liten stund, før hun prøvde ved pannen igjen senere, og uten at han så handen var flyttet tilbake begynte han å gni seg i øynene igjen! Utrolig! :)
Hun forklarte meg også litt mer hva healing går ut på. Men nå husker jeg ikke helt hvordan hun forklarte dette og når jeg prøve å forklare selv så føler jeg at jeg ikke får det frem sånn at det blir på samme måte som da hun forklare meg. Joachim sov ihvertfall som en stein hele denne natten etter healingen, og dagen etter var det ikke snakk om at han skulle sove på dagen. Han lå å sang og tulla i sikkert rundt 2 timer, uten så mye som en blund på øyet.. Så at han hadde fått litt mer energi etter gårsdagen var ikke noe jeg tvilte på ihvertfall.

Jeg fikk også slutten av timen til Joachim, når hun hadde gjort det hun følte hun kunne gjøre for min kjære lille skatt. Og da fikk jeg kjenne selv litt hva healing er. Hun begynte med hodet mitt, holdt hendene på hver side av hodet ved ørene. Hun spurte meg om jeg kjente noe, og det gjorde jeg jo, jeg kjente et slags "trykk" eller hva jeg skal si på venstre side, Nesten som en slags "ørepropp" bare at det ikke var inni øret liksom, pluss at det kjentes mere på hele siden av hodet og ikke bare i øret.. Når jeg sa dette til henne sa hun at det var ganske naturlig da venstre siden var følelsessiden. Jeg husker også at jeg fikk en svak trang til å lukke øynene, dette kan jo ha vært noe helt anna, men trykket jeg kjente er jeg ikke i tvil om. Hun holdt også hånden litt ovenfor pannen på meg også og lurte på om jeg kjente noe da. og jeg kjente jo ikke like mye da, men jeg følte det var rett før jeg kom til å begynne å svette, rar men ikke noen veldig klar følelse. Hun la hendene litt på ryggen også en stund før hun sa: "nei, du trenger det mest her" og holdt hendene på hver side av hodet igjen ved ørene. Og det kan nok stemme godt.

Etter timen sa hun noe annet til meg også. Hun forklarte meg at ved en graviditet vil hun ikke ha lov til å kunne "gå inn og se noe" liksom. Alt som har med graviditet er "off-limit" liksom, og det kan jeg jo skjønne at kan være greit. Men så sa hun til meg også at babyen(eller kroppen altså) blir jo laget først, og så kommer sjelen etterpå, så jeg skulle ikke se bort ifra at hun "prøvde å komme igjen" og at det kunne være ei jente som kom neste gang. Her vil jeg jo bare nevne igjen at hun sa hun ikke har lov til å se på noe som helst som har med graviditet å gjøre, så hun har jo ikke sett på noe som helst med dette, dermed, så vil jeg jo også tenke at hvis det kommer en gutt neste gang betyr ikke det at hun har tatt feil og ikke kan jobben sin, rett og slett fordi hun ikke ser på graviditet i det hele tatt.  Hun sa også hun trodde vi kom til å få mye glede fremover, og det håper jeg også på. <3 Og et par ting til jeg kom på nå på tampen; at det var mange i hennes yrke liksom som hadde mistet barn, at englemødre rett og slett kanskje bare åpner seg litt lettere.. Og når det kom til drømmer, hvis du drømmer noe negativt om de du har mistet, så er det ikke kontakt. Hun hadde aldri opplevd at de på den andre siden har det vondt, så hvis du drømte gode drømmer om de du hadde mistet var det mye større sjanse for at det var kontakt. <3 Og den siste tingen jeg måtte få skrevet ned nå var det at hun sa hun følte at jeg egentlig hadde svarene, men at jeg bare trengte en bekreftelse, og det føler jeg egentlig at stemmer også.

Så, nå skal jeg avslutte. Og da avslutter jeg med å anbefale Arendal Alternative Senter. Torunn er ei kjempekoselig dame, tar seg tid, tør å spørre og bryr seg. :) Absolutt verdt en tur! :)

Tror du på healing?
Har du prøvd healing eller fotsoneterapi? Funket det for deg?

torsdag 23. februar 2012

2 års kontroll og bilder.

I går var jeg jo på 2 års kontroll med verdens fineste lille to-åring. :) Helt ærlig, så må jeg si at jeg nesten syntes det var en unødvendig tur på helsestasjonen, og det er ikke på grunn av at vi har vært mye hos legen osv i det siste. Veiinga og målinga var jeg ikke så fryktelig spent på ettersom han har blitt veid og målt for ikke så lenge siden, 94cm lang og 12,6kg. Han har gått ned ca. 1 kg siden han ble lagt inn på sykehuset noe jeg absolutt ikke liker, men med tanke på at han den siste tiden har hatt en natt med oppkast og dårlig matlyst påfølgende dag, og tirsdagen med høy feber og veldig dårlig matlyst og ikke helt topp form igår heller. Men han veide 12,7 på sykehuset på sist kontroll(Etter natten med oppkast og før kraftig forkjølelse og høy feber), men da med litt mere klær på.. Har jo ingen hensikt å stappe han full med godteri heller for å få vekta til å gå opp igjen heller, men fortsette med ønskekost som vi har gjort til nå var det bare å fortsette med.

Men det som egentlig gjorde at jeg gikk derfra med en følelse av at det var en mer kontroll av meg som mor og ikke av min gutt på to år var aller helst en kommentar helsesøsteren sa om at hun ikke var vandt til så små barn.. Javel, tenkte jeg, hvorfor er vi på to-års kontroll hos du da når du ikke er vant til så små barn??
Og når det kom til det her arket vi skulle fylle ut, bare så hun at jeg hadde krysset av på nesten alle ord på første siden. Så sier jeg til henne at jeg egentlig ga litt opp å skrive ned alt på det arket, for det hadde jo blitt altfor mye å få plass på arket, mye lettere å heller forklare henne. Dette var hun jo ikke interessert i, hun sa hun hørte at han hadde mange ord osv, tok arka og var ferdig med det..Så fortsatte hun å prate om meg.
Jeg husker ikke alle spørsmålene hun hadde, men jeg husker alt jeg måtte forklare, og det føler jeg at sier sitt..

Jeg sa til henne blant annet det at jeg sier til han hver eneste kveld at jeg er glad i han, jeg er åpen med han om følelser, som for eksempel hvis jeg er sliten, så sier jeg til Joachim at jeg er sliten. Blir jeg sinna så sier jeg at jeg er sinna, og hvis det er noe han har gjort som han ikke får lov til så sier jeg jo også hvorfor jeg ble sinna. Og jeg sier også at selv om jeg blir sinna på han, så er jeg glad i han. Han vet det er lov å ha alle følelser og han må jo lære seg å bruke disse.
Videre måtte jeg forklare henne at jeg ikke holdt Joachim utenfor når det kom til Nora Sofie, jeg måtte forklare at han var med på alt, at han er med å tenner lys, snakker om henne, ser på bilder osv. Det virket på meg som om hun trodde at jeg ikke snakket noe som helst om Nora Sofie, at jeg ikke forklarte noe til Joachim, at jeg tok den "lettvinne" veien ut og bare sa at "det snakker vi ikke om"..
Og så lurte hun på om jeg var blitt veldig hønemor, og da sa jeg jo til henne at jeg hadde veldig lyst til det, og at jeg sikkert var mer hønemor enn jeg var før alt dette skjedde, men at jeg også visste at det ikke gagner Joachim noe. Litt ekstra hønemor føler jeg at jeg må få lov til å være ettersom han har kyssesyken og for stor milt.

Jeg følte gjennom hele tiden jeg var inne hos henne at jeg måtte forsvare og forklare meg som mor. Det var veldig lite snakk om min sønn og hans utvikling. Hun sa en liten kommentar på begynnelsen om ordforrådet og at de skulle se på den fysiske utviklingen at barnet gikk riktig osv osv. Jo, også sa hun til Joachim at han var en lang og fin gutt og at han var flink til å leke.. That's it! Resten av tiden følte jeg hun brukte på å sjekke meg ut som mor. Det er når man møte sånne mennesker i helsevesenet at man holder tilbake informasjon. Jeg hadde egentlig tenkt å spørre om blant annet sorgreaksjoner, neste svangerskap osv, men med de holdningene jeg møtte hos henne så orket jeg ikke å måtte forsvare og forklare meg enda mer. Heldigvis har jeg en veldig flink fastlege, og mange flinke leger, jordmødre og barnepleiere jeg har kommet i kontakt med de siste månedene, så jeg føler meg heldigvis på ingen måte "forlatt til meg selv" av helsevesenet, selv om enkelte i helsevesenet aldri skulle hatt den jobben de har.

Resten av helsestasjon turen var jo grei da heldigvis. Ut igjen på venterommet å leke til legen ble ledig, og når vi kom inn til han måtte jo Joachim gjøre meg flau for første gang i sitt liv..:P
Da begynte det med at vi kom inn og legen satt seg ned og kikket litt på dataen for å oppdatere seg litt igjen, jeg satt meg ned på stolen med Joachim på fanget. Så begynner det:

Joachim: han fært... Han fært!.. Han fært.. Han fært!
Mamma: mm
Joachim: Han fært!
Her går det opp for meg hva han faktisk sier, og hva skal jeg jo si da, han har jo rett, han var jo svart selv om det ikke er ordet jeg ville brukt...
Mamma: ...eh.. Ja, Joachim..
Joachim: Han fært!
Mamma: Ja, Joachim. (Hadde et håp om at han ville gi seg når han fikk bekreftelse på meg at ja, det var en riktig "konklusjon"..)
Joachim: Han fært!
Mamma: Joachim da!..

Hehe, huff, dere skulle sett den lille gutten, helt rak i ryggen og de store øynene, og såå nysgjerrig..:P Skulle jo nesten tro at vi bodde langt inni skauen uten tilgang på hverken tv eller internett, og andre folk var et sjeldent syn. Da legen da snudde seg og sa at han hette Alvin og lurte på hva Joachim hette, ble jeg så utrolig lettet over at vi ikke har "alvin og gjengen" på film hjemme, for da hadde det vel sikkert blitt en kommentar på det å.. Heldigvis kom det bare "Joachim" ut av munnen på min lille rampetass da..;)
En liten sjekk av legen da, men Joachim ville ikke vise tennene sine etter han så den "tungepinnen", så det ble jo til at jeg holdt han fast litt mens han gråt så legen bare kunne få kikka på tennene hans.. En noe overraska gutt som trodde han skulle få tungepinnen langt inn i munnen som de gjør når de sjekker halsen..:) Og etter det ville han veldig gjerne ha sprettball(premie), men det hadde jo ikke de der, så det var vel egentlig det Joachim syntes var kjedeligst..:P

Så alt i alt syntes jeg egentlig denne kontrollen var unødvendig. Jeg har tidligere likt å komme å på helsestasjonen, få snakke litt, få sjekka Joachim sin utvikling, se at alt er i sin skjønneste orden og selvfølgelig få høre hvor flink og flott gutten min er. Uansett hvor mye jeg synes dette selv er det jo alltid ekstra stas å høre andre si det også..:) <3
Og til slutt kommer et "lite" bilderas med bilder jeg tror jeg egentlig har lovt tidligere, kostymet til Joachim og skogturen vi hadde på søndag. <3
Pynte kake <3

Til slutt ble den ferdig, med litt hjelp fra mamma..:P

 Klar for sitt første "Ka'lemann"..<3

Gjett om ikke vi hadde verdens fineste dalmatiner i hus da. ;)

Så kjekt å ha en fetter som kan hjelpe til med maten.... ;)

Firhjuling! Absolutt mest gøy når den står helt stille og ikke bråker..;)

Vafler på brodern's vis...:P

Og pølsebål på Kvastad vis.....

Tøft med kongestol, to av de fineste guttene i verden, mangler bare eldstemann. <3

Joachim fikk også egen stol og eget bord av onkel. <3

tirsdag 21. februar 2012

Livstegn :)

Nå skal jeg endelig komme med en liten oppdatering her... Nesten litt spent selv på om jeg husker alt.:P
Vel først så ville jeg fortelle om en gravidblogg jeg kom over, fin gravidblogg, men jeg bet meg så merke i noen ord hun brukte. Hun hadde ikke så lenge igjen til termin og skrev noe som dette på slutten av et innlegg som omhandlet strekkmerker; "jeg vet jo at strekkmerker er et bevis på at du har båret babyen, men hvorfor kan ikke babyen være det da?"...  Sånne gravidblogger er jeg ikke noe fan av lenger altså. Jeg har fått en veldig avsky mot sånne gravidbloggere hvor deres største skrekk er et strekkmerke. Ja, det er vel kanskje bare uvitenhet eller "sånne ting skjer ikke med meg" som gjør at de tar det lille livet i magen nesten litt for gitt. Derimot er jeg mye mer glad i jordnære gravidbloggere, gravide som vet at livet de bærer i magen sin er et mirakel, som ikke nædvendigvis setter pris på strekkmerkene men de syns absolutt ikke det er verdens undergang. Jeg føler meg egentlig veldig tolerang når det kommer til graviditet, jeg føler en absolutt skal få lov å klage litt, en skal få lov å lufte frustrasjoner og bekymringer. Det er helt og holdent lov å bli sliten og lei osv, men det er jo forskjell på å bli utålmodig og sliten, klage litt over det, og det å på en måte ta livet for gitt.

Kanskje jeg overreagerer litt, og jeg mener jo ikke at man ikke skal få klage over strekkmerker, men det er bare måten enkelte klager på.. Som om det er barnet sin "feil" at kroppen din blir "ødelagt"... Eller helsemyndighetene sin feil fordi de ikke setter deg igang en uke før termin så du slipper å få så mange ekstra strekkmerker.. Er litt ironisk det der, unge gravide er faktisk de som har lettest for å få strekkmerker, pga noen hormoner. Eldre gravide får mindre strekkmerker. Hvem er det som klager mest over strekkmerker, jo selvfølgelig unge gravide. Men jeg er faktisk ganske overbevist om at "eldre" gravide som også får mye strekkmerker ikke klager så mye som unge, hvorfor? Min personlige mening er livserfaring. De har mest sannsynlig kjent mye mer på kroppen hvor skjørt livet er, de vet mye mer om ting som kan gå galt, de vet at ingenting kommer med garantier.

Nei, nå skal jeg gi meg med gravidbloggere og strekkmerke"debatten".. Så skal jeg over til neste ting. Fredag var Joachim på ny  kontroll på sykehuset, og der fikk vi vite at det ikke var noen særlig bedring på milt og lever. Ny kontroll igjen etter 5-6 uker. Gjett om jeg kommer til å bli hoppende og sprettende glad når de sier at alt er helt normalt igjen og at han er heelt frisk!! Da skal det feires altså!! <3 Så var han i barnehagen i går og idag måtte han være hjemme igjen ettersom både jeg og han var blitt syke. Dro jo selvfølgelig til legen ettersom han hadde 39,4 i feber, var utrolig slapp og ukomfortabel. Jeg hadde nok bare gitt han en paracet hvis han hadde vært helt frisk, men siden han har kyssesyken i bunn og for stor lever, så vet jeg jo at man skal være veldig forsikig med paracet. Derfor ble det tur til legen, crp tatt som var helt fin, litt vannansamling i høyre øre og ellers helt fint. Konklusjonen ble da at vi fikk føye oss inn i rekken over alle de som hadde blitt smittet med den kraftige forkjølelsen som går for tiden. Han kunne få en paracet om dagen, så jeg fant noen på 125mg som jeg ga han istedet for de på 250mg som han egentlig kan ha nå, han har aldri fått mye paracet, så 125mg funket bra. :) Og imorgen blir det to-års kontroll! :)

Nå kom jeg på en annen ting jeg har irritert meg over. Folk som sier: Nå har jeg funnet ut at det er en mening med alt her i livet. Da har jeg veldig ofte lyst til å spørre de om de kan hjelpe meg med å finne meningen med at Nora Sofie ikke fikk leve opp sammen med familien sin.. For sånn som jeg ser det, så er det absolutt ikke en mening med alt i livet, overhodet ikke. Jeg har gitt opp å lete etter noen mening, for det finnes ingen mening, sånn er det bare.

Så til en mer gladnyhet, fikk telefon idag fra jobben, hvor hun jeg snakket med lurte på om jeg var interessert i en kontrakt på hver 3. helg. Noe fortumlet ble jeg, når jeg så nummeret tenkte jeg jo at nå trenger de en vikar en av de nærmeste dagene, men så var det jo om jeg ville ha en fast helg.. Ble rett og slett tatt litt på senga, og hodet gikk litt i spinn, tør jeg dette, orker jeg dette osv, men jeg sa ja. For foreløpig er det jo bare en kontrakt på tre måneder og det skal jeg jo ihvertfall klare. Har litt blandede følelser angående dette, så det er jo en annen grunn til at jeg er glad for at det i første omgang bare er tre måneder. For det første skulle jeg jo vært i permisjon nå og hatt ei lita tulle sammen med meg, og for det andre så er det jo egentlig kontoryrket jeg trives best med. En 8-4 jobb, lite følelsesladet yrket. Men samtidig, jeg har fått mye skryt av kollegene mine der noe som selvfølgelig gjør veldig godt, pluss at jeg har noe fast en periode fremover. Nei, dette har jeg tro på nå, dette skal jeg klare. :)

torsdag 16. februar 2012

"Jeg skal ha en baby"

Vel, så står vi der, jeg og Joachim, foran vasken i barnehagen sammen med to andre jenter. Joachim vasker hendene sine og den første jenta tørker hendene sine. Så sier hun til meg: Jeg skal ha en baby. Litt fortumla over bastantheten i ordene hennes og at hun ville si det til meg sier jeg "å? Men det høres jo spennende ut, så koselig." Så sier den andre jenta som nå har begynt å tørke seg: Og jeg har akkurat fått en baby!. "å, har du det?" sier jeg, og legger til "så koselig." Deretter sier den første jenta igjen som fortsetter på det hun skulle fortelle: "det er ei jente".

Jeg ble litt paff av disse to jentene, og jeg måtte gå noen runder oppi hodet mitt når jeg snakket med de. Tror jeg klarte å holde meg sånn tålig på banen, og at får tro jeg var litt rar eller noe. Jeg kunne sagt at Joachim å hadde fått en lillesøster før jul, men det er så mange oppfølgingsspørsmål jeg ikke kunne svart på uten å måtte fortelle at hun er død, og man forteller jo ikke til to små jenter som skal bli og har blitt storesøster at det kan gå galt. Så jeg holdt meg til å prøve å virke litt entusiastisk jeg også når jeg svarte jentene og hvor stas det kom til å bli liksom.
Så lurte jeg på om Joachim noen gang kom til å si noe sånt. Jeg skulle ønske det, men samtidig så tviler jeg nesten litt på det. Han vet jo så altfor godt, for han er det jo "normalt" at babyen dør, at lillesøster dør og så er ikke mamma og pappa helt seg selv lenger på en lang stund. Han er storebror men lever som enebarn, han er storebror med lillesøster i himmelen.
Vi skulle også hatt en baby her, men vi fikk en engel istedet. En engel vi for alltid vil bære med oss i hjertene og lure på hva hun hadde gjort nå hvis hun levde, hvem hun hadde liknet på, hvordan livet hennes hadde blitt.. <3

onsdag 15. februar 2012

Endelig endelig endelig!

Jepp, idag kom endelig brevet jeg ventet på! Så postmannen i begynnelsen av byggefeltet når jeg kom hjem fra "møtet" idag, og det var rett før jeg stoppet opp bak han for å høre om det var noe til meg der..:P Men jeg klarte å holde meg, så plutselig var det post i vår postkasse også. Og oppi der, sammen med en gratis tannkrem og en avis og sikkert litt andre ting lå mitt lille søte brev!..:P

hehe, det er veldig sjeldent jeg pleier å "hisse meg så opp" over et lite brev, men nå var det rett og slett så jeg nesten hoppet av glede når jeg endelig fikk se konvolutten og kunne åpne og lese den med største glede nærmest..:P
Dagen idag ble jo ikke helt som planlagt i og med Joachim begynte å spy tidlig inatt, men var heldigvis ikke så lenge, tror han sluttet i 3 tiden igjen. Mye vasking, men hvis det var omgangssyken han fikk, så var den jo heldigvis ganske mild og da uroer jeg meg ikke så veldig for om vi evt. blir smittet også. Men selvfølgelig, hadde jo vært en lykke å slippe unna dette også. Vi har jo vært heldige i år og sluppet unna all sånn smitte til så, så hadde ikke gjort noe om det fortsatte litt til..

Nå er jeg på ny avslappet og håper på at resten av uken fortsetter med gode nyheter og at neste uke blir enda mer fantastisk. <3

tirsdag 14. februar 2012

Dagen idag og dagen imorgen..

Rart å tenke på at det allerede er onsdag imorgen. Har hatt noe på tapeten hver eneste dag denne uken( egentlig ikke mandag, men jeg var allikevel "på vakt" ettersom det var Joachim sin første barnehagedag etter "ferien")
Hadde egentlig en ganske dårlig start på dagen idag, eller. Jeg trodde det kom til å bli en skikkelig møkkadag rett og slett, men heldigvis trodde jeg feil, og dagen ble riktig så fin likevel. Møtte også ei fra LUB idag, kjempekoselig. Egentlig veldig godt å kunne sitte ned og snakke med ei anna englemamma, bare snakke om alt. <3

Imorgen er egentlig den dagen jeg har mest blandede følelser for, det vil bli rart men håper det også vil bli godt. :)
Er ikke meningen å skrive i "koder", men alle ting som skjer fremover er liksom ting jeg ikke er komfortabel med å dele her enda, men det kommer nok etterhvert. :)

Så etter jeg har gjort det jeg skal gjøre imorgen så skal jeg innom Meny, og jepp, dere som kjenner meg vet at jeg da må innom varmdisken og kjøpe?..... :P Hehe, jeg vet om 4 personer ihvertfall som vil gjette riktig..:P
Og videre til info, hvis noen lurer, brevet jeg venter på har fortsatt ikke kommet...... Begynner å bli veldig utålmodig ja, irriterende og kjedelig å vente på posten..

mandag 13. februar 2012

Grøss!!

Kom over en blogg istad, nybakt mamma, perfekt og nydelig prematur datter. Plutselig, kommer alle disse bildene av henne med englevinger og teksten "min lille engel"..
Først ble jeg litt sinna, tenkte at "du kan ikke gjøre sånn! Hun er jo sprell levende!" Hadde lyst til å kommentere, fortelle henne, men slo det fra meg.
Jeg vet jo hun tenkte som "vanlige" mødre gjør, at hun er så vakker at hun må være en engel. men fy, de ordene gjør så vondt i hjertet mitt! i englemamma- og mammahjertet. Det skjærer så i hjertet mitt å se sånne bilder, se sånne ord. Jeg vet så inderlig godt hva det vil si å være mamma til en liten engel.

Ja, dere pustende, skrikende, leende og snakkende barn er perfekte, nydelige, enestående og verdens beste, men de er ikke noen engler.
Min Nora Sofie er også perfekt, nydelig, enestående og verdens beste, men ikke pustende, skrikende, leende eller snakkende. Aldri vil dette skje henne. Nora Sofie er vår perfekte, nydelige, enestående og verdens beste engel. Minnene er alt vi har igjen av vår kjære etterlengtede datter.

Jeg lurer jo selvfølgelig på om mødre og fedre som putter englevinger på barna sine for å få fine bilder, om de har tenkt over hva vingene egentlig symboliserer? Hva en engel symboliserer? Har de tenkt over betydningen? Tenker de noen gang på det?
Er det noen som kan forklare meg?  Noen som kan gi meg en forklaring på hvorfor du har valgt å kle barnet i englevinger? kaller barnet ditt for engelen din? Har du tenkt på den egentlige betydningen og symboliseringen?

Jeg lurer, og vil gjerne ha svar. Joachim er jo storebror til vår lille engel, og han fikk aldri noen englevinger på seg.

Ja takk til en "off-knapp" på tankene

Så mange tanker for tiden, så mange ting å huske på, passe på.. Jeg venter og venter på et brev i posten, vet det ikke akkurat er "forsinket" enda og at det er jeg som er fryktelig utålmodig. Det er faktisk rett før jeg setter meg til med godstolen i vinduet så jeg kan se etter postmannen.. :P Et lite spørmsål som jeg lurer litt på. Jeg har aldri lagt merke til hva som kommer sammen, kommer brev, regninger osv sammen med reklamen? Hentet jo posten for litt siden og der var jo selvfølgelig kun avis og reklame..:P Ikke det, jeg syns det er helt greit at det ikke er noen regninger der altså, men skulle så gjerne hatt det brevet mitt..

Mye som skjer ja for tiden, og mye som krever at jeg henger litt med. Møte ei hyggelig dame fra LUB lokalt imorgen, et møte på onsdag og et annet på torsdag, pluss fredagen hvor verdens beste lille Joachim skal inn på kontroll på sykehuset igjen. Så fredagen blir nok til å holde Joachim hjemme fra barnehagen ettersom han skal til kontroll rett rundt sovetiden. Så kan vi heller prøve å sove litt lenger og ha en litt rolig morgen med masse kos. <3

Jeg merker fortsatt at humør og alt varierer fra morgen til kveld. Tanker om hvordan jeg ser på fremtiden kan fort endre seg fra å være "Jeg kan såvidt se et lys skimte i tunellen" til "Jeg ser helt tydelig enden av tunellen".. Et steg av gangen, ikke løping, ikke haste seg avgårde, men bare små små steg når det er riktig og viktig. <3

Nå skal jeg snart hente Joachim i barnehagen. Han har sin første dag etter sjokkbeskjeden 23.01. Vi kom jo samtidig med bestekompisen hans, så å levere han i barnehagen var null problem. Da fikk han sitte ved siden av bestekompisen sin og så skulle han få mat og da kunne faktisk mamma bare dra. Jeg fikk hade-kos og alt så fornøyd var jeg også, selv om jeg kanskje var noe "bettuttet"...
Gleder meg til å høre hvordan dagen hans har vært. <3

lørdag 11. februar 2012

Melodi grand prix

Vi sitter vel som ganske mange andre her i landet for å følge med på den norske finalen i melodi grand prix. Jeg er ikke helt sikker selv på hvilken som er min favoritt til å sende videre, men det er en sang jeg kjenner jeg tar litt nærme hjertet mitt. Teksten på den syns jeg er så nydelig, og jeg syns hun som synger også er veldig flink til å synge!

Nora Foss Al-Jabri - Somewhere Beutiful


I’ve been dreaming, there’s a place
Where the colours blow you away
Clear as crystal, brightest day
It was the most glorious place

In a garden full of life
You were by my side

Somewhere beautiful above the sky
Just as tears began to fill my eyes
You just tell me with a smile
“If you don’t cry, then why should I?”

Then we walked down streets of gold
Were beside a river of hope
Where the tree of healing grows
You said, “Now it’s time to let go”

I refused to understand
Then you took my hand

Somewhere beautiful above the sky
Just as tears began to fill my eyes
You just look at me and smile
“If you don’t cry, then why should I?”

Somewhere beautiful beneath the sky
Just as tears began to fill my eyes
I can’t think of you and smile
“If you don’t cry, then why should I?”


Videre er det en sang til som rører i hjertet mitt. Skulle ønske jeg hadde teksten på denne også, men det fant jeg dessverre ikke. Uansett, en utrolig fin sang og stemme igjen. <3

Veronika Paulsen & Terje Paulsen - When you're not around


Oh glory day

Nå kjente jeg noen få minutter istad på hvor tilfreds jeg er igjen, hvor glad jeg er i livet og hvor mye jeg setter pris på innholdet i livet. Jeg mangler ei enestående vakker og perfekt lita jente, men jeg vet at dette aldri vil endre seg. Følelsene mine for henne vil alltid være der, og jeg vil alltid tro at jeg får se henne igjen når min tid er her. Vi vil få tiden vår sammen i evigheten. <3

Også etter sjokknyheten når de mistenkte leukemi hos Joachim så kom det litt andre tanker. Ja, jeg mangler Nora Sofie, men jeg har også Joachim! Alle mennesker er her på jorden på "ubestemt" tid, vi aner ikke når vår tid er kommet, og uansett hvor vondt det er, så gjelder det barna våres også! Jeg skulle ønske barn var garantert å leve lengre enn sine foreldre, men dessverre er det ikke sånn. Så jeg har begynt å tenke nå at jeg vil få evigheten sammen med Nora Sofie, jeg vil få evigheten med min familie når tiden er der. Men jeg må ikke glemme å leve nå, jeg må reise meg opp fra rasteplassen langs livets landevei og begynne å "gå videre".. Og her er jeg veldig streng, selv om jeg reiser meg opp for å fortsette på livets landevei, så betyr det absolutt ikke at min datter skal være igjen på rasteplassen for å bruke "bildet" mitt. Hun skal være med meg i hjertet, i tankene og i ordene! Hun er vårt andre barn, vår første jente, første jentebarnebarn, hun er vakker, enestående og vår øyensten! Hun er en like viktig del av vår familie som oss som lever! Den som elskes og minnes blir ikke borte! <3

Jeg hadde en superfin dag i går med tre venninner. <3 Dagen begynte med at vi bare skulle treffes og rusle litt rundt på arenasenteret. Men det endte jo i jentekveld med middag og dessert. Enda middagen ikke var ferdig før 9 tiden og vi sikkert dro fra byen i 4-5 tiden eller noe...:P Vi er kanskje litt eksepsjonelt trege, men vi går faktisk utrolig godt sammen. Vi er vel en gjeng med "det er egentlig ikke så viktig for meg, det er det samme så kan ikke du velge?"
Det er godt. Det er godt å ha noen mennesker rundt meg jeg kan si nøyaktig det jeg føler for å si. Det går an å si at jeg ikke tør å glede meg, det går an å si at jeg er bekymra, det går an å si at jeg lever minutt for minutt, jeg lever ikke "i fremtiden" lenger. Dette er jo mennesker jeg mer eller mindre har hatt i liver mitt siden jeg var en "neve stor", og det er jo gjerne disse menneskene som går det steget lenger for å prøve å forstå hva som foregår oppi hodet mitt. Som setter seg ned og tenker igjennom det jeg skriver og sier for å virkelig prøve å forstå hva jeg mener. Det er faktisk ikke så mange mennesker utenom de som har opplevd dette selv, som jeg føler at forstår meg, som forstår eller prøver å forstå hva jeg går igjennom og hvorfor jeg tenker som jeg gjør.Og sist er dette mennesker jeg tør å være meg selv blandt, tør å si hva jeg tenker og mener for jeg vet de ikke vil kaste meg til ulvene..

Nå skal jeg hoppe over på et helt annet tema, etterpå skal vi opp til Gjerstad for å spise kake! Nam Nam, gjett om jeg gleder meg. Og jeg trenger vel ikke si at kakemonsteret aka Joachim gleder seg også! Kosedag idag og den skal virkelig utnyttes! :)

onsdag 8. februar 2012

My day :)

Da har jeg fått slappet litt av med noe som krever minimalt med hjerneaktivitet; pyramide kabal..:P
Trengte det litt ikveld faktisk :) Men dagen har vært vellykket, det må jeg kunne si. :) Skal fortelle mer senere, men fortsatt er det litt ting som er uavklart så jeg venter like gjerne til jeg vet nøyaktig hvordan alt blir. :)

Var kjempekoselig å treffe igjen og snakke maaasse med to av venninnene mine. :) Også traff vi jo på en tredje som kom med sin nydelige lille sønn. <3 Fikk litt hjertebank i det jeg så henne, og merker jeg holder littegrann avstand, men han er jo helt perfekt, helt nydelig. <3 <3

Nå begynner det heldigvis å bli litt mindre ting å måtte holde styr på. :) Deilig å se på alt som blir unnagjort, slippe å tenke på det, kunne senke skuldrene litt. :) Lurer litt på å ta med Joachim en liten tur i barnehagen igjen imorgen, er jo veldig kjedelig at han ikke kan være med ut å ake eller bli med på litt voldsom lek eller høy aktivitet pga milten, men sånn sett er vi jo heldige som har en sønn som faktisk stortrives med å parkere biler eller bygge togbane. :) Så får han heller holde på med litt sånne ting frem til legene gir han klarsignal til å leke som en aktiv rampetass igjen..;) Han er ihvertfall virkelig helt seg selv igjen, så til de grader også! :) Spiser som han nesten ikke har gjort før og tøyser og tuller stort sett hele dagen! <3

Håper dere andre har hatt en like god dag som jeg fikk :)

tirsdag 7. februar 2012

Morgendagen

Kjenner jeg begynner å få litt nerver for morgendagen.. Nå skulle jeg faktisk ønske at timene var mye kortere sånn at jeg bare kunne få det overstått.. Følelsene er egentlig veldig delt, men jeg er redd for å få beskjed om noe negativt, er vel kanskje det som gjør det.. Det har vært så mye negativt i det siste, så jeg har egentlig lyst til å utsette og unngå alt som kan gi meg en negativ beskjed til. Men så må jeg vel bare tenke at en gang må det jo snu! og egentlig så har det jo allerede snudd faktisk, det snudde da det viste seg at vår fantastiske lille sønn hadde kyssesyken og ikke leukemi!
Jeg får foreløpig klamre meg til det. Klamre meg til håpet at vi vil fortsette å få positive beskjeder. :)

Kjenner også nå hvor utrolig godt det skal bli å møte to venninner imorgen! Føler jeg trenger det veldig nå, lufte tankene og bekymringene, snakke masse, høre hva som skjer med de for tiden.. <3 Håper bare jeg får unna det jeg er mest "nervøs" for før vi møtes. <3

mandag 6. februar 2012

Mye som skjer og mange tanker

Har en litt hektisk tid i møte nå merker jeg. Eller, egentlig så er det vel ikke så veldig hektisk, men det er mye å huske på for en som ikke har så veldig veldig god hukommelse enda..:P

Men samtidig så er det litt spennende også. Det som er verst å huske på er vel de tinga som enda er et par uker til. Snart er det 2-års kontroll for gullgutten vår å, noe forsinket, men det er jo ikke så rart egentlig.. Hehe, rart med det arket som fulgte med altså. Skulle krysse av på de ordene han kunne osv, og jeg kan jo nesten krysse av på hver eneste en! Også stod det et spørsmål om han hadde begynt å sette sammen to ord, eks: mamma sitte.. Og det må jeg jo si ja på, men det har han jo gjort leeenge, han bruker gjerne tre ord i setningene, men kommer ofte setninger med 4,5 og 6 ord også.
(Nei, jeg trenger vel kanskje ikke si at jeg sprekkferdig stolt av sønnen min..;) )

Tankene mine idag har vært et eneste stort surr. :P Tenker og tenker og tenker, får nok mer klarhet i alt de nærmeste dagene. Skal også bli veldig godt å møte et par venninner på onsdag. :)

søndag 5. februar 2012

Tankesurr atter en gang.

Har hatt en utrolig deilig avslappingshelg. :) Men inatt var det fryktelig vanskelig å sovne, grunnen til det var nok det at Joachim hadde sin andre natt på rad hos besteforeldrene sine.Vi var nede en liten time på lørdagen, så jeg fikk en liten Joachim-dose da også. :)
Det blir så fryktelig stille i hus når han ikke er hjemme, og nå er jeg vel litt ekstra var på den stillheten..
Så nå merker jeg faktisk allerede at jeg er utslitt.

Føler jeg har så mye på hodet og så mange forskjellige temaer at jeg tror jeg bare må begynne et sted for å tømme ut litt..
En av tingene som har opptatt tankene mine er et tema angående tillit.. Min tillit til andre mennesker. Mennesker jeg en gang trodde var min støtte, mennesker jeg en gang trodde ville meg vel. Disse menneskene som plutselig har blitt avslørt, alle løgnene, alle gangene de har satt å baksnakket meg, oss og måten vi gjør ting på, hvordan vi har det osv. Så tenker jeg, alle gangene disse menneskene har sittet å kommet med falske "støtteerklæringer" for å så snakke dritt etterpå når vi  dratt, hva har de tenkt på? Har de noen gang hatt dårlig samvittighet? Trodde de at de aldri ville bli avslørt? Jeg har visst dette ganske lenge nå. Jeg har egentlig likt å holde ting litt inni meg etter at jeg får vite at noen har gått bak min rygg. Følge med og se om jeg kan se noe på disse menneskene, forandrer de seg noe etterhvert, skjønner de at jeg har fått vite? Går de lengst mulig vei for å slippe å fortelle noe? Later de som ingenting og håper at jeg ikke vet? Eller bare bryr de seg ikke?..
Alt dette har jeg vel egentlig visst i nærmere et halvt år nå tror jeg, og alt er som før hos disse personene. Jeg visste dette før vi mistet Nora Sofie. Så tenker jeg igjen, tror disse menneskene at jeg ønsker deres støtte etter at de har brutt alt som heter tillit? Jada, selv om de ikke vet at jeg vet, så lurer jeg på dette. Fikk de dårlig samvittighet av alt de sa da vi mistet Nora Sofie?
Ikke en eneste gang har jeg eller vi gjort noe mot noen av dem, og dette er det vi får igjen. Nei takk, denne gangen er det min tur til å si at sånne mennesker vil ikke jeg ha i mitt liv.
Og et annet sitat jeg har likt: "Din venn har en venn, og din venns venn har også en venn, vær derfor forsiktig i din tale."

Noe annet jeg har tenkt en del på i det siste er dette når folk kaller sine levende barn for "engel", "englebarn" eller liknende. Jeg tenkte ikke noe særlig over dette før, og "englebarn" hadde jeg vel alltid tenkt på som et barn som aldri gjør noe galt, "lærerens favoritt" osv, men dette har jo endret seg drastisk siden November.. Det skjærer litt i hjertet mitt når folk legger ut bilder av "englene" sine, for, "de skulle bare visst"..
Det er vel først når du har en liten engel i himmelen at du tenker over disse ordene, tenker over hva ordene egentlig betyr. Jeg for min del kommer nok aldri til å godta at min sønn eller neste barn blir kalt for engler eller englebarn. Nora Sofie er vår lille engel, Joachim er vår fantastiske perfekte sønn. <3

Jeg har også tenkt en del på dette med å ta ting for gitt. Jeg har egentlig begynt å fortelle folk at de bare må nyte det så godt det går! Nyt disse småbekymringene, nyt å bli litt "lei av" barna av og til. Og her må jeg si at det er lov å bli litt lei av barna innimellom. Det er lov å bli litt lei når rampen nekter å ta på seg klær, slår seg helt vrang når det må skiftes en bleie, kaster maten på gulvet eller legger seg hylende ned midt i butikken. Det er lov! Og her merker jeg egentlig mer og mer at det liksom ikke er "lov" lenger. Det er så fokus på å være perfekte "foreldre" at fokuset på å gi en god oppdragelse forsvinner litt. Kanskje jeg tar feil, men jeg føler det litt sånn.

Jeg savner det å ta ting litt for gitt, og jeg er faktisk litt sjalu på alle andre som faktisk kan dette! Savner å kunne ha småbekymringer.. Jeg sier ikke dette for at det skal bli sånn "åå, stakkars meg som ikke kan ta ting for gitt lenger, buhuu".. Jeg sier dette fordi folk flest ikke vet hvor utrolig viktig dette faktisk er! Folk tar for gitt å ta ting for gitt liksom, og det jeg sier er vel egentlig "fortsett med det"...:)
Men det jeg egentlig ville frem til er vel heller det at det er så viktig å planlegge livet som om du og alle dine skal leve til dere dør av naturlige årsaker, så sant du kan selvfølgelig. Jeg kjenner av og til at jeg liksom planlegger livet ut ifra at vi må få mest mulige minner med Joachim, mest mulige opplevelser for han, og det blir feil. Jeg kan ikke klare å leve sånn resten av livet, jeg må tørre å planlegge livet sånn som de fleste andre gjør det.

Nei, nå kunne jeg vel fortsatt å snakke i det uendelige om barneoppdragelse, å ta ting for gitt osv osv, men jeg tror at jeg gir meg her istedet. Det er sikkert litt rotete dette her, men jeg orker ikke å lese igjennom det jeg skriver lenger, orker ikke å pynte på og fikse. Så det dere leser er den nøyaktige tanken i det nøyaktige øyeblikket det ble skrevet. :)

lørdag 4. februar 2012

Musikk..

Har ikke så mange ord om dagene, så jeg tenkte å dele litt sanger istedet. Sanger jeg har hørt endel på i det siste.
Merkelig, før orket jeg ikke høre på rolige, triste sanger. Det passet meg ikke, og jeg gjerne samme sinnsstemningen som sangen, dermed likte jeg det ikke. Jeg ville ha glade sanger, sanger jeg ble glad av.
Nå orker jeg det ikke så mye egentlig. Nå vil jeg liksom mest ha disse triste og rolige sangene. Og nå, nå blir jeg ikke trist eller lei av sånne sanger.

In the arms of an angel - Sarah McLachlan

Tears of an angel - RyanDan

If I die young - The Band Perry


I cried for you - Katie Melua

Tyven tyven - DumDum Boys

To where you are - Josh Groban

Tiny Dancer - Elton John


Wish you were here - Blackmore's Night

The prayer - Celine Dion & Andrea Bocelli

Over the rainbow - Celtic Woman

Har igrunn virkelig fått opp øynene for Celtic Woman, helt fantastisk nydelige stemmer!

onsdag 1. februar 2012

Ekkel slutt på arenatur..

Idag hadde jeg en ekkel opplevelse da jeg og Joachim var en liten tur på arena senteret for å finne bursdagsgave til bestefar. Var vel første turen innom platekompaniet at jeg la merke til en mann som virket litt kjent, aner ikke hvor jeg har han fra, men noe var kjent med han. Ga han automatisk et smil, jeg syns egentlig det er litt "frekt"(finner ikke helt riktig ord føler jeg") å ikke gi et lite smil eller noe når man får øyekontakt med noen.
Jeg og Joachim var vel en bitteliten runde blant de andre butikkene før jeg fikk telefon fra Johan på andre tur innom platekompaniet. Og når jeg snur meg for å ta med meg Joachim ut igjen, så står jo han mannen der igjen, ganske nærme egentlig, og han ser på oss ikke cd'er.. Så skal jeg og Joachim innom siste butikk for å få handla bursdagsgaven, og når jeg har betalt og ser opp og mot utgangen, så står han fyren der igjen! Og ser på oss! (upstairs, kassen er jo ganske nærme utgangen..) Så når jeg ser han denne gangen igjen ser jeg vel egentlig ganske stygt på han, og drasser med meg Joachim i en ganske god fart(Joachim var begynt å bli ganske sliten også, så tålmodigheten min var vel allerede satt litt på prøve og når da den tullingen var der igjen så var det liksom nok) Når jeg da går, hører jeg han spørre hun i kassen " er det disse som kostet 5 kroner" eller noe i den duren.

Når jeg så han denne tredje gangen fikk jeg vel egentlig øynene opp for at dette ikke var tilfeldig lenger, hvertfall når han liksom ikke hadde en eneste handlepose og ikke var noe særlig interessert i varene heller liksom. Så ja, jeg og Joachim gikk jo da mot parkeringa, satt Joachim på benken før vi skulle ut så jeg kunne ta på han luen. vi rusler opp rulle"trappa", kommer ut til alle bilene og jeg får en følelse... Snur meg, og gjett hvem som var bak oss!!! Og som vanlig, helt bak mål, når jeg ser på han tok han plutselig en sånn "halvsnurr" og så ned i bakken! Så "slenger" jeg Joachim opp på armen, finner frem nøkkelen og går så fort jeg kan. Det var noen andre som var på vei til bilen også som ikke gikk så fort, så min tanke var jo å bare komme til bilen i litt god tid før de gikk inn i sin(e) bil(er). Bipper opp bilen, setter fra meg posene og vesken i bilen omtrent samtidig som jeg får satt fra meg Joachim i setet, ser opp og der går han fyren forbi mens han ser på oss, fortsatt uten poser og alt. Så får jeg festet Joachim, setter meg selv inn i bilen og kjører avsted, fyren, han er borte vekk, ingen biler som skulle til å dra bortenfor oss.

Jeg pleier sjeldent å tro at noen "forfølger" meg, men min intuisjon skrek alt den kunne om at dette ikke var noen "tilfeldig møtes overalt"... Det var noe med denne fyren, det var noe kjent og jeg fikk ikke følelse av at dette var noen "vanlig mann i gaten".. Øynene hans sa liksom så mye, han virket usikker og redd, kanskje litt psykisk ustabil?.. og hvis jeg husker riktig mener jeg at jeg har opplevd noe liknende før, men da bare slått vekk tanken om at ingen forfølger jo meg! herregud, jeg er jo ikke paranoid heller.. Men igjen det var noe kjent med han, og den litt ekle følelsen kom ganske raskt egentlig.

Jeg er ikke noen voldelig person, men jeg var klar for å sparke og slå den fyren når jeg hadde satt Joachim inn i bilen.. Hele planen var lagt på under 20 sek. Alt inn i bilen så jeg hadde hendene ledige, bilnøkelen i handa så jeg kunne lukke døren og låse Joachim inne, og deretter gjøre alt i min makt for å holde Joachim trygg.. Men heldigvis stoppet han ikke eller noe, så jeg kunne kjøre avsted.

Er det noen andre i byen her som har vært ute for noe sånn?.. eller som vet om rykter om at det er en person som kanskje ikke er helt normal eller noe som har hatt en tendens til å følge etter folk? Kan jo hende han bare var litt tilbakestående eller noe og ikke visste hva han skulle si eller gjøre, jeg vet ikke. Ekkelt var det ihvertfall, uansett psyke på han mannen.