Tankesurr atter en gang.

Har hatt en utrolig deilig avslappingshelg. :) Men inatt var det fryktelig vanskelig å sovne, grunnen til det var nok det at Joachim hadde sin andre natt på rad hos besteforeldrene sine.Vi var nede en liten time på lørdagen, så jeg fikk en liten Joachim-dose da også. :)
Det blir så fryktelig stille i hus når han ikke er hjemme, og nå er jeg vel litt ekstra var på den stillheten..
Så nå merker jeg faktisk allerede at jeg er utslitt.

Føler jeg har så mye på hodet og så mange forskjellige temaer at jeg tror jeg bare må begynne et sted for å tømme ut litt..
En av tingene som har opptatt tankene mine er et tema angående tillit.. Min tillit til andre mennesker. Mennesker jeg en gang trodde var min støtte, mennesker jeg en gang trodde ville meg vel. Disse menneskene som plutselig har blitt avslørt, alle løgnene, alle gangene de har satt å baksnakket meg, oss og måten vi gjør ting på, hvordan vi har det osv. Så tenker jeg, alle gangene disse menneskene har sittet å kommet med falske "støtteerklæringer" for å så snakke dritt etterpå når vi  dratt, hva har de tenkt på? Har de noen gang hatt dårlig samvittighet? Trodde de at de aldri ville bli avslørt? Jeg har visst dette ganske lenge nå. Jeg har egentlig likt å holde ting litt inni meg etter at jeg får vite at noen har gått bak min rygg. Følge med og se om jeg kan se noe på disse menneskene, forandrer de seg noe etterhvert, skjønner de at jeg har fått vite? Går de lengst mulig vei for å slippe å fortelle noe? Later de som ingenting og håper at jeg ikke vet? Eller bare bryr de seg ikke?..
Alt dette har jeg vel egentlig visst i nærmere et halvt år nå tror jeg, og alt er som før hos disse personene. Jeg visste dette før vi mistet Nora Sofie. Så tenker jeg igjen, tror disse menneskene at jeg ønsker deres støtte etter at de har brutt alt som heter tillit? Jada, selv om de ikke vet at jeg vet, så lurer jeg på dette. Fikk de dårlig samvittighet av alt de sa da vi mistet Nora Sofie?
Ikke en eneste gang har jeg eller vi gjort noe mot noen av dem, og dette er det vi får igjen. Nei takk, denne gangen er det min tur til å si at sånne mennesker vil ikke jeg ha i mitt liv.
Og et annet sitat jeg har likt: "Din venn har en venn, og din venns venn har også en venn, vær derfor forsiktig i din tale."

Noe annet jeg har tenkt en del på i det siste er dette når folk kaller sine levende barn for "engel", "englebarn" eller liknende. Jeg tenkte ikke noe særlig over dette før, og "englebarn" hadde jeg vel alltid tenkt på som et barn som aldri gjør noe galt, "lærerens favoritt" osv, men dette har jo endret seg drastisk siden November.. Det skjærer litt i hjertet mitt når folk legger ut bilder av "englene" sine, for, "de skulle bare visst"..
Det er vel først når du har en liten engel i himmelen at du tenker over disse ordene, tenker over hva ordene egentlig betyr. Jeg for min del kommer nok aldri til å godta at min sønn eller neste barn blir kalt for engler eller englebarn. Nora Sofie er vår lille engel, Joachim er vår fantastiske perfekte sønn. <3

Jeg har også tenkt en del på dette med å ta ting for gitt. Jeg har egentlig begynt å fortelle folk at de bare må nyte det så godt det går! Nyt disse småbekymringene, nyt å bli litt "lei av" barna av og til. Og her må jeg si at det er lov å bli litt lei av barna innimellom. Det er lov å bli litt lei når rampen nekter å ta på seg klær, slår seg helt vrang når det må skiftes en bleie, kaster maten på gulvet eller legger seg hylende ned midt i butikken. Det er lov! Og her merker jeg egentlig mer og mer at det liksom ikke er "lov" lenger. Det er så fokus på å være perfekte "foreldre" at fokuset på å gi en god oppdragelse forsvinner litt. Kanskje jeg tar feil, men jeg føler det litt sånn.

Jeg savner det å ta ting litt for gitt, og jeg er faktisk litt sjalu på alle andre som faktisk kan dette! Savner å kunne ha småbekymringer.. Jeg sier ikke dette for at det skal bli sånn "åå, stakkars meg som ikke kan ta ting for gitt lenger, buhuu".. Jeg sier dette fordi folk flest ikke vet hvor utrolig viktig dette faktisk er! Folk tar for gitt å ta ting for gitt liksom, og det jeg sier er vel egentlig "fortsett med det"...:)
Men det jeg egentlig ville frem til er vel heller det at det er så viktig å planlegge livet som om du og alle dine skal leve til dere dør av naturlige årsaker, så sant du kan selvfølgelig. Jeg kjenner av og til at jeg liksom planlegger livet ut ifra at vi må få mest mulige minner med Joachim, mest mulige opplevelser for han, og det blir feil. Jeg kan ikke klare å leve sånn resten av livet, jeg må tørre å planlegge livet sånn som de fleste andre gjør det.

Nei, nå kunne jeg vel fortsatt å snakke i det uendelige om barneoppdragelse, å ta ting for gitt osv osv, men jeg tror at jeg gir meg her istedet. Det er sikkert litt rotete dette her, men jeg orker ikke å lese igjennom det jeg skriver lenger, orker ikke å pynte på og fikse. Så det dere leser er den nøyaktige tanken i det nøyaktige øyeblikket det ble skrevet. :)