2 års kontroll og bilder.

I går var jeg jo på 2 års kontroll med verdens fineste lille to-åring. :) Helt ærlig, så må jeg si at jeg nesten syntes det var en unødvendig tur på helsestasjonen, og det er ikke på grunn av at vi har vært mye hos legen osv i det siste. Veiinga og målinga var jeg ikke så fryktelig spent på ettersom han har blitt veid og målt for ikke så lenge siden, 94cm lang og 12,6kg. Han har gått ned ca. 1 kg siden han ble lagt inn på sykehuset noe jeg absolutt ikke liker, men med tanke på at han den siste tiden har hatt en natt med oppkast og dårlig matlyst påfølgende dag, og tirsdagen med høy feber og veldig dårlig matlyst og ikke helt topp form igår heller. Men han veide 12,7 på sykehuset på sist kontroll(Etter natten med oppkast og før kraftig forkjølelse og høy feber), men da med litt mere klær på.. Har jo ingen hensikt å stappe han full med godteri heller for å få vekta til å gå opp igjen heller, men fortsette med ønskekost som vi har gjort til nå var det bare å fortsette med.

Men det som egentlig gjorde at jeg gikk derfra med en følelse av at det var en mer kontroll av meg som mor og ikke av min gutt på to år var aller helst en kommentar helsesøsteren sa om at hun ikke var vandt til så små barn.. Javel, tenkte jeg, hvorfor er vi på to-års kontroll hos du da når du ikke er vant til så små barn??
Og når det kom til det her arket vi skulle fylle ut, bare så hun at jeg hadde krysset av på nesten alle ord på første siden. Så sier jeg til henne at jeg egentlig ga litt opp å skrive ned alt på det arket, for det hadde jo blitt altfor mye å få plass på arket, mye lettere å heller forklare henne. Dette var hun jo ikke interessert i, hun sa hun hørte at han hadde mange ord osv, tok arka og var ferdig med det..Så fortsatte hun å prate om meg.
Jeg husker ikke alle spørsmålene hun hadde, men jeg husker alt jeg måtte forklare, og det føler jeg at sier sitt..

Jeg sa til henne blant annet det at jeg sier til han hver eneste kveld at jeg er glad i han, jeg er åpen med han om følelser, som for eksempel hvis jeg er sliten, så sier jeg til Joachim at jeg er sliten. Blir jeg sinna så sier jeg at jeg er sinna, og hvis det er noe han har gjort som han ikke får lov til så sier jeg jo også hvorfor jeg ble sinna. Og jeg sier også at selv om jeg blir sinna på han, så er jeg glad i han. Han vet det er lov å ha alle følelser og han må jo lære seg å bruke disse.
Videre måtte jeg forklare henne at jeg ikke holdt Joachim utenfor når det kom til Nora Sofie, jeg måtte forklare at han var med på alt, at han er med å tenner lys, snakker om henne, ser på bilder osv. Det virket på meg som om hun trodde at jeg ikke snakket noe som helst om Nora Sofie, at jeg ikke forklarte noe til Joachim, at jeg tok den "lettvinne" veien ut og bare sa at "det snakker vi ikke om"..
Og så lurte hun på om jeg var blitt veldig hønemor, og da sa jeg jo til henne at jeg hadde veldig lyst til det, og at jeg sikkert var mer hønemor enn jeg var før alt dette skjedde, men at jeg også visste at det ikke gagner Joachim noe. Litt ekstra hønemor føler jeg at jeg må få lov til å være ettersom han har kyssesyken og for stor milt.

Jeg følte gjennom hele tiden jeg var inne hos henne at jeg måtte forsvare og forklare meg som mor. Det var veldig lite snakk om min sønn og hans utvikling. Hun sa en liten kommentar på begynnelsen om ordforrådet og at de skulle se på den fysiske utviklingen at barnet gikk riktig osv osv. Jo, også sa hun til Joachim at han var en lang og fin gutt og at han var flink til å leke.. That's it! Resten av tiden følte jeg hun brukte på å sjekke meg ut som mor. Det er når man møte sånne mennesker i helsevesenet at man holder tilbake informasjon. Jeg hadde egentlig tenkt å spørre om blant annet sorgreaksjoner, neste svangerskap osv, men med de holdningene jeg møtte hos henne så orket jeg ikke å måtte forsvare og forklare meg enda mer. Heldigvis har jeg en veldig flink fastlege, og mange flinke leger, jordmødre og barnepleiere jeg har kommet i kontakt med de siste månedene, så jeg føler meg heldigvis på ingen måte "forlatt til meg selv" av helsevesenet, selv om enkelte i helsevesenet aldri skulle hatt den jobben de har.

Resten av helsestasjon turen var jo grei da heldigvis. Ut igjen på venterommet å leke til legen ble ledig, og når vi kom inn til han måtte jo Joachim gjøre meg flau for første gang i sitt liv..:P
Da begynte det med at vi kom inn og legen satt seg ned og kikket litt på dataen for å oppdatere seg litt igjen, jeg satt meg ned på stolen med Joachim på fanget. Så begynner det:

Joachim: han fært... Han fært!.. Han fært.. Han fært!
Mamma: mm
Joachim: Han fært!
Her går det opp for meg hva han faktisk sier, og hva skal jeg jo si da, han har jo rett, han var jo svart selv om det ikke er ordet jeg ville brukt...
Mamma: ...eh.. Ja, Joachim..
Joachim: Han fært!
Mamma: Ja, Joachim. (Hadde et håp om at han ville gi seg når han fikk bekreftelse på meg at ja, det var en riktig "konklusjon"..)
Joachim: Han fært!
Mamma: Joachim da!..

Hehe, huff, dere skulle sett den lille gutten, helt rak i ryggen og de store øynene, og såå nysgjerrig..:P Skulle jo nesten tro at vi bodde langt inni skauen uten tilgang på hverken tv eller internett, og andre folk var et sjeldent syn. Da legen da snudde seg og sa at han hette Alvin og lurte på hva Joachim hette, ble jeg så utrolig lettet over at vi ikke har "alvin og gjengen" på film hjemme, for da hadde det vel sikkert blitt en kommentar på det å.. Heldigvis kom det bare "Joachim" ut av munnen på min lille rampetass da..;)
En liten sjekk av legen da, men Joachim ville ikke vise tennene sine etter han så den "tungepinnen", så det ble jo til at jeg holdt han fast litt mens han gråt så legen bare kunne få kikka på tennene hans.. En noe overraska gutt som trodde han skulle få tungepinnen langt inn i munnen som de gjør når de sjekker halsen..:) Og etter det ville han veldig gjerne ha sprettball(premie), men det hadde jo ikke de der, så det var vel egentlig det Joachim syntes var kjedeligst..:P

Så alt i alt syntes jeg egentlig denne kontrollen var unødvendig. Jeg har tidligere likt å komme å på helsestasjonen, få snakke litt, få sjekka Joachim sin utvikling, se at alt er i sin skjønneste orden og selvfølgelig få høre hvor flink og flott gutten min er. Uansett hvor mye jeg synes dette selv er det jo alltid ekstra stas å høre andre si det også..:) <3
Og til slutt kommer et "lite" bilderas med bilder jeg tror jeg egentlig har lovt tidligere, kostymet til Joachim og skogturen vi hadde på søndag. <3

Pynte kake <3

Til slutt ble den ferdig, med litt hjelp fra mamma..:P

 Klar for sitt første "Ka'lemann"..<3

Gjett om ikke vi hadde verdens fineste dalmatiner i hus da. ;)

Så kjekt å ha en fetter som kan hjelpe til med maten.... ;)

Firhjuling! Absolutt mest gøy når den står helt stille og ikke bråker..;)

Vafler på brodern's vis...:P

Og pølsebål på Kvastad vis.....

Tøft med kongestol, to av de fineste guttene i verden, mangler bare eldstemann. <3

Joachim fikk også egen stol og eget bord av onkel. <3