Morgendagen og litt tankesurr

Imorgen har jeg faktisk første dag på jobb.. Ganske rart å tenke på.. Skal ikke være på "min" avdeling imorgen da, skal faktisk være på en helt ukjent avdeling, så blir ganske rart det å, men satser jo på at det kommer til å gå helt fint. :)

Jeg er fortsatt ganske delt til å det å begynne å jobbe igjen, ikke bare fordi det er et omsorgsyrke. Det er jo ganske hardt å måtte yte masse omsorg når man egentlig trenger endel omsorg selv. Foreløpig, så er det det at jeg skulle vært i permisjon nå som gjør det at jeg har litt delte meninger. Jeg skulle hatt ei lita jente på snart 4 måneder her med meg, å måtte jobbe skulle jo ikke vært i tankene mine en gang, jeg skulle jo bare kose meg med det lille mirakelet mitt. <3

Det er en tøff nøtt å svelge. Og det er fryktelig mye som skjer i livet mitt også nå føler jeg. Føler jeg ikke helt klarer å følge med i mitt eget liv liksom. Jeg går jo fortsatt rundt å holder et øye på Joachim til enhver tid, klarer ikke å slappe helt av. Det hjalp litt på psyken med healing, men hun kjente jo ikke noe særlig på lever og milt. Og jeg tror jo ikke lever og milt er tilbake til normalen, men lever og milt er jo ikke syke heller sånn sett.. De er bare altfor store.. Men ja, det jeg skulle frem til, jeg har ikke sett med mine egne øyne at milten ikke er skummelt stor lenger, jeg har ikke fått det bekreftet fra legene at jeg kan slappe av, at jeg kan la gutten min være som 2-åringer flest; i full aktivitet og masse knall og fall..

Det var ei som sa til meg for et par uker siden at det måtte jo være "godt" at Nora Sofie døde i magen, at jeg slapp å miste henne etter at hun hadde kommet ut.. Og dette blir helt banalt for meg.. Jeg skjønner tankegangen, for all del, jeg skjønner at det var godt ment.. Men ja, det blir så altfor banalt for meg. Jeg hadde gitt høyrearmen på flekken for å få sett øynene hennes med liv i, å få høre stemmen hennes, se henne puste, se henne leve.. Jeg hadde gjerne gitt et bein også jeg, hvis jeg bare kunne få holdt min nydelige datter i live...
En annen ting jeg har sett flere har skrevet i det siste er at de endelig har funnet ut av at det er en mening med alt her i livet.. Da blir jeg faktisk gjerne litt pødden/muggen.. Har lyst til å få de til å fortelle hva meningen var med at Nora Sofie døde da.. La de prøve å finne en mening, for tro meg, jeg har prøvd, og jeg finner ikke en eneste halvlogisk mening en gang!!!

Nei, nå skal jeg sette meg ned og bare slappe helt av, ikke tenke på masse ting og så blir det snart natta fra meg, greit å være helt uthvilt før første dag på jobb. :) Kjenner jeg gleder meg litt også, så jeg får prøve å tviholde og dyrke den tanken. <3

Ønsker dere en god natt og en fin morgendag. <3