Uken som var :)

Den siste uken har det vært litt av hvert som har skjedd..:)
Tirsdag var vi på Cirkus Arnardo, kjempestas for liten og stor! Så dette skal vi absolutt gjøre igjen.:) Men nå vet vi litt mer om hvor vi skal sitte og hvor tidlig vi skal dra, for det var temmelig kjedelig å sette seg ned på bakerste rad på terassen for at det så kom 3-4 voksne mennesker å satt seg rett foran oss selv om det var andre ledige seter, å da den største foran lille Joachim.. Ja, nei det er jo viktigere for disse voksne menneskene å få en god opplevelse som for en liten gutt på 2 og et halvt år. Så da ble det til at vi flyttet oss bak på de siste benkene istedet. Jammen ikke rart at generasjonene bare bryr seg mindre og mindre om andre mennesker..

Alt i alt stas med sirkus og veeldig stas å hilse på dyra..:) <3

Onsdag var det jo tid for ultralyd og jordmortime.
Ultralyden gikk kjempefint, fikk svar på blodprøvene jeg tok med tanke på "mulig svakt irregulært erytrocyttantistoff" som ble oppdaget på screeningen ved de første blodprøvene.
Noe kryptisk svar, men legen sa at siden de hadde skrevet det sånn som de gjorde, så betød det bare antistoffet ikke hadde økt, noe som er helt supert. :) Ny kontrollprøve i uke 32 på dette.
Hadde med Joachim på ultralyden denne dagen, men det ble ikke helt suksess. Han skjønte nok ikke helt hva som var hva, så han løp hen og satt seg i stolen som jeg satt i da vi kom inn. Helt til legen sjekket blodgjennomstrømningen, da kom han løpende hen for å se hva det bråket var.. <3


Etter dette var det tid for meg å dra på sykehuset for samtale på "spesialsvangerskapspoliklinikken" (ble nesten litt overrasket over at de har en sånn poliklinikk her)
Var veldig rart å sitte på poliklinikken å vente, men sånn sett var jeg jo heldig med tidspunktet, bare en som satt i gangen med sitt nyfødte barn og ingen andre som skulle på vanlig svangerskapspoliklinikk.
Men at det var temmelig spesielt og at jeg hadde tårer i øynene, det får jeg innrømme. De tre siste gangene jeg satt der var først mens vi ventet på å komme inn for å ha ctg på med Nora Sofie, andre gangen møtte vi en annen liten baby som ble født en måneds tid etter vår lille engel. Og sist gang jeg satt der var det mens vi ventet på å komme inn på tidlig ultralyd, med en ganske kald lege som bare sa at dette hadde nok gått galt..

Timen gikk faktisk veldig bra. Begynte å tvile litt helt i begynnelsen, før hun hadde rukket å sett på journalen min og hvorfor jeg var der. Hun spurte meg først om hva som var viktig for meg å snakke om, jeg svarte: eeeh, det er vel fødselen som er viktigst da.. Var vel et eller annet hun sa helt i begynnelsen som fikk meg til å tro at det var bare den ene timen jeg skulle ha. Så leser hun litt på dataen, før hun snur seg og har endret tone helt. Nå var det ikke lenger noe om hva som var viktig for meg å snakke om den timen og hva jeg var kommet for. Nå hadde hun lest hvorfor jeg var der og hva min bakgrunn var, så det hun spør meg om da var hvordan det var for meg å sitte på venterommet der ute. Og vi fikk en ganske god dialog og kunne snakke om alt. Det var ikke lenger en time jeg skulle ha, dørene skulle stå på vid gap for meg og jeg fikk det jeg ville ha fra sykehuset.
Jeg tror hun har ganske mange innom som er der for å få igjennom keisersnitt, jeg fikk ihvertfall følelsen av det. For da jeg sa at jeg er redd for fødselen, har sist fødsel ekstremt sterkt i minne og absolutt ikke vil ha keisersnitt pga frykten for det, så ble hun nesten litt glad/lettet virket det som. Hun sa at det var veldig bra at jeg ville ha en "vanlig"(ikke det ordet hun brukte, men det som er lettest for meg å forklare) fødsel, og at det var jo best for mor og barn med vaginal fødsel fremfor keisersnitt. Jeg tror nok hun har mange innom som ønsker keisersnitt, og som pensjonert jordmor, har hun nok hatt veeldig mange sånne samtaler opp igjennom, pluss at hun er av en helt annen generasjon. Kanskje det var godt for henne å ha inn en som meg som nok trenger mye ressurser i dette svangerskapet, men som samtidig ikke vil ha keisersnitt og vil prøve å holde svangerskapet litt normalt.. Ja, jeg er klar over at jeg har hatt ultralyd annenhver uke hele svangerskapet, men det trenger jeg.
Hun takket meg ihvertfall veldig for at jeg kom på slutten av timen.<3

Vi snakket også litt om fødsel, skal lage en plan på dette etterhvert med hva jeg trenger rundt tiden da vi mistet Nora Sofie og frem til fødsel. Men første kneik er jo å komme over uke 35+3.
Iløpet av timen gikk vi også igjennom  fødselspartogrammene fra begge fødslene mine og journalene som lå på meg. Skal etterhvert også gå en runde på avdelingen, inn på fødestuen jeg lå på med Nora Sofie osv.
Til neste gang skal jeg lage meg en liste, husker ikke helt lenger hva hun bad meg om å skrive, men jeg tenker at jeg da skriver ned alt jeg er redd for og hva jeg tror jeg trenger fremover.
Noe annet jeg kom på nå var at hun sa det ikke skulle skje det som skjedde da jeg var 17-18 uker på vei. Den gangen jeg ringte fødeavdelingen for å komme inn på sjekk fordi jeg var redd, fortalte bakgrunnen min og ble avvist. Dørene skulle stå åpne for meg og jeg skulle få det jeg ville ha. Selvfølgelig kunne jeg jo ikke få ultralyd hele tiden hvis det var det jeg ville, men det er jo ikke det jeg trenger heller. Da jeg var 17-18 uker på vei trengte jeg bare å vite at det fortsatt var et lite hjerte som slo under mitt hjerte. Jeg trenger ultralyd innimellom for å se at blodgjennomstrømningen er god og at minsten min har det bra. Og utenom disse kontrollene som sikkert må bli litt tettere etterhvert som det nærmer seg, så klarer jeg å roe meg med å høre det lille hjertet som slår. <3 Hun hadde faktisk hatt inne gravide i uke 12, og hvis hun ikke hadde funnet hjertelyden da(noe som er ganske vanlig så tidlig) med ctg'en så sendte hun de inn på ultralyd, det tar jo ikke lange tiden å sjekke, og det er så mye bedre for mor.

Torsdag var vi en runde på IKEA :) Fikk kjøpt inn masse til Joachim sitt nye rom, kjempastas for mor og far, mest for mor som ikke løftet noe..:P Og far kom på i selvplukk avdelingen at han sa når vi ventet Joachim at han aldri skulle dra til IKEA på storhandel uten bærehjelp igjen.. :P Ups..:P

Fredagen var en stoor dag for oss, 3D ultralyd! Gjett som jeg hadde gledet meg! <3 Ble ikke like varierte bilder denne gangen siden minsten akkurat hadde hatt en bokserunde før ultralyden og slappet av og sov litt under ultralyden, men fine bilder av minste prinsessen ble det likevel. <3

Senere på fredagen hadde vi to nabopar over på krabber og reker, mmm.. Har sjeska så utrolig mye på det, så det var helt utrooolig godt, krabbeklør til meg og litt reker til meg..:) Jeg storkoste meg hele kvelden! Håper på å gjenta dette igjen!
En fantastisk uke med mange gode minner :)

The end..

I det siste har jeg hatt en litt sånn "the end" følelse.. På en måte; veldig mye slutt, og veldig lite begynnelse...

No more; feeling complete...

Vet egentlig ikke helt hva disse følelsene kommer av. Føler meg veldig "ustabil", redd, uklar. Skal i et møte til torsdag jeg egentlig ikke ser så veldig frem til, men jeg vet at hun jeg skal møte da er klar over det og er på "mitt lag". Vil ikke utdype dette noe særlig mer enda, men etterhvert kommer jeg nok til å snakke mer om det.

Hukommelsen min er virkelig som en "gulfisk"(ja, jeg vet gullfisker ikke har "gullfisk-hukommelse" men aner ikke hva annet jeg skal sammenligne det med).. Det jeg husker best når jeg ser bakover er tiden sammen med Joachim, når vi koser og ser på disney junior e.l., husker jo selvfølgelig litt andre ting også. Det virker som om  hodet mitt på en måte har nådd maks kapasitet og har gått inn i "nød-modus" eller hva jeg skal kalle det, at hodet mitt har laget en slags proriteringsliste på hva som skal huskes..:P
1. Alt med Joachim og Nora Sofie
2. Johan
3. Andre avtaler og møter
4.... Husker ikke hva jeg hadde tenkt å skrive her...
Jeg har nok rett og slett gått litt i "overdrive" og trenger litt tid på å komme tilbake.
Jeg innrømmer så gjerne at jeg pleier å være "litt" distré til vanlig å, men ikke så distré som nå..

Dagene flyr faktisk bare avsted, men jeg føler ganske ofte at jeg sitter inni en vakuumball og bare ser på livet som farer avsted.. Litt på en måte som om at jeg eksisterer, men lever ikke livet..

Fikk en telefon istad fra ei hyggelig jente jeg har begynt å bli litt kjent med, og hun lurte på om ikke jeg ville bli med på trening ikveld. :) Jeg sier jo selvfølgelig ja! :) Jeg har lenge hatt lyst til å begynne å trene, jeg liker faktisk å kjenne at jeg brukt kroppen min, kjenne at jeg faktisk lever.
Jeg trenger nok å bli dradd litt med nå, ikke for å trene for det har jeg jo en indre lyst til, men det å komme seg ut. Det å gjøre noe annet enn å sitte med tankene.. Derfor ble jeg egentlig veldig glad når jeg så hun ringte, for jeg visste at jeg kom til å bli spurt om ikke jeg ville bli med å trene. :)

Imorgen blir det nok ikke noen avslappingsdag da heller, for da skal jeg en tur til byen med ei annen. :) Idag var tydeligvis dagen å spørre meg på, sov litt mens gutteknotten min var i barnehagen, så våknet jeg til en melding om ikke jeg ville finne på noe i morgen, og det ville jeg jo. :) og så fikk jeg jo telefon mens jeg holdt på med middag om ikke jeg ville trene ikveld. :)
Gleder meg til å legge meg ved siden av min kjære ikveld, også håper jeg jo på å våkne til en blid lillegutt imorgen(idag våknet jeg av at jeg hørte han sang "bjørnen sover"), det er så godt å våkne til en blid solstråle! <3

Sliten..

Sliten.. Fryktelig sliten.
Føler vi har folk rundt oss som hele tiden presser oss tilbake i hverdagen på en måte. misforstå meg rett, det er veldig godt når folk inviterer oss med på ting osv, men det er ikke godt når vi MÅ gjøre ting for andre. Når vi MÅ holde andre tilfreds på en måte. Og akkurat nå har vi ikke noe annet valg, vi MÅ.

Ryddet store deler av kjellerstua tidligere idag, jeg hadde jo ikke trengt å gjøre mer enn å rydde plass men hvorfor ikke gjøre det ordentlig med en gang. i tillegg fikk jeg jo tankene over på noe annet et stakkars øyeblikk..
Jeg gleder meg til alt dette presset vi opplever nå er ferdig, da kommer vi til å ta en god pause fra alle som ikke lar oss ta ting i vårt tempo! Vi må få lov til å sørge, vi trenger å ta ting i vårt tempo, vi har faktisk mistet et barn! Mennesker som er foreldre selv burde skjønne hvor sårt og vondt det er! å miste et barn er like vondt om barnet fikk leve i 15 år, 2 år, 1 mnd eller kun fikk være i mammas mage!

Jeg føler egentlig at folk flest godtar at jeg sørger fortsatt, men jeg føler at folks oppfatning er ganske annerledes når det kommer til hva som er "godtatt" for Johan.. Jeg mener han har like mye rett til å sørge som meg, han har mistet sin datter han å! Det er jo like vondt for han som for meg.
Off nei, jeg gleder meg til pausen vi skal ha fra alle som ikke klarer å akseptere at vi er i en sorgprosess som kommer til å ta tid.

Alle foreldre/graivde; tenk deg at barnet ditt plutselig dør. Det er en sinnsykt vond tanke, ikke sant? Det er så vondt at det blir nærmest umulig å tenke på det, en rømmer vekk fra tanken og vil ikke tenke på det. Vi kan ikke rømme vekk fra disse tankene, døgnet rundt sirkulerer disse vonde tankene vi skulle ønske bare var et langt mareritt..