Like redd

Jeg finner så mange likheter i dette svangerskapet som i mitt andre hvor vi mistet Nora Sofie.. Det gjør meg livredd.. Logikken klarer ikke å seire over frykten..
Som jeg tidligere har skrevet om hadde jeg en dårlig følelse gjennom hele svangerskapet med Nora Sofie, jeg ante ikke om det var en dårlig følelse eller bare redsel jeg følte i svangerskapet med Tomine, og jeg aner virkelig ikke nå heller.

For meg er ikke det andre svangerskapet etter dødfødselen noe lettere, like vanskelig vil jeg vel si.

Jeg vil ikke miste han, vil ikke begrave et barn til.

En overraskelse i vente

Vel, her var jeg igjen, på nytt spent med et lite fantastisk liv voksende i magen. er akkurat 13 uker idag, så over den såkalte utrygge fasen.
Tror mange tenker jeg kanskje regner med det går helt greit denne gangen, ikke er engstelig osv. Men sannheten er at jeg fortsatt ikke ser for meg å sitte med et levende barn i armene mine i oktober.Vi har aldri vært så gode på dette med planleggingen, så termin er jo 9. oktober, termin med Tomine var jo 16. oktober, men ble satt igang 2 uker før tiden.
Dette har jeg et håp om å klare å ikke gjøre denne gangen. Jeg har hatt en fødsel som startet av seg selv og to som har blitt satt i gang i henholdsvis uke 35 og 38. De to igangsatte fødslene har vært mye verre enn den første som startet av seg selv. Frykten er der allerede nå, men jeg håper på å bli trygget mye i oppfølgingen og kunne klare å vente på at fødselen starter av seg selv, så sant det ikke går så mye over termin.....

Gleden er selvfølgelig stor over herligheten som vokser seg stor og sterk! <3

Og hvis noen skulle lure; dette er selvfølgelig ingen aprilsnarr!