Den evige frykten

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sjalu på andre.. Sjalu på andre som får barn, og som slipper unne med en brøkdel av bekymringene jeg hadde..

Jeg begynner å virkelig kjenne at jeg er sjalu.. En helt annen følelse enn da vi akkurat hadde mistet Nora Sofie. Nesten en slags irritasjon på at andre kan gå å bare vente på at de små i magene bare skal melde sin ankomst. Som at det er den største selvfølgelighet. Spesielt har det vel også vært at jeg har hatt to på facebook med samme termindag i år som jeg hadde med Nora Sofie i fjor.
Kjenner at jeg ikke klarer å føle noen glede på andres vegne, jeg er jo selvfølgelig glad for at det har gått bra, men å klare å glede meg på deres vegne, det er for mye forlangt for meg for tiden..

Og i tillegg er Tomine igrunn vårt siste barn, men jeg er ikke klar for den tanken enda. Ikke klar for tanken på at jeg aldri skal gå gravid igjen, aldri kjenne et lite liv sparke i magen min, aldri ha et lite nyfødt barn i armene og alle de herlige første tingene de gjør.. Men dette er følelses-delen av meg.. Den logiske delen av meg vet at kroppen min trenger en god pause fra hormoner og graviditet, jeg skal ned igjen til normalvekten min, jeg skal nyte mine to barn og alt som skjer i livene deres fremover.

Livredd er egentlig nøkkelordet om livet mitt om dagene. Jeg klarer nok ikke å slippe tanken på ny graviditet fordi jeg går rundt i en konstant frykt for at det skal skje noe med Joachim eller Tomine. Vil det aldri ta slutt? Vil jeg aldri kunne slappe av igjen? Må Tomine komme over den alderen Joachim var i når han fikk kyssesyken før jeg kan slappe mere av? Må de ha kommet over ungdomstiden og alt de skal gjøre da for at jeg kan slappe av igjen? Eller vil jeg resten av livet gå rundt å være livredd for at noe skal skje med barna mine?

Jeg er sjalu på alle andre som bare kan slappe helt av. Som ikke frykter for sine barns liv. Som tar hver nye dag som en selvfølge.
Det er ikke bare glede som kommer frem når jeg tenker på jul, men så uendelig mye frykt også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til å feire jul hjemme med familie, med Joachim og Tomine. Jeg gleder meg så enormt til å se all gleden i Joachim sine øyne, alle pakkene han skal få åpne, spenningen og forventningene.. <3 Men frykten henger så i. For jeg gleder meg jo så, og jeg vet jo så altfor godt at ting veldig fort kan snu.¨
Jeg er så redd for at Joachim ikke skal få oppleve sin tredje bursdag, sin fjerde jul, men sin første hvor han virkelig har forstått dette med å ønske seg ting og at det kanskje ligger noe av det innpakket under treet..
Og jeg er så redd for at Tomine ikke skal få feire bursdagen til storebror, ikke skal få feire jul sammen med oss.. Det er jo egentlig ikke ulogiske tanker, vi har jo et barn som ikke får være med på bursdagsfeiringer eller julefeiring.

Jeg grøsser.. De tankene er de absolutt verste.. Hva skal jeg liksom gjøre uten den flinke og nydelige gutten min som synger sanger i ett sett, som elsker å kose med håret sitt. Kommer inn til oss om natten og har helt bestemte meninger om hvordan han skal ha det da, for da skal han ha halve av min nederste pute, ligge under min dyne og kose med håret mitt. <3 Den fine gutten min som leker med masse med biler, koser masse med Tomine, kaller henne for bestevennen sin, vogger henne når hun griner, stryker henne over håret når hun sitter i vippestolen, nusser henne og gir henne koser. Jeg kan ikke miste den herlige gutten min!

Og hva skal jeg gjøre uten den lille herlige jenta mi? Hun elsker å bli kalt fin, hun smiler som en skikkelig sommersol når jeg snakker med henne og forteller henne hvor søt og fin hun er. Hun har begynt å "arøe" litt med oss også nå, hun elsker å snakke tilbake med oss. Hun elsker storebroren sin, her idag stod vi kjempelenge ved sofaen, for hun kikket, smilte og snakket litt til lerretet vi har på veggen av Joachim. <3 Hun elsker å bli vippet i vippestolene sine, kjøre bil elsker hun, bade slår desidert både vipping og bilkjøring. Og hun hater sutt, og morsmelkerstatning. Noe som egentlig gjør meg ekstra bekymret, for jeg vet jo at bruk av sutt kan minske krybbedødsfaren, og jeg vil veldig gjerne at den krybbedødsfaren skal være så liten som mulig, så hvis hun hadde forstått hva ønskelister og sånn til jul er, så hadde mitt ønske vært at hun tok sutten.. Morsmelkerstatning var egentlig bare et forsøk en av dagene før jeg skulle til frisøren, for jeg måtte jo vite at hun ville ta flaska sånn i tilfelle hun ble sulten mens jeg var borte.. Og ja, jeg ble litt nervøs når hun bare spyttet ut flaska, nektet å drikke så mye som en dråpe.. Men da jeg pumpet meg og ga henne på flaske, da gikk det som smurt. Jeg kan ikke miste min herlige lille jente heller!

Jeg vil ikke ha denne frykten lenger, jeg vil kunne nyte livet med min kjære lille familie til det fulle..

Koser meg med min nyfødte jente på sykehuset. <3

Stolt storebror som holder lillesøsteren sin for første gang.. <3 "hun skal være med hjem til vi!" <3

Koser og holder lillesøster i hånda. <3

 <3<3<3

 Tomine koser seg masse på fanget og i pleddet hun fikk av tante Eva. <3

 Mamman ville sove, men Tomine hadde andre planer. <3<3

Pepperkakepynting idag. <3 Et hjerte til hvert av barna mine <3

 Pepperkakehuset fikk også litt pynt idag. <3 Pyntet helt alene av min herlige sønn <3

Nok et herlig sovebilde. <3

året som har vært

I dag var det sorggruppe igjen.. Merkelig, men godt. Og jeg fant ut av at jeg bare måtte se til å ta meg tid til å skrive litt igjen, ta meg tid til å prøve å føle litt.. Det har ikke vært tid til det, og jeg føler meg rett og slett litt følelsesmessig forstoppet.

Det siste året har ført med seg så utrolig mye tap, og trusler om tap. Det har vært et helt sinnsykt jævlig år.  Unnskyld ordbruken, men det er strengt talt det eneste ordet som i det hele tatt kan forklare mildt hvordan året har vært.

Men samtidig blir det feil ord, for vi har jo fått verdens fineste lille Tomine, ei perfekt lita jente som fikk lov til å være med oss hjem og leve sammen med oss. 

Det er nesten så jeg skulle ønske terminen min var nå i desember i stedet, så dette første året kunne bare vært det mest grusomme året jeg noen gang har opplevd.

 Men sånn er det ikke, jeg må heller prøve å tenke at dette året begynte helt forferdelig med den største tragedien jeg håper jeg noen gang vil oppleve, og sluttet med den største lykken..

Jeg føler jeg har mistet så utrolig mye dette året. Jeg mistet min kjære lille Nora Sofie, jeg mistet min første jente, jeg mistet fremtiden med henne. Jeg mistet alle svarene jeg skulle få i oppveksten hennes, svarene om utseende, vaner, hva hun ville like, hva hun kom til å bli.. 

Jeg fikk «trusselen» om at Joachim også kunne blitt revet vekk fra oss, trusselen om at jeg kunne miste enda et barn, trusselen om at jeg kunne miste den lille gutten min som parkerte alle bilene sine i sofaen, som alltid koser med håret sitt når han skal sove/kose, eller koser med mitt. Den lille gutten som elsker sang og musikk, som spiller og synger, som tøyser dagen lang og er sta som sola er varm, den flinke, omsorgsfulle og helt vidunderlige gutten min.

Jeg fikk «trusselen» om at vi hadde mistet den lille spiren som var i magen min, og jeg ble livredd da legen ringte meg oppi alt dette om at det var funnet celleforandringer hos meg. 

Kreft var jo min første tanke, at nå hadde jeg fått kreft og at jeg kom til å gå glipp av mine barns oppvekst. Sånn sett er jo ikke året omme enda, for jeg har ikke time enda for å sjekke opp angående dette, men jeg håper og krysser alt som kan krysses for at året bare blir bedre med en siste god beskjed.

Jeg har også mistet mye tillitt dette året, det er så mange jeg føler meg sviktet av, så utrolig mange færre jeg føler jeg kan snakke med, som jeg føler jeg kan si alt til, uansett hva.

 Ikke bare det at enkelte har trukket seg vekk og blir helt merkelige så fort jeg er i nærheten, men også andre som har misbrukt min tillit ved å gå bak ryggen min.
Nå gidder jeg liksom ikke bruke tid på disse,  tanken min er vel heller nå at jeg skal ikke bruke min tid og energi på å prøve å gjenopprette tillitt jeg ikke har brutt.

Men her igjen må jeg vel heller prøve å tenke at disse personene har heller gjort meg en tjeneste. Jeg vet hvem jeg kan stole på, jeg vet hvor jeg har disse personene, jeg vet hvem som er klippene i stormen og er der for meg, og hvem som er båtene som flykter vekk fra bølgene og vindkastene.

Året begynte jo å bli bedre da det ble konstatert at Joachim hadde kyssesyken og ikke noe annet, det var en av de beste nyhetene jeg noen gang har fått. Min enormt høyt elskede sønn hadde ikke leukemi, en helt ekstremt gledelig nyhet.
Neste fantastiske begivenhet var jo selvfølgelig da Tomine kom til verden, en helt vidunderlig følelse, og en sånn takknemlighet over livet og alt som jeg ikke har klart å føle på før. At det virkelig kunne gå bra en gang til, og at det kunne gå bra med ei lita tulle.

Nå håper jeg bare at jeg får en siste god nyhet før det ringes i klokkene og 2013 banker på dørene.

Denne helgen er Nora Sofie sin

I dag er det et år siden et lite hjerte sluttet å slå. Et lite hjerte som jeg bar under mitt. Hjertet til vår første datter, Joachim sin lillesøster og Tomine sin storesøster. Et år siden vår første prinsesse fikk vinger og reiste fra oss.

Denne helgen er Nora Sofie sin helg. Denne helgen skal vi minnes vår første datter og vår uendelig vakre engel. <3

Som jeg savner henne! Og som jeg skulle ønske hun kunne vært her sammen med oss. At vi kunne feiret bursdagen hennes til søndag med masse kake, godteri, pølse og brus, og alt annet som hører til i en barnebursdag.

Jeg har egentlig utrolig mye på hjertet om dagene, men vanskelig å få alt ut.  Og nå er det jo dager som tvinger frem mange såre tanker og gode minner..

Jeg håper min kjære lille jente er på et godt sted nå, og at hun kan følge med oss, se at hun har blitt storesøster til ei lita jente som heter Tomine og at vi savner henne og snakker om henne.. Jeg håper hun vet at hun var og er elsket. <3

Fødselshistorien

1. oktober hadde jeg kontroll på sykehuset, hvor en igangsetting skulle vurderes. Det ble tatt ultralyd og jeg ble sjekket, legen som sjekket meg den dagen kunne ikke kjenne noen åpning pluss at jeg fortsatt var ganske umoden men heldigvis mer moden enn uken før.

Så plutselig satt vi der i hver vår stol, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne bli satt i gang denne dagen. Før hun sa at jeg kunne bli satt i gang, spurte jeg om jeg kunne bli med Johan hjem en tur hvis det ble aktuelt med igangsetting for å pakke ferdig og levere Joachim til barnevakt.  Siden vi hadde time klokken 10 så ble det for sent å kunne være med hjem en tur, for de ville ha gjort meg klar først med klyx og ctg så fort som mulig før de startet med igangsettingen. Derfor ble det til at Johan dro hjem alene for å pakke ferdig og levere Joachim.  Jeg fikk tildelt et rom, fikk klyxet og ble satt på ctg.

Halv 1 fikk jeg gå å spise middag, og fikk beskjed om at de skulle sette modningspille etterpå og så fort det ble noen åpning skulle de ta vannet. Hadde på det tidspunktet noen få og uregelmessige rier. Da klokken ble ett kom legen som sjekket meg uken før, og han fant åpningen og ville prøve å ta vannet. Han prøvde, men noe skjedde og han fikk det ikke helt til.. Jeg sier det sånn, fordi jeg tror han enten klarte det eller at han fikk til en «rift» eller noe, så satt han inn en modningspille i stedet.  Han beklagde at han ikke fikk det til og at det ble vondt for meg og jeg ble satt på en ny ctg. Så kom Johan rett etter at legen og jordmoren hadde gått, og klokken 13.10 gikk vannet. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med en gang, men fikk Johan til å ringe i snoren fordi jeg kjente jo at noe kom ut, men trodde først det bare var pillen som skled ut igjen.. Ikke så veldig lenge etter det skjønte jeg at det var noe annet som skjedde, men vannet kom i små puljer til å begynne med, så var nok derfor jeg ikke helt skjønte det. Da jordmoren kom inn hadde hodet mitt begynt å forstå at det mest sannsynlig var vannet som gikk, noe jordmoren bekreftet ganske fort.
Fostervannet var klart og fint, og jeg ble godt beroliget av det. Og da måtte jeg til med massevis av bleier og kladder. Da ble jeg veldig glad for at jeg aldri har opplevd noen spontan vannavgang hjemme, på butikken eller andre steder, for det var virkelig som jeg har lest, det føles som om man helt ukontrollert tisser på seg..

Så ble jeg jo liggende der lenge, neste gang de sjekket meg var vel i 7-8 tiden. De riene jeg hadde kjent tidligere på dagen var helt borte igjen. Men det hadde likevel skjedd litt, for da jeg ble sjekket igjen hadde jeg 3 cm åpning. Men det var fortsatt litt umodent, så de ville ikke sette drypp før jeg var helt moden, derfor fikk jeg en ny modningspille. Hadde jo jevnlige ctg’er gjennom hele dagen og kvelden, fikk besøk av ei venninne og masse gåing i trapper mellom ctg’ene..

Det ble ikke noe mer action den kvelden, så vi fikk beskjed om å legge oss til å sove, så skulle de starte på’an igjen på morgenen igjen.
Klokken 1 våknet jeg av tak i magen. Halvvåknet litt tidligere også, men da var nok ikke riene så sterke. Jeg begynte å ta tiden, og de varierte litt, men var i begynnelsen stort sett med 3-5 minutters mellomrom og mellom 30-60 sekunder lange. Så jeg lå og brukte rie-appene mine, og så jo etter hvert hvilken vei dette gikk. I 4 tiden begynte jeg å slokne mellom riene igjen, og de hadde dabbet av til å komme med 5-7 minutters mellomrom.  Klokken 8 våknet jeg igjen og da var all rieaktivitet borte igjen.

Jeg fikk meg frokost før det var ny runde med ctg før legevisitten. Visitten skulle vel være i 10-11 tiden, og legen kom, sjekket meg, 3 cm åpning men fortsatt umodent, så han ga meg ny modningspille, strippet litt, og var helt sikker på at jeg nå kom til å gå i fødsel.
Men etter denne kontrollen la hjerterytmen hennes seg på 160-170, noe de ikke godtok. Så ble liggende på ctg i halvannen time før hjerterytmen stabiliserte seg igjen på et normalt nivå.. Jeg var temmelig stresset og redd den perioden der.. De hadde en sånn «score» de brukte på fødende, og jeg hadde 3,5 kvelden i forveien og 6 etter kontrollen som akkurat ble tatt, når man hadde 10 på den scoren var man i aktiv fødsel.

Klokken 2 ble det ny sjekk, jeg var da helt moden, men tror ikke det var blitt noe mer åpning. Så da ble det bestemt at jeg endelig skulle inn på føden og bli satt på drypp.
Litt før 3 ble jeg satt på dryppet og litt etter 3 måtte de henge opp væske til meg pga hjerterytmen til gullet vårt igjen. Væsken hjalp og hjerterytmen stabiliserte seg fint igjen.

Tiden herfra husker jeg mindre og mindre fra, så hvis jeg ikke husker alt og alt til riktig tid, så er det jo fordi jeg gikk mer og mer inn i aktiv fødsel..:) Men jeg har fødselspartogrammet fra fødselen, så jeg har enkelte tider på hoveddelene som skjedde. :)

Min kjære lagde spilleliste på spotify før dryppet ble satt, med sanger han hadde tenkt å spille under siste del av fødselen..:P

Det tok ikke veldig lang tid før jeg begynte å merke riene og måtte begynne å puste meg igjennom de. Halv fire økte de dryppet mitt og litt etter halv fem fikk jeg lystgass.. Halv 6 økte de dryppet igjen, og klokken 6 sjekket hun meg, da hadde jeg 4 cm åpning og hodet var i bekkeninngangen, ganske høyt oppe altså. Rundt dette tidspunktet tror jeg at det var jeg begynte å få fryktelig vondt og ca. kvart over 6 skrudde de ned dryppet igjen. 10 på 7 fikk jeg epiduralen og klokken 7 sjekket hun meg igjen. Da hadde jeg 5 cm åpning og hodet var fortsatt i bekkeninngangen. Rundt omkring den tiden jeg fikk epidural ble jo også en sonde satt på hodet hennes, første gang hun prøvde fikk hun det ikke til, men det gjorde hun heldigvis den andre gangen, og det var den mest herlige lyden jeg hørte når høyttalerne pep ut de fantastiske hjerteslagene til min lille jente.

Tidligere i fødselen hadde jeg mange deja vu opplevelser med tanke på sist fødsel, det var helt merkelig å ligge sånn, høre stemmen min og føle jeg var tilbake til 11. november 11. Var flere ganger jeg begynte å gråte, hadde tusenvis av tanker i hodet mitt og klarte ikke å få ut noe annet enn tårer.

Jeg ble sjekket igjen litt over 7 da hadde jeg 6 cm åpning og hodet var kommet ned til over spina. Jordmoren fortalte meg senere at da hun sjekket meg da begynte hun å bli ganske nervøs for at hodet fortsatt var så langt oppe. Jeg har ingen tidsformening eller anelse om hva som skjedde rundt meg denne tiden.  Men jeg vet at Johan gikk ut for å ta den siste røyken rett etter jeg fikk epiduralen og Helene tok over for han mens han var ute. Jeg husker jeg våknet opp et par ganger av lystgassrusen innimellom av denne ekstreme trykketrangen, det var nok ikke så mange minuttene etter at jordmoren sjekket meg sist. Og hun hadde nok egentlig tenkt å gå ut igjen, men jeg husker hun sa noe i denne duren om at hun fikk sjekke meg en gang til. Og Helene fortalte meg i ettertid at jordmor nok så for seg at dette kom til å ta mye lengre tid og at hun egentlig hadde tenkt å gå ut. 

At hun sjekket meg husker jeg ingenting av, men klokken var da sånn ca 19.20 tenker jeg, og jeg hadde da full åpning og hodet var i bekkenbunnen, altså rett før hun kom. For klokken 19.23 var hun ute, og jeg presset henne ikke ut for jeg var så høy på lystgass da at jeg pustet henne ut fortalte jordmoren meg.  Noe som egentlig var til det beste siden det gikk så veldig fort.
Og spillelisten som Johan hadde lagt så flid i med å lage, da blant annet med eye of the tiger, noe fra star wars osv, sanger som han tenkte ville vært kult om ble spilt i det jenta vår kom til verden.. vel, den spillelisten fikk han ikke spilt siden det da gikk fra null til hundre på null komma niks..:P

Så er det jo andre ting jeg husker, men som jeg ikke klarer å putte inn i historien, for jeg aner ikke hvor de skal være hen..:P..

•  Jeg husker jeg på et tidspunkt skrek: «Få henne ut!» Og det var ikke fordi det var så utrolig vondt, men fordi jeg akkurat hadde hatt litt deja vu følelser fra forrige fødsel, og så kom jeg på at dette ikke var den gangen, og at hun levde, så jeg ville bare ha henne ut så fort som mulig mens hun enda var i live.  
• Jeg begynte å gråte på et tidspunkt fordi hjertelyden hennes etter at hun fikk sonde på hodet hørtes ut som et 80-talls sega spill, så begynte jeg å gråte på grunn av at jeg tenkte på et 80 talls spill mens jeg hørte på hjertelyden hennes (og alt dette foregikk i hodet mitt)
•  Jeg trodde jeg kom til å dø på et tidspunkt(dette foregikk også i hodet mitt) Syntes lystgassen virket «dårligere» enn sist, for jeg var mer «meg selv» og husket mer fra sist gang osv. Så en gang tenkte jeg at hvis jeg kommer til å få flere barn kommer jeg til å få mer og mer vondt, for lystgassen bare satt kroppen min ut av spill, jeg kunne fortsatt kjenne mye smerte og tankene var helt tilstede. Så kom jeg også innom tanken om at legene sikkert ikke visste hvor bevisst man kan være uten å reagere «kroppslig», og igjen at jeg kom til å dø.
• Jeg hylskrek at lystgassen ikke funka på et tidspunkt, og jeg husker jordmoren sa noe om at anestesilegen var opptatt på operasjonsbordet med en bilulykke, og selv om jeg ikke svarte tenkte jeg at det er mye viktigere at han er der enn at han kommer til meg. Så empatien og virkelighetsforståelsen var fortsatt inntakt..:P
• Jeg husker jeg hylskrek unnskyld til han som satte epiduralen, for jeg begynte å bøye ryggen min, og jeg lå jo med rier og lystgass og skjønte ikke helt at han ropte «ikke trekk ryggen til deg» til meg før han hadde ropt det noen ganger, og da måtte jeg jo sakte skyte ryggen fra meg igjen og så fikk jeg virkelig sagt unnskyld..
• Han sa også en gang noe om at han ikke ville ha min albue bak til han, Johan holdt meg jo i handa under riene og gjorde så godt han kunne å holde min albue vekk fra han stakkars anestesilegen. Men en gang fikk jeg med meg hva han sa, og jeg fikk rettet ut hele handa mi i en veldig fart så han ikke hadde albuen min faretruende nært.. Tror også han lo av meg på et tidspunkt, men det skjønner jeg veldig godt…:P
• Jeg brukte også varme risposer til smertelindring en god stund, noe som hjalp veldig godt, og det hjalp også veldig når Johan eller Helene presset risposen mot ryggen under riene.
• Jeg tenkte en gang at jeg aldri noen gang ville føde igjen..
• Det første jeg husker etter at Tomine kom ut var litt «rugging» i meg(som da mest sannsynlig var at de tørket Tomine) og masse «bakgrunnsstøy» som da var alle som snakket..Men det første jeg husker at ble sagt var Helene som sa dette(og jeg kan igjen ikke huske om det kommer i riktig rekkefølge): «Hun tisset på deg» og «Ann Helèn, hun er ute! Og klokka er ikke halv 8 engang!» (vi hadde gjetta på når hun kom til å komme. Jeg og Johan gjetta på at hun kom til å komme før tolv, og Helene ville være «vågal» og gjettet på at hun kom til å komme før 8.
• Jeg ba til Gud flere ganger under fødselen om at hun måtte komme trygt ut.
  

Et lite livstegn

Jeg pådro meg en infeksjon tidligere denne uken, mest sannsynligvis livmorbetennelse som var behandlingskrevende, dog ikke på sykehus heldigvis! :) Så formen min har vært veldig klein tidligere i uken, men nå begynner den å komme seg, nå er det bare den vanlige ekstra søvnen som er gjeldene føler jeg :) Sloknet på sofaen med herlige lille Tomine tidligere idag mens herlige store Joachim hadde sin lur på soverommet. <3 Lå der og duppet en god stund frem til klokken plutselig var klokken kvart på fem.. :P Og Tomine, hun sov like godt, og tror hun kunne sovet sånn en god stund til, så at hun kommer til å bli like glad i å sove på magen som storebror, det tror jeg så absolutt. Men du og du så koselig det er å ha et lite nurk sovende på brystet, alle de små koselydene, grimasene når hun strekker seg, likhetstrekk.. <3<3 åh, skulle ønske dette kunne vare evig... <3

Hun vokser og koser seg masse. :) Var litt vansker med ammingen i starten ettersom hun sov så ekstremt godt og jeg måtte vekke henne for å få i henne mat, og det var ikke alltid jeg klarte vekkingen helt heller.. Hun ammet stort sett i søvne den første uken, men da hun var en uke gammel, og jeg syntes hun ikke tisset nok, så ble det rett og slett litt "tvangsforing", fant frem pumpen, pumpet meg og ga henne flasken rett etterpå. Tenkte rett og slett at jeg heller pumper meg ørten gangen i døgnet enn å lure på om hun får i seg nok mat.. Men det gjorde virkelig susen, for etter det har hun spist som en helt og jeg slipper å vekke henne for å få i henne mat, nå våkner hun og da skal hun ha mat :) <3

Men dette var bare et lite livstegn fra oss, begynner å komme i skikkelig rutine med amming og sånne ting, så håper på å snart få litt mer overskudd også, så skal jeg få oppdatert litt mer her om alt..:)

Plutselig var hun her!

I går kveld klokken 19.23 kom vår nydelige lille Tomine til verden<3  3776g og 53cm ren lykke! :-):-) Tenk, nå har vi verdens fineste gutt, verdens fineste jente og himmelens fineste wngel.<3<3 Hun er også veldig så lik sine storesøsken,!<3<3 nå koser vi oss bare på sykehuset og blir kjent med  hverandre og får god rutine på amminga. <3 kommer nok med fødselshistorie og sånn når vi har kommet oss hjem :-)

Hormonelt tankesurr.....

Jepp... jeg sitter her fortsatt med veldig stor mage.. Har strikket på meg senebetennelse og er selvfølgelig veldig irritert og sinna på det... Da kan jeg jo ihvertfall bare glemme å strikke ferdig det hentesettet jeg hadde lyst til å strikke til minsten...

Får helt fnatt...ingenting er klart, enda jeg føler jeg har jobbet rumpa av meg for å få ferdig alt sammen innen hun har tenkt å melde sin ankomst... Senga må monteres på rommet hennes, aller helst skulle jeg ha fått de nye klistremerkene og fått bytta ut de hersens klistremerkene som ikke vil henge ordentlig på kommoden hennes. Lekegrinda skal opp, vogga skal opp, kasse med krabbeteppe, leker, pumpe osv skal ned fra loftet og gjøres klart, så er det jo resten av den obligatoriske ryddinga og vaskinga... Min og Joachim sin sekk skal pakkes.. Alt tar jo tid, men det finnes ikke en fjerneste sjanse i havet for at jeg rekker å få alt ferdig før hun kommer..

Jeg er stresset, sinna, redd. Nervene blir dratt i alle retninger, hva om det går galt hvis jeg blir satt igang, hva om det går galt hvis jeg venter for lenge, ber jeg om å bli satt igang og ting går galt, selvfølgelig vil jeg for alltid skylde på meg selv. Og hvis jeg ber om å vente og det går galt da, samme skyldfølelse vil nok for alltid hjemsøke meg da også.. Ingenting var klart da vi ventet Nora Sofie, jeg ville ha absolutt alt klart denne gangen, alt for at alt skulle være annerledes, men ingenting er jo klart nå heller.. Jada, det er mye mer klart, men huset er ikke klart for ei lita prinsesses ankomst..

Føler absolutt alt er kaos, det er kaos i hodet og kaos rundt meg.. Huset er jo sånn sett heldigvis ikke kaos i den forstand, men jeg vil ha det perfekt.. Ingenting annet enn perfekt er bra nok for barna mine..

Og så, oppi alt, senebetennelse... topp.. økende bekkensmerter i rygg/rumpe.. supert når jeg nesten må opprette et prosjekt på å snu meg i senga.. Og selvfølgelig den siste irriterende plagen nå, veldig vondt i rygg.. Altså ikke i svaien, neida, øvre del av rygg, sånn ca midt mellom/under skulderbladene.. Så det å sitte oppreist gjør vondt, ingenting hjelper annet enn å sitte å avlaste ryggen mot sofa/stolrygg..

Magebilder. :)

Her kommer en bitteliten oppdatering med magebilder..:) Endelig fikk jeg summet meg til å ta nye magebilder, så nå får dere jo se hvordan magen har vokst i forhold til sist jeg la ut her, som da var i uke 33, så fire uker siden sist..:P

Uke 37+2 <3

 Uke 37+2 forfra. <3

Uke 37+1 med Joachim <3

Også legger jeg ut dette også, selv om jeg ikke er kommet så langt enda, rett og slett fordi jeg ikke tror jeg kommer til å gå så langt denne gangen..:) Dette bildet er altså tatt i uke 39+6 med Joachim, dagen før termin og dagen før fødselen startet.. :) <3 Skikkelig basketball <3

Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Statusoppdatering

♥ Termin: 16. Oktober

♥ På vei: 36 uker

♥ Igjen til termin: 4 uker

♥ Utålmodig: Nei, utålmodig er fortsatt feil ord.. Jeg er veldig klar for å få henne ut, men det er ikke fordi jeg er lei av å vente, hadde det vært best for henne hadde jeg gjerne ventet enda et halvt år.. Men jeg er redd for at hun også skal dø, redd for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene og alle opplevelsene.. Har lyst til å få henne ut mens "leken er god".

♥ Aktivitet innenfra: Fortsatt godt med liv heldigvis.. Hun har begynt litt med sånn annenhver dag rutine nesten, at hun annenhver dag er veldig aktiv og har litt mer hviledag den andre dagen.. Men jeg kjenner fortsatt etter at hun er aktiv på de tidene hun pleier å være aktiv, og har hun vært over gjennomsnittet aktiv dagen før blir jeg ikke helt krakilsk hvis hun er litt roligere dagen etter.

♥ Fødselen: Nesten så jeg gleder meg, vil bare ha det overstått nå.. Få henne ut :) Nå har hun også lagt med hodet ned de to siste kontrollene, så det hjelper selvfølgelig på.. Men så fort jeg kjenner at hun har en liten snarvisitt innom tverrleie blir jeg ganske nervøs og redd igjen. Og gjerne ekstra nervøs for at hun snur seg til seteleie og ikke hodeleie etter å ha vært innom tverr.. Men heldigvis blir det sjeldnere og sjeldnere at hun er innom tverrleie, sist var i helgen en gang..

♥ Plager: Bekkenet kjenner jeg mer og mer. Men det er rart hvordan det går an å ha tre forskjellige svangerskap med tre forskjellige bekkenplager.. Nå den siste tiden sitter liksom bekkensmertene i nedre rygg/rompa.. Og jeg kjenner det hver kveld nå når jeg legger meg på siden, må bygge opp med pute og dyne mellom knærne for at ikke det skal være vondt å ligge på siden..

♥ Søvn: Nå har jeg begynt med å våkne for å måtte gå på do.. Er ikke hver natt jeg må enda heldigvis, men tenker det må ha noe med hvordan hun ligger..:)

♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen/i første fase av fødselen på meg tenker jeg..Spurte jordmor om dette idag også, og hun sa det at det ikke hadde noen ting å si, så ingen uromoment at hodet ikke er festet..:)

♥ Kynnere: Fått litt mere av dette igjen, men de er ikke vonde.. Er heller ikke så veldig mye av de heller så..

♥ Tungt: Nå er det tungt ja.. :)

♥ Høygravid: Jaa :)

♥ Vann i kroppen: Litt i bena, merker det mest på kvelden og at skoa begynner å bli litt trangere..

♥ Utstyr: Har ikke kjøpt noe mere, men lurte på å ta en tur på ebay for å kjøpe en sånn nydelig "wubba nub"(tror jeg de heter, disse suttene med kosedyr hengende på) og en kjole/sett eller noe..

♥ Neste kontroll: Ultralyd hos gynekolog til fredag og tilbake på sykehuset på tirsdag.

♥ Sykehusbag: Begynt å tenke litt på denne, men har ingen hast med å lage den, etter all sannsynlighet trenger jo ikke vi å haste til sykehuset, så har ikke noe hastverk.. Men skal nok til uka eller uka etter igjen pakke sekken til Joachim så den er helt klar i tilfelle..:)

♥ Matkick: Nei, nå er det ganske rolig føler jeg, men det er sikkert andre som har noe å kommentere på at jeg spiser merkelige ting..:P.. Når det er sagt så vet jeg at smaksløkene mine er på total bærtur..:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni 
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august 

Magebilde får rett og slett vente, men skal få tatt igjen før minsten kommer ihvertfall.. Blir litt kluss i "bilderutinene" når jeg er på kontroll på tirsdager..