året som har vært

I dag var det sorggruppe igjen.. Merkelig, men godt. Og jeg fant ut av at jeg bare måtte se til å ta meg tid til å skrive litt igjen, ta meg tid til å prøve å føle litt.. Det har ikke vært tid til det, og jeg føler meg rett og slett litt følelsesmessig forstoppet.

Det siste året har ført med seg så utrolig mye tap, og trusler om tap. Det har vært et helt sinnsykt jævlig år.  Unnskyld ordbruken, men det er strengt talt det eneste ordet som i det hele tatt kan forklare mildt hvordan året har vært.

Men samtidig blir det feil ord, for vi har jo fått verdens fineste lille Tomine, ei perfekt lita jente som fikk lov til å være med oss hjem og leve sammen med oss. 

Det er nesten så jeg skulle ønske terminen min var nå i desember i stedet, så dette første året kunne bare vært det mest grusomme året jeg noen gang har opplevd.

 Men sånn er det ikke, jeg må heller prøve å tenke at dette året begynte helt forferdelig med den største tragedien jeg håper jeg noen gang vil oppleve, og sluttet med den største lykken..

Jeg føler jeg har mistet så utrolig mye dette året. Jeg mistet min kjære lille Nora Sofie, jeg mistet min første jente, jeg mistet fremtiden med henne. Jeg mistet alle svarene jeg skulle få i oppveksten hennes, svarene om utseende, vaner, hva hun ville like, hva hun kom til å bli.. 

Jeg fikk «trusselen» om at Joachim også kunne blitt revet vekk fra oss, trusselen om at jeg kunne miste enda et barn, trusselen om at jeg kunne miste den lille gutten min som parkerte alle bilene sine i sofaen, som alltid koser med håret sitt når han skal sove/kose, eller koser med mitt. Den lille gutten som elsker sang og musikk, som spiller og synger, som tøyser dagen lang og er sta som sola er varm, den flinke, omsorgsfulle og helt vidunderlige gutten min.

Jeg fikk «trusselen» om at vi hadde mistet den lille spiren som var i magen min, og jeg ble livredd da legen ringte meg oppi alt dette om at det var funnet celleforandringer hos meg. 

Kreft var jo min første tanke, at nå hadde jeg fått kreft og at jeg kom til å gå glipp av mine barns oppvekst. Sånn sett er jo ikke året omme enda, for jeg har ikke time enda for å sjekke opp angående dette, men jeg håper og krysser alt som kan krysses for at året bare blir bedre med en siste god beskjed.

Jeg har også mistet mye tillitt dette året, det er så mange jeg føler meg sviktet av, så utrolig mange færre jeg føler jeg kan snakke med, som jeg føler jeg kan si alt til, uansett hva.

 Ikke bare det at enkelte har trukket seg vekk og blir helt merkelige så fort jeg er i nærheten, men også andre som har misbrukt min tillit ved å gå bak ryggen min.
Nå gidder jeg liksom ikke bruke tid på disse,  tanken min er vel heller nå at jeg skal ikke bruke min tid og energi på å prøve å gjenopprette tillitt jeg ikke har brutt.

Men her igjen må jeg vel heller prøve å tenke at disse personene har heller gjort meg en tjeneste. Jeg vet hvem jeg kan stole på, jeg vet hvor jeg har disse personene, jeg vet hvem som er klippene i stormen og er der for meg, og hvem som er båtene som flykter vekk fra bølgene og vindkastene.

Året begynte jo å bli bedre da det ble konstatert at Joachim hadde kyssesyken og ikke noe annet, det var en av de beste nyhetene jeg noen gang har fått. Min enormt høyt elskede sønn hadde ikke leukemi, en helt ekstremt gledelig nyhet.
Neste fantastiske begivenhet var jo selvfølgelig da Tomine kom til verden, en helt vidunderlig følelse, og en sånn takknemlighet over livet og alt som jeg ikke har klart å føle på før. At det virkelig kunne gå bra en gang til, og at det kunne gå bra med ei lita tulle.

Nå håper jeg bare at jeg får en siste god nyhet før det ringes i klokkene og 2013 banker på dørene.