søndag 30. september 2012

Hormonelt tankesurr.....

Jepp... jeg sitter her fortsatt med veldig stor mage.. Har strikket på meg senebetennelse og er selvfølgelig veldig irritert og sinna på det... Da kan jeg jo ihvertfall bare glemme å strikke ferdig det hentesettet jeg hadde lyst til å strikke til minsten...

Får helt fnatt...ingenting er klart, enda jeg føler jeg har jobbet rumpa av meg for å få ferdig alt sammen innen hun har tenkt å melde sin ankomst... Senga må monteres på rommet hennes, aller helst skulle jeg ha fått de nye klistremerkene og fått bytta ut de hersens klistremerkene som ikke vil henge ordentlig på kommoden hennes. Lekegrinda skal opp, vogga skal opp, kasse med krabbeteppe, leker, pumpe osv skal ned fra loftet og gjøres klart, så er det jo resten av den obligatoriske ryddinga og vaskinga... Min og Joachim sin sekk skal pakkes.. Alt tar jo tid, men det finnes ikke en fjerneste sjanse i havet for at jeg rekker å få alt ferdig før hun kommer..

Jeg er stresset, sinna, redd. Nervene blir dratt i alle retninger, hva om det går galt hvis jeg blir satt igang, hva om det går galt hvis jeg venter for lenge, ber jeg om å bli satt igang og ting går galt, selvfølgelig vil jeg for alltid skylde på meg selv. Og hvis jeg ber om å vente og det går galt da, samme skyldfølelse vil nok for alltid hjemsøke meg da også.. Ingenting var klart da vi ventet Nora Sofie, jeg ville ha absolutt alt klart denne gangen, alt for at alt skulle være annerledes, men ingenting er jo klart nå heller.. Jada, det er mye mer klart, men huset er ikke klart for ei lita prinsesses ankomst..

Føler absolutt alt er kaos, det er kaos i hodet og kaos rundt meg.. Huset er jo sånn sett heldigvis ikke kaos i den forstand, men jeg vil ha det perfekt.. Ingenting annet enn perfekt er bra nok for barna mine..

Og så, oppi alt, senebetennelse... topp.. økende bekkensmerter i rygg/rumpe.. supert når jeg nesten må opprette et prosjekt på å snu meg i senga.. Og selvfølgelig den siste irriterende plagen nå, veldig vondt i rygg.. Altså ikke i svaien, neida, øvre del av rygg, sånn ca midt mellom/under skulderbladene.. Så det å sitte oppreist gjør vondt, ingenting hjelper annet enn å sitte å avlaste ryggen mot sofa/stolrygg..

torsdag 27. september 2012

Magebilder. :)

Her kommer en bitteliten oppdatering med magebilder..:) Endelig fikk jeg summet meg til å ta nye magebilder, så nå får dere jo se hvordan magen har vokst i forhold til sist jeg la ut her, som da var i uke 33, så fire uker siden sist..:P

Uke 37+2 <3
 Uke 37+2 forfra. <3

Uke 37+1 med Joachim <3

Også legger jeg ut dette også, selv om jeg ikke er kommet så langt enda, rett og slett fordi jeg ikke tror jeg kommer til å gå så langt denne gangen..:) Dette bildet er altså tatt i uke 39+6 med Joachim, dagen før termin og dagen før fødselen startet.. :) <3 Skikkelig basketball <3

mandag 24. september 2012

Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

tirsdag 18. september 2012

Statusoppdatering


 Termin: 16. Oktober

♥ På vei: 36 uker

♥ Igjen til termin: 4 uker

♥ Utålmodig: Nei, utålmodig er fortsatt feil ord.. Jeg er veldig klar for å få henne ut, men det er ikke fordi jeg er lei av å vente, hadde det vært best for henne hadde jeg gjerne ventet enda et halvt år.. Men jeg er redd for at hun også skal dø, redd for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene og alle opplevelsene.. Har lyst til å få henne ut mens "leken er god".

♥ Aktivitet innenfra: Fortsatt godt med liv heldigvis.. Hun har begynt litt med sånn annenhver dag rutine nesten, at hun annenhver dag er veldig aktiv og har litt mer hviledag den andre dagen.. Men jeg kjenner fortsatt etter at hun er aktiv på de tidene hun pleier å være aktiv, og har hun vært over gjennomsnittet aktiv dagen før blir jeg ikke helt krakilsk hvis hun er litt roligere dagen etter.

♥ Fødselen: Nesten så jeg gleder meg, vil bare ha det overstått nå.. Få henne ut :) Nå har hun også lagt med hodet ned de to siste kontrollene, så det hjelper selvfølgelig på.. Men så fort jeg kjenner at hun har en liten snarvisitt innom tverrleie blir jeg ganske nervøs og redd igjen. Og gjerne ekstra nervøs for at hun snur seg til seteleie og ikke hodeleie etter å ha vært innom tverr.. Men heldigvis blir det sjeldnere og sjeldnere at hun er innom tverrleie, sist var i helgen en gang..

♥ Plager: Bekkenet kjenner jeg mer og mer. Men det er rart hvordan det går an å ha tre forskjellige svangerskap med tre forskjellige bekkenplager.. Nå den siste tiden sitter liksom bekkensmertene i nedre rygg/rompa.. Og jeg kjenner det hver kveld nå når jeg legger meg på siden, må bygge opp med pute og dyne mellom knærne for at ikke det skal være vondt å ligge på siden..

♥ Søvn: Nå har jeg begynt med å våkne for å måtte gå på do.. Er ikke hver natt jeg må enda heldigvis, men tenker det må ha noe med hvordan hun ligger..:)

♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen/i første fase av fødselen på meg tenker jeg..Spurte jordmor om dette idag også, og hun sa det at det ikke hadde noen ting å si, så ingen uromoment at hodet ikke er festet..:)

♥ Kynnere: Fått litt mere av dette igjen, men de er ikke vonde.. Er heller ikke så veldig mye av de heller så..

♥ Tungt: Nå er det tungt ja.. :)

♥ Høygravid: Jaa :)

♥ Vann i kroppen: Litt i bena, merker det mest på kvelden og at skoa begynner å bli litt trangere..

♥ Utstyr: Har ikke kjøpt noe mere, men lurte på å ta en tur på ebay for å kjøpe en sånn nydelig "wubba nub"(tror jeg de heter, disse suttene med kosedyr hengende på) og en kjole/sett eller noe..

♥ Neste kontroll: Ultralyd hos gynekolog til fredag og tilbake på sykehuset på tirsdag.

♥ Sykehusbag: Begynt å tenke litt på denne, men har ingen hast med å lage den, etter all sannsynlighet trenger jo ikke vi å haste til sykehuset, så har ikke noe hastverk.. Men skal nok til uka eller uka etter igjen pakke sekken til Joachim så den er helt klar i tilfelle..:)

♥ Matkick: Nei, nå er det ganske rolig føler jeg, men det er sikkert andre som har noe å kommentere på at jeg spiser merkelige ting..:P.. Når det er sagt så vet jeg at smaksløkene mine er på total bærtur..:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
Hjertet begynner å slå 19.februar
Embryoet beveger seg 14.mars
Alle indre organer er formet 21. mars
Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
Risiko for spontanabort avtar 4. april
Kvalmen avtar for de fleste 11. april
Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
Fosteret svelger og tisser 2. mai
Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
Fosteret begynner å høre 20. juni 
Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august 

Magebilde får rett og slett vente, men skal få tatt igjen før minsten kommer ihvertfall.. Blir litt kluss i "bilderutinene" når jeg er på kontroll på tirsdager..

lørdag 15. september 2012

Nattens tanker


Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 
Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 


torsdag 13. september 2012

Titteskapet har blitt ferdig! Og magebilde fra 2009

Endelig fikk jeg summet meg til å gjøre ferdig titteskapet til sokkene til Nora Sofie, jammen godt å ha det gjort :)

Her kommer resultatet fra gårsdagens økt :)








Og så til magebildene... har tatt fra denne uken også, men hormonell og fel som jeg er om dagene, så blir jeg ikke fornøyd med bildene, og irriterer meg grønn over begge kameraene som bare tuller.. Speilrefleksen vil ikke ta nærbilder lenger, den har tullet lenge med det, men jeg har klart å sno meg litt unna med å gå litt lenger fra motivet sånn at det vil fokusere, og så gå nærmere igjen og få tatt bilde før jeg er for nærme og bilde blir uskarpt.. Dette går ikke lenger..:|..
Og kompaktkameraet har ikke alltid lyst til å fokusere der hvor jeg vil heller.. Så når jeg endelig har fått tatt et bilde hvor man ser magen greit og bildet ikke er skjevt, eller magen i ytterkanten/litt ute av bildet, så har kameraet funnet ut av at det ikke ville fokusere, så hele bildet bare er totalt uklart... Kjenner med hormonene mine om dagene så er det veldig mye jeg har lyst til å bare hive utfor verandaen....

I tillegg har jeg sovet ganske dårlig inatt, våknet i ett sett. Er jo vant med nå med å våkne for å snu meg, men når jeg da i tillegg må våkne et par tre ganger mellom hver snuing også, da blir det litt slitsomt, og ikke helt ideelt for den høygravide med overflod av hormoner.. Så, her kommer de første magebildene jeg har fra da jeg gikk med Joachim :) <3

Uke 35 liggende <3

Uke 35+1 stående <3 


fredag 7. september 2012

Gjettekonkurransen!


Gjettekonkuranse.

Har sett litt andre gravidblogger som har dette, og fikk jaggu lyst til å ha en sånn en selv..:P.. Nå har jeg ikke akkurat noen premier til den som evt. vinner, men det holder vel med heder og ære?..:P

Uansett, here it goes.

1) Når tror dere at minsten i magen vil melde sin ankomst? Dato og klokkeslett
2) Hva tror dere minsten kommer til å veie?
3) Hvor lang tror dere hun vil være, og hodeomkrets?
4) Hvor lang tid tror dere fødselen vil ta?

Så får dere jo få litt informasjon om mine andre to og meg selv, så dere har noe å gå ut ifra. :)
Husker ikke alt helt nøyaktig fra meg selv, men jeg kom 9 uker før tiden, og var rundt 2100g. Hvor lang jeg var og hodeomkrets husker jeg ikke.
Min nydelige gutt Joachim kom 15.12.09 kl. 15.28. Han veide 4534g, var 54 lang og hodeomkrets 36cm. Fødselen startet på termindagen og tok 50 timer.
Så til min nydelige førstefødte jente, Nora Sofie. Hun kom 11.11.11 kl. 15.42, veide 3785g, var 52cm lang og 33cm i hodeomkrets. Fødselen tok 40 timer fra de første riene begynte å melde seg etter første modningspille som ble satt i 10 tiden på kvelden. Riene dabbet av og tror ikke jeg hadde noe særlig rier da de satt neste modningspille i 10 tiden(tror jeg) dagen etter.

Kommer nok sikkert til å få skikkelig helbom selv, for gjetting er ikke min sterkeste side..:P
Jeg gjetter på at minsten kommer 8. oktober,  kl. 14.15. Tror vekta kommer til å vise 4050g, 53cm lang og hodeomkrets på 34.
Fødselen tror jeg kommer til å ta en ca 25 timer.


torsdag 6. september 2012

Offisielt høygravid!

Jepp, da var dagen her og jeg har 40 dager igjen til termin.

Offisielt høygravid.. Har igrunn følt meg høygravid ganske lenge nå, men idag er dagen jeg faktisk er det..:P
Jeg har vel en ukes tid nå tenkt at hun må bare komme hvis hun har lyst til det, gjør meg ingen verdens ting. At andre kan bli provosert av dette, kanskje spesielt andre mødre med premature barn, kan jeg jo skjønne. Men jeg håper at disse prøver å sette seg inn i min situasjon og prøver å forstå hvorfor jeg sier dette. Så derfor skal jeg prøve å forklare litt.
For snart 24 år siden kom jeg til verden, 9 uker prematur. veide ca. 2100g. Den gangen var 9 uker såpass mye at mamma ble hastet avgårde til rikshospitalet spesielt da siden de trodde jeg veide mindre enn jeg gjorde. Lungemodningssprøyte har jeg ikke peiling på om fantes den gangen, men hvis den gjorde det så var det nok ikke tid til å gi den så den skulle virke på meg.. For etter det jeg har blitt fortalt var fødselen godt i gang når det ble oppdaget at jeg hadde tenkt å komme..

Idag, føder man før uke 32 blir man sendt til Kristiansand fordi de er visst litt bedre på disse premature. Er nok sånn at ekstreme premature(før uke 28) blir nok sendt inn til Oslo eller andre større sykehus med ekspertise på disse.
Husker ikke helt om det er etter uke 32 eller 34 at de ikke gjør noe medisinsk for å stoppe fødselen, jeg trodde det var uke 34 men etter en kjapp googlerunde var det så mange som sa 32 at jeg ikke helt vet hva..:P
Nå er jeg 34+2 etter min regning, starter fødselen nå så stopper de den ikke, starter den nå så setter de heller ikke lungemodningssprøyte. Starter fødselen nå så kommer hun etter all sannsynlighet ut i live.

Jeg vet absolutt at det ikke er bare bare med premature barn, men mener jo også absolutt at det er forskjell på hvor prematurt barnet er. Jo mer prematurt barnet er jo større utfordringer og skummelt er det. Hadde det vært skummelt og farlig for barnet mitt å komme til verden nå, så hadde de stoppet fødselen.

Så hvorfor sier jeg at hun gjerne kan komme nå? Jo, hun veier mer enn det jeg gjorde da jeg kom til verden, hun er lenger på vei enn hva jeg var. Og den grunnen som veier sterkest i mitt hodet, Nora Sofie døde uten forvarsel i uke 35+3.


Over til noe helt annet.. har sett andre ha "gjettekonkurranser" som jeg syns virker så morsomme, så lurte på å sette i gang en liten uhøytidelig en selv. :) Har nok ikke noen premie til vinneren annet enn heder og ære..:P
Men er jo litt morsomt da å gjette litt, regner med jeg oppretter "konkurransen" imorgen, vil bare se litt om det er andre spørsmål jeg skal ha med. :) Så kom gjerne med tips om det er noe annet dere tror vil passe. Er spørsmål om fødsel, tidspunkt og vekt osv..:)

onsdag 5. september 2012

Mye tankesurr..


Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.
Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.
Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.
Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3


I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 
Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3 
:) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)