Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)