Tankesurr - graviditet

Kom over en kommentar her om dagen som har provosert meg noe helt enormt.
Det var ei som skrev at hun holdt på med hest og red til hun hadde tre uker igjen til termin, da måtte hun gi seg pga. bekkenet. Og, nei, det var ikke selve poenget med at hun holdt på med hest som provoserte meg, neida, hun sa hun var helt klar over at det var en risiko og at hun overhodet ikke ville "ofre livet sitt" og det hun elsket for noe som kunne gått galt likevel......

Jeg aner jo ikke hvordan hest hun hadde, og generelt sett har jeg lite peiling på hest. Jeg vet at man kan ri så lenge man orker, bare man tar sine forhåndsregler og ikke tar noen sjanser. Det ser jo jeg på at som hvis man har en hest som plutselig kan galoppere avsted eller finne på å prøve å hive deg av, så setter du deg ikke som gravid oppå den hesten.

Jeg lurer så på om hun i det hele tatt har tenkt tanken om hva som kunne skjedd hvis hun hadde falt av? Hvordan hun hadde følt seg om det hadde gått galt fordi hun ikke ville ofre noen få måneder av livet sitt på å passe på at den lille hadde minst mulig risiko for at noe skulle skje.

Kommentaren fant jeg i en tråd som omhandlet røyking i svangerskapet, og samme jenta sa at hun hadde røkt i hele svangerskapet. For moren hennes hadde røkt masse med henne og lite med broren. Hun hadde visst ingen problemer verken på skolen eller med sykdommer men det hadde broren.. Nok en idiotisk unnskyldning til å røyke i svangerskapet.

Jeg føler ikke jeg er den som er mest fordomsfull her i verden, men når folk begynner å skulle uskadeliggjøre og ufarliggjøre røyking i svangerskapet, da reagerer jeg. Si det som det er, "jeg klarer ikke slutte, jeg vet det er dumt." Ikke begynn med bortforklaringer om at stresset er verre enn røyken, og jeg kjenner hun og hun og sånn og sånn gikk det.. Jada,  det finnes de som får lungekreft uten å ha sett på en røyk en gang og de som røyker som dampmaskiner og lever i beste velgående til de er 100. MEN, statistikken viser at røyking gir større risiko for tidligere død, forsterdød, krybbedød, morkakekomplikasjoner osv osv..

Har ikke folk skjønt statistikk eller? Eller er det bare det at de tror at ting ikke kan skje med dem? At de kjente noen som fikk kreft og hadde 20% sjanse for å overleve, og det gikk helt fint med de.. Ja, statistikken kommer jo av at de har ført inn i tabeller alle som fikk den kreftdiagnosen, og av f.eks 100 stk så døde 80 og 20 overlevde. For at statistikken skal vise 20% som overlevelsessjanse må det jo være noen som overlever.

Jeg er ikke en sånn person som mener at alle som rir i svangerskapet er uansvarlige mødre, at alle som røyker elsker røyken mer enn barnet sitt, at de som har et rusproblem skulle vært sterilisert.
Jeg vet at livet ikke er sort-hvitt, det finnes en million grånyanser innimellom.

Det er stoore forskjeller på folk, store forskjeller i livssyn. Men hun som hadde denne kommentaren følte jeg at rett og slett bare var umoden, akkurat som om hun ikke tenkte at hun kunne faktisk være skylden hvis det hadde gått galt.
Det går ikke alltid bra, og noen ganger er det vår egen dumhet som er skylden. Da er det forferdelig hvis lærepengen må være et dødsfall. Det uansett om man er gravid og setter seg på en ukjent hest som hiver en av, eller om man er helsepersonell som ikke orket å ta en prøve/lytte/sjekke noe fordi det i 80% av tilfellene ikke var noe..

Hodet har gått i forsvarsposisjon

Er litt rart med det hvor mye hodet faktisk kan gå i forsvarsposisjon.. Ser søte små perfekte babyer overalt føler jeg, helt nydelige. Små jenter, små gutter.
Og jeg klarer ikke lenger se meg selv holde et lite nurk. Å se for meg holde et lite nurk som puster, åpner øynene, skriker, gjesper, smiler.. Jeg klarer det ikke.. Enda verre er det å se for meg holde ei lita levende jente.

Jeg prøver å prøver, men hodet vil rett og slett ikke lystre.. Ikke klarer jeg å finne noen babyklær jeg liker heller, og hvis det er noe jeg liker litt finner jeg alltid en grunn til å ikke kjøpe det..  Idag var jeg å handlet litt tøy til storebror på 30%, tenkte at jeg fikk kikke litt på litt babytøy også da siden det først var 30%, fant en kjole jeg likte litt, men kjøpte den ikke siden det var en sommerkjole og det passer jo ikke til ei lita oktoberpike.. Kikket jo egentlig bare på denne på avstand også, tenker jeg så temmelig rar ut der jeg stod å kikket og kikket på en kjole på den andre siden av bordet.
Ingen ting annet likte jeg.
Er vel sikkert en sammenheng mellom min "angst" for å kjøpe babytøy og det at jeg faktisk ikke klarer å se for meg å ha et lite nurk i hus igjen. Og så er det jo kanskje også en mulighet for at det har en sammenheng med at vi bare fikk kjøpe en kjole til Nora Sofie, og den kjolen måtte være perfekt. Kanskje jeg går litt rundt med "det må være perfekt"-øyne..
Det er jo ikke vanlig, jeg har jo aldri før kunnet gå inn og kikket på babytøy uten å finne noe som helst, det har jo vært helt motsatt; jeg har funnet tusenvis av ting jeg syntes "bare var sååå søte"..

Føler meg nesten litt rådvill her, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme over denne kneika, føler jeg har prøvd alt. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe jeg ikke liker. Kanskje jeg bare ikke kommer til å takle det helt før minsten faktisk er ute og forhåpentligvis skriker som bare det.

Skal inn til byen imorgen med tre gode venninner, så håper de kan være litt "støttekontakter" for meg og kanskje hjelpe meg til å finne et sett eller noe til minsten.. :)

7 måneder og tankesurr..

Har gått litt rundt i svima i dag, ikke helt skjønt hvorfor jeg har vært så trøtt, ekstra engstelig og alt.. I flere timer alt har det «svidd» i øynene når jeg blunker, noe som ikke pleier å skje før jeg har vært oppe alt for lenge..

Så plutselig når jeg satt på jobb sammen med beboerne, kikket jeg plutselig opp på kalenderen og registrerte datoen. Hadde hørt og sett den flere ganger, men var liksom ikke før da at det virkelig gikk opp for meg hva slags dag det var.. 7 måneder siden lille jenta vår fikk vinger..

Rart hvordan underbevisstheten reagerer så kraftig og tydeligvis jobber med sånne ting konstant uten at en føler en er helt bevisst selv..

Nå pleier jo stort sett tankene å surre rundt hos meg hele tiden, noen tror jo at jeg bare tenker på henne på merkedager og at jeg da bare sitter hjemme og strigråter.. Det kan jeg avkrefte. Hun har en like stor plass i hjertet mitt som min sønn og mitt tredje barn som er på vei. Og hun er like ofte i tankene mine som Joachim og minsten. <3 Merkedagene trenger faktisk ikke være spesielt tunge for meg, ikke nå lenger. I begynnelsen var jo alt et uendelig kaos og jeg tålte jo ingenting før tårene spruta, angsten for døden bobla under huden på meg og sårheten rev meg i stykker innvendig.

Jeg vil jo absolutt tro at et-årsdagen for dødsfallet, fødselen og begravelsen vil være spesielt tung, og kanskje til og med veldig spesiell med tanke på at jeg da forhåpentligvis sitter med ei nyfødt anna lita tulle. Planlegger dåp. Og så videre andre merkedager, som hvert år fremover, når hun skulle begynt å barnehagen, første skoledag, begynt på ungdomsskolen, konfirmasjon, videregående, 18-årsdag, lappen.. og så begynner nok den veldige undringen, hvilken linje ville hun valgt på videregående, jobb, mann, barn..?..

Jeg kjenner jeg blir litt provosert av mennesker som skal huske på merkedagene og bruker de til å fortelle meg hvor forferdelig vonde disse dagene er for alle sammen. Jeg har hatt de samme tankene hver eneste dag i 7 måneder. Faktisk er det 211 dager siden hun døde,  211 med de samme tankene.  211 dager med savn, med lengsel, med tomhet, med ubesvarte spørsmål.

Noen ganger blir faktisk merkedagene ganske fine, i den forstand at vi koser oss og skaper hygge oss imellom. For tankene mine blir ikke nødvendigvis sterke og såre på merkedagene, kanskje kommer de før, av og til etter. Noen ganger på merkedagene, som denne gangen.

Fikk også tilbake en veldig uhyggelig følelse og minne også. Fra 23. januar, når Joachim ble lagt inn på sykehuset. Minnene om ordene jeg måtte få sagt, ordene jeg unner ingen i hele verden å måtte trenge å spørre om. Den følelsen av å sitte å tviholde rundt sønnen din i frykt for å miste han også mens du hører deg selv spørre legen om hva sjansene hans er.

Det er faktisk noe av det vanskeligste og verste jeg har gjort. Og dette er også noe jeg ikke har fått rukket å bearbeide så veldig heller, fokuset på bearbeidelsen ligger jo hos dødsfallet til Nora Sofie. Jeg tror det nesten er litt forventet av alle andre også, at det er det jeg trenger å bearbeide, og det er det, men jeg trenger nok å vie litt tid til frykten for storebror også. Det er nok ikke 15 dager en gang jeg har fått brukt til å bearbeide alt som skjedde i midten av januar, men så tror jeg ikke helt at jeg vil klare å bearbeide dette noe særlig før han har blitt helt «friskmeldt» heller.  Det føles litt sånn at andre tenker at jeg ikke trenger å bearbeide noe av det som skjedde da, for han var jo helt "fin", han hadde jo bare kyssesyken.. "Det var jo ikke noe så farlig som kreft, så hvorfor ta så på vei for det.."..

Jeg tror ikke jeg vil klare å begynne å slappe av igjen og klare å bearbeide disse følelsene før legen sier at alt er tilbake til normalen.

Til fredag, håper jeg, er nok selvvanningskassen, pynte"steinen" og lykta på plass også. Fikk bestilt dette så nå er arbeidet igang.. Gleder meg til å plante litt å gjøre det koselig og fint hos engelen vår.. <3

Den gyldne regel og jeg er hormonell og sinna...

Irriterer meg så grønn over mennesker som er så fantastisk feige at de sletter deg fra facebook når de er ferska i noe, for å så bare fortsette og fortsette og fortsette og fortsette.

Denne personen er aldri velkommen hos meg noen gang igjen. Hadde personen enda kommet og innrømt greia, sagt ok greit jeg gjorde noe feil, jeg gikk milevis over streken. Ja greit, da kunne jeg i det minste sett navnet til personen uten å føle for å krabbe igjennom skjermen for å kaldkverke den. 

Men neida… Feige mennesker irriterer meg så grenseløst.. Greit nok at jeg er noe hormonell fra før nå, men vet du hva. Det finnes jo grenser.. Seriøst,  går det an å bli mindre moden.

Sikkert ikke veldig mye bedre jeg som postet status(men som derimot var blokket for store deler(noe jeg frydet meg veldig over at personen ikke visste igrunn), og ingen navn ble nevnt eller noe. Jeg brukte en setning personen hadde brukt tidligere i liknende situasjon) , men når jeg vet jeg har gjort noe galt, og hvis jeg da i tillegg hadde sett en sånn status som jeg viste var rettet mot meg, ja, da hadde jeg ikke slettet personen for å så fortsette å gjøre ting den ikke likte……. Neida, IQ er tydeligvis en fin bil, det samme gjelder folkeskikk og normal oppførsel. Fremmedord tror jeg dette er for denne personen.

Jeg vet jeg bare skal drite i denne personen, men jeg klarer ikke. Det går ikke, og det at personen bare fortsetter og fortsetter gjør det ikke lettere. Har ofte lyst til å si ifra til den andre parten hva denne personen har gjort, og hadde jeg hatt nr. hadde jeg sikkert gjort det når jeg oppdaget saken, og facebooken til den parten er jo også borte. Tanken er der så absolutt, gud som jeg har lyst til det, la denne hersens personen få smake sin egen medisin. Men vet dette også vil gå ut over andre igjen, så får vel bare holde meg…

Får vel sette meg godt tilbake i godstolen og vente på at denne personen får som fortjent. For det tror jeg så absolutt at kommer, «what goes around, comes around», «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg»..

Husker så godt jeg hadde en ekkel følelse angående denne personen før jeg i det hele tatt ble kjent med h*n, men valgte å gi h*n en sjanse for personen hadde også opplevd mye vondt i sitt liv. Idiot som jeg var prøvde jeg å legge vekk magefølelsen og tenke at en person som har opplevd mye vondt vil ikke påføre andre noe vondt heller, neida, der tok jeg skammelig feil. Så, leksa mi er jo å aldri tro at magefølelsen angående en person er feil igjen. Det at man har opplevd mye vondt i sitt liv rettferdiggjør ikke at man kan oppføre seg som en komplett idiot mot andre igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg bare kunne gi en lang marsj i denne personen. Det hadde jo vært det beste,  men så lenge denne personen ikke klarer å holde seg vekk, ikke klarer å være voksen nok til å stå for sine feil, så er jeg på vakt fram til jeg enten aldri ser personens navn igjen(selv om personen bor i nærheten så jeg aldri h*n før, så regner ikke med å treffe på h*n nå heller, og gjør jeg det er vel personen så tøff at h*n kommer til å hoppe bak en busk eller noe..), eller har fått min søte hevn ved å se at personen har fått som fortjent. Nei, jeg skal ikke gjøre personen noe, sønnen min og minsten er da mye viktigere enn det vesenet der, så hvis ikke personen holder seg vekk fra mitt liv, venter jeg tålmodig på å kunne le rått og godt når personen får som fortjent. Ja, jeg føler meg litt ond nå, men jeg kommer ingen vei med å la folk slippe unna med å behandle meg som dritt heller, så hvorfor ikke gi tilbake med samme mynt.. Jeg er ferdig med å "finne meg i"..

 "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"

masse masse masse rart..

Aner ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Men for å starte et sted kan jeg jo fortelle at grunnen til lite skriving i det siste skyldes at jeg er veldig sliten. Utmattet.
Dagen igår begynte rett og slett jævlig, unnskyld ordbruken men fant ikke noe annet som passet bedre.. Jeg kjenner jeg ikke blir overrasket lenger når noen går bak ryggen min. Og jeg kjenner jeg begynner å distansere meg fra mennesker. Det sies at man ikke kan styre følelsene sine, og til en viss grad stemmer jo dette. Men man kan endre følelsene sine, psyken er faktisk så sterk at det går fint an. Jeg har begynt å tenke hvorfor jeg skal investere tid, kjærlighet og mine følelser i mennesker som bare tråkker på de og rett og slett ikke bryr seg. Hvorfor skal jeg gi til mennesker jeg ikke får noe igjen fra. Derfor endrer jeg følelsene mine. Jeg gir ikke uten å ha fått noe tilbake fra sist gang, jeg tenker ganske ofte at mine følelser gjenspeiler de andres følelser. For all den tid, all den kjærlighet, all den empatien og overskuddet jeg da sitter igjen med går til min sønn, og vil etterhvert gå til minsten også. Hvorfor skal jeg gi deler av meg til mennesker som ikke fortjener det?

Jeg har ofte lurt på hva slags bilde folk har av meg. Spesielt disse menneskene jeg vet har fått høre masse dritt om meg, hva tenker de om meg. Tror de på det som blir sagt eller er de mer som meg? Når jeg hører folk sitter å prater drit om den og den og den og den, "åå, de er så slemme mot meg, ååå de gjør sånn og sånn hele tiden", tenker jeg rett og slett bare at de helt sikkert er like ille. Eller at de blåser ting opp,  prøver å få sympati mens de selv ofte er vel så ille. Det er noe som irriterer meg så grenseløst med folk som hele tiden enten skal få folk til å tro de har det så forferdelig eller har det heelt perfekt til enhver tid. Det er hverken sympati eller empati å få fra meg når de er skyld i det selv. Javel, stakkar deg, buhu, så gjør noe med det da! Istedet for å sitte der på rompa å klage til alt og alle, gjør noe med det! Det er ingen som tror på deg etterhvert uansett!
Ta et eksempel da, hvis jeg hadde sittet å fortalt at min samboer er såå forferdelig, han gjør sånn og sånn og sånn, og bla bla bla. Ja, hvor mange hadde trodd meg når vi venter vårt tredje barn på tre år sammen, ja huff så forferdelig jeg har det. Eller hvis jeg hadde sittet å sagt om en venninne av meg at hun er så utrolig teit, hun bare utnytter meg, snakker drit om andre og bla bla bla også møtes vi titt og ofte, og gjerne er bestevenninner. Ja, særlig som om noen hadde trodd meg, ja huff av meg for en dårlig venninne jeeeg har liksom.......

Bruker ikke folk de små grå lenger? Eller er enkelte bare så opptatte av oppmerksomhet og ha de siste nyhetene de kan spre, og folka som hører på så ryktekåte at de ikke klarer å bruke de små grå lenger? At de ikke klarer å tenke at hver sak har ihvertfall to siden, at ting gjerne blir blåst opp når en er sinna? Er vi som bruker hodet en utdøende rase?
Disse historiene som blir satt ut forsvinner ikke! Folk tror det er sagt og så glemt, men det blir ikke glemt, og mine barn kommer helt sikkert til å få høre noen historier på bygda. Dette vet jeg, og jeg har tenkt så langt frem i tid allerede. Jeg skal være det eksempelet for mine barn som min far var og er for meg. Jeg har aldri hørt han si et stygt ord om et annet menneske, jeg har aldri hørt han fortelle noen nyhet videre, aldri en "hørte du" historie.. Men jeg har hørt historier om min far, og for å ikke snakke om veldig mange andre, derfor vet jeg at mine barn kommer til å høre ting de også. For tror du ikke de historiene som ble fortalt for godt og vel 20 år siden ble fortalt til folk de stolte på? Og de som ble fortalt til fortalte det til noen de stolte på osv osv.
Hvem hadde du valgt å tro på? En som du vet holder på hemmelighetene dine, en som du vet ikke snakker stygt om andre, en som du vet ikke forteller "hørte du" historier? Eller en som du stadig vekk hører har historier om andre, en som stadig vekk har fortalt ting om deg til andre, en som du vet stadig vekk har et nytt rykte å fortelle?

Hvem velger du å tro på?

Er du en sånn person som vil ha flest mulig venner, som liker å snakke om andres liv og valg, så velger du mest sannsynlig den siste. Men er du en person som heller vil ha få ekte venner, venner du vet du kan stole på og liker å snakke om gode ting, hyggelige ting som skjer i deres eget liv, ja da velger du den første..

Vel, etter den noe dårlige starten på dagen igår, dro jeg til byen for å finne meg noen klær... Dro til arena, og alt gikk helt fint frem til rulletrappa opp i andre etasje på H&M.. Og det var jo første butikk jeg var innom også..  Jeg ble så kvalm når jeg kom opp i småbarns, mammatøy og babyavdelingen at jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gjennomførte og fikk meg noen topper, hadde egentlig planlagt å finne et babyplagg også, men det gikk bare ikke. Jeg fant ingenting som jeg likte, men egentlig var det vel heller det at jeg ikke klarte. Jeg gikk vel rundt der i babytøyavdelingen og så ut som en redd "mus", tok ikke på et eneste plagg, tårer i øynene for sist jeg var i disse avdelingene letter jeg etter kjole til Nora Sofie. Kjolen hun skulle ha i kisten..
Videre gikk jeg til cubus, prøvde igjen der, men ble samme opplevelse som på H&M. Kom ut derfra med en "aladdin" bukse til meg og strømpebukse og truser til Joachim. Viste Joachim trusene på morgenen idag, og sa at disse kunne han bruke når han ikke hadde bleie på, og at han ikke måtte tisse i de. Å han ble jo så stolt den lille sjarmøren, det var jo "lynet bilen" på de, og kan jo tro det ikke må tisses på lynet bilen..:P Nå skal jeg jo bare si i samme slengen at uhell skjer og det er ikke noe krise. En må regne med å vaske litt mer når en begynner på bleieslutt. Derfor tenker jeg å legge det til det blir såpass varmt at han kan løpe rundt i bare trusa hjemme.. :) "Tarzan i underbuksa" :P

Etter cubus gikk jeg innom lindex, og der fant jeg endelig to bukser og en tights i jeansimitasjon. Babyavdelingen her ble til at jeg stod å kikket på avstand, nærmet meg ikke en gang.

Etter handleturen dro jeg rett på jobb, trodde jeg så sånn noenlunde ok ut, men øyne var jo selvfølgelig litt hovne og litt rød under øyne på kinna. Hun jeg møtte på jobb da, jeg så at hun så på meg at jeg ikke hadde det greit, så sier hun: går det bra?. Og jeg hører på stemmen hennes at hun bryr seg og egentlig så fra jeg kom inn døren at jeg ikke har det bra. Og med skjelvende stemme fikk jeg sagt: jeg har bare en veldig dårlig dag.
Og det er noe med disse menneskene jeg jobber sammen med, den omsorgen de viser, jeg kan ha en skikkelig dårlig dag uten at det blir galt. Jeg blir møtt med forståelse og de støtter meg.

Og helt til slutt, så skal jeg bare nevne for dere i jungeltelegrafen som leser min blogg. (Ja, det er sånn i de små byene på sørlandet dere som ikke er herfra) Dere vet ingenting om hva som har skjedd, det nytter ikke å spekulere og ringe rundt for å høre om noen vet. Ingen vet, og dere får aldri høre det fra meg heller.
Og til alle dere andre gode blogglesere, ha en nydelig solskinnsdag videre. <3

Utblåsning..

Får ofte følelsen om dagene av at siden jeg har begynt å jobbe igjen så er alt greit. Siden jeg har begynt å jobbe igjen er jeg ikke lenger i sorg. Siden jeg har begynt å jobbe igjen skal jeg fungere 120% i hverdagen igjen. Jeg skal klare alt og gjøre alt.

Vel, sånn er det ikke. Joda, jeg fungerer, men ikke like godt hver eneste dag. Folk skjønner det ikke, jeg er jo gravid igjen, jeg jobber, Joachim er jo verdens beste solstråle, jeg må jo være den "gamle meg" igjen da..
Jeg blir aldri den "gamle meg" igjen.

Jeg går rundt i en blanding av sorg, glede, engstelse, frykt og håp. Og dere som tror at dette er en lett hverdag, vel, prøv å gå en halv dag i mine sko......
Enkelte folk ønsker jeg rett og slett bare dit peppern gror for tiden. Jada, sikkert litt hormoner inne i bildet, men vet du hva, når jeg ikke får så mye som et snev av forståelse, så er det bare å glemme å få så mye som et snev av forståelse tilbake av meg.

Virker som om det er så mange som går rundt med en helt idiotisk oppfatning av meg som om jeg skulle være en sånn superperson som er sterk til enhver tid, som aldri trenger å sette meg ned med tankene, som aldri trenger å sette meg ned for å grine, som aldri trenger å bli møtt med noe forståelse. For hva trenger vel jeg forståelse for, jeg klarer jo alt...  Vel, hvis du sitter med den oppfatningen, så kan jeg bare si deg med en gang at det ikke stemmer en plass. Jeg gjør det jeg må for å overleve. Jeg jobber for å opptjene rett til foreldrepenger, jeg jobber for å ha tankene over på noe helt annet, jeg jobber for å  møte andre gode mennesker, jeg jobber for å tjene penger for at vi skal kunne leve greit. Jeg prioriterer sønnen min fremfor å vaske i hytt og vær, hvorfor? Fordi sønnen min er viktigere enn ett plettfritt hjem!
Jeg prioriterer sønnen min og minsten i magen, hvorfor? For hvis de ikke har det godt har ikke jeg det godt heller.

Det er slitsomt å ha det sånn, men sånn må det bare være litt fremover tenker jeg. De som ikke gidder å støtte meg kan jo bare glemme at jeg gidder å støtte igjen når de trenger det. Så enkelt gjør jeg det med den saken, jeg gidder ikke å bruke mer energi på sånne folk, jeg sparer det heller til min nydelig sønn og minsten i magen som skal vokse seg stor og sterk. Og til å minne og hedre min vakre datter.

Og heldigvis har jeg også fantastiske mennesker i livet mitt som støtter meg og forstår. Mennesker jeg aldri ville vært foruten. Dere vet hvem dere er. <3
Nå skal jeg kose meg med min fantastiske sønn litt til før jeg drar avgårde for å kose meg med tre andre fantastiske jenter. <3

En nygravid englemammas bønn til omverdenen

• Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra, jeg vet det ikke alltid gjør det.  Si heller at du håper dette skal gå bra – det gjør jeg også. Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
• Ikke tro at å få et nytt barn vil erstatte det umistelige, det vil det aldri gjøre.
• Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede, det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
• Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn, bare prøv å forstå hvorfor.
• Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her. Det gjør meg så ufattelig trist.
• Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
• Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
• La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
• Forstå at denne veien er lang, den er tung og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
• Forstå at jeg føler et enormt ansvar for livet som vokser inni meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig vet jeg at jeg ikke har kontroll over det livet som vokser inne i meg, og det er ikke lett å være uten kontroll.
• Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene, så vær så snill, ikke gjør det du heller. På mine vegne.

~Anonym~

Mine første tolv uker.

Dere er herved advart, dette blir et laaangt innlegg om mine første 12 uker..

Jeg tok en test 6.2. Dagen etter forventet mens. Husket ikke hvordan perioden startet sist gang, leser jo mange steder at man som regel spotter dagen før tanta kommer for fullt. Og jeg var veldig usikker selv på hvordan dette var sist gang, men så kom jeg på at når jeg spotter pleier det bare å gå noen timer før tanta har kommet for fullt. Uansett, 5.2 som var dagen jeg forventet at tanta skulle komme, på syklusdag 29, (siden forrige syklus var 29 dager, enda jeg egentlig pleier å ha tålig fast 28 dagers syklus.) men dagen kom og gikk uten at det var noe tegn til noe som helst. På kvelden tenkte jeg da at jeg fikk ta en test morgenen etter hvis det ikke hadde skjedd noe, for det ville jo være veldig greit å få vite tidlig.

Så, 6.2 tok jeg jo min første test, som ble positiv, ikke kjempepositiv, men var ikke så mye tvil likevel.
Denne testen hadde også utløpsdato februar 2012.. Leste hvert eneste ord, for første gang, i pakningsvedlegget. Der stod det at to streker betydde gravid uavhengig av styrken på teststreken, og at hvis streken var veldig svak var det lurt å ta en ny test etter 48 timer. Vel, min test var jo absolutt ikke veldig svak, ikke etter mange andre tester jeg har glodd på og analysert for meg selv på nettet..:P
Men jeg klarte ikke å tro det, selv etter alle ordene jeg leste som sa jeg var gravid, ei heller etter at Johan hadde sett streken også. Det kunne jo ikke være at jeg  87 dager etter at jenta vår fikk vinger satt med en positiv graviditetstest. At jeg 14 dager etter at Joachim ble lagt inn på sykehuset fordi de mistenkte sterkt leukemi hadde en spire i magen min igjen..

Tok en strimmeltest samme dagen, var veldig usikker på om jeg skulle ta en midt på dagen, for vet jo at disse skal taes på morgenen for å ikke risikere å få falsk negativ. Og det kom ingen strek med en gang, som jeg er vant med(aldri tatt strimmeltest heller egentlig da, så vet ikke hva som er vanlig med disse) og jeg ble småsint på meg selv som hadde tatt en test og så var det plutselig en strek der(innen tidsfristen..)Tok en eggløsningstest samme kvelden også, det var jo ikke nødvendig å ta enda en graviditetstest. Jeg vet jo at en eggløsningstest også blir positiv ved en graviditet, gjett om ikke den ble knallpositiv da(tok ikke bilde av den..) Tok også en ny graviditetstest morgenen etter:

Joda, fortsatt litt svake, men svake nok til at jeg hadde masse tvil og ikke turte å tro på noe..
Så kom onsdagen, og jeg tok en ny strimmeltest på den morgenen også.

Og jeg synes jo at den siste ser svakere ut enn den jeg tok på tirsdagen. Jeg har jo også lest og lært at man ikke skal tyde streker på graviditetstester ettersom det kan være forskjell i det fargestoffet osv som gjør at testene kan ha forskjellig styrke på samme mengde hcg. Jeg analyserte og analyserte, kom frem til at jeg måtte ringe legen, for det måtte jeg jo egentlig gjøre så fort jeg fikk positiv test. Og jeg kom frem til at jeg måtte innføre testestopp..
Fikk snakket med de på legekontoret, fortalte historien min kort og spurte om ikke jeg kunne komme inn for å bekrefte/avkrefte graviditet. Jeg hadde jo veldig vanskelig for å tro at jeg var gravid og følte dermed det var noe teit å spørre om de kunne bekrefte graviditeten når jeg hadde så vanskelig for å tro det selv.
Hun i telefonen spurte om dette var ønsket, noe jeg kunne bekrefte med en gang. Selvfølgelig ønsket, men et sjokk..
Da spurte hun om hun ikke like gjerne skulle sette meg opp til en første svangerskapskontroll, tvilende sa jeg ja. Jeg var jo absolutt ikke like overbevist om at jeg var gravid. Pluss at jeg hadde ordene til ei jordmor sterkt i bakhodet; det er vanligere med spontanaborter når en blir gravid tett innpå forrige fødsel.
Jeg fikk nevnt for henne i samme slengen at jeg da egentlig trengte denne timen fort, for henvisning til tidlig UL og spørsmål om blodfortynnende. Da fikk jeg time 11 samme dag.

Da jeg kom inn snakket vi først litt om Nora Sofie, hvordan ting gikk osv. Var veldig godt å få snakket litt om alt igjen. Så gikk vi jo over til å snakke om hvorfor jeg var der denne dagen. Og jeg begynte jo med å si at testene viste at jeg var gravid. Så spurte han meg litt forsiktig: "testENE? du har tatt flere?"
Så gikk det opp for meg at det kanskje ikke er helt normalt å ta flere tester, så jeg lo litt og sa: eh, hehe, ja, jeg har tatt fire..." Han begynner å le litt han også, så sier jeg til han at jeg faktisk bare venter på at de på laboratoriet skal komme å si at jeg ikke er gravid. Han ler litt igjen og sier at jeg har jo tatt 4 positive tester så sjansene er jo veldig store for at jeg er gravid. Han ringer inn til laboratoriet for å høre om det er tatt hcg av prøven min, noe det ikke var gjort enda, men som de skulle gjøre. Deretter tok han en telefon til overlegen på gynekologisk på sykehuset for å høre med han angående blodfortynnende. Om jeg skulle begynne på dette nå med en gang, eller avvente. På notatet min lege hadde fått fra sykehuset etter ettersamtalen stod det bare at jeg burde antikoaguleres i neste svangerskap, det stod ikke fra når.
Han fikk tak i legen, som kjente meg igjen, noe som egentlig ikke er så rart siden det bare var en måned siden vi var på ettersamtale der. Fikk da beskjed om at dette da eventuelt ble fra uke 12, og at legen min bare skulle sende en henvisning opp dit.

Dette skrev jeg etter at jeg hadde vært hos legen:

"Dette er vel noe av det som gjør at jeg kanskje ikke føler meg så veldig gravid enda. Ikke noe særlig symptomer og ingen helsekort for gravide enda. 

Jeg gleder meg så til å få timen til ultralyd i posten! Men samtidig er jeg veldig redd for å få denne timen i posten, for tenk hvis vi ikke ser et bankende hjerte, og tenk på hvis noe går galt, tenk hvis jeg begynner å blø, tenk hvis tenk hvis..

 Når alle disse tankene kommer lener jeg meg tilbake og tenker på det legen min sa til meg da han fikk svar fra laboratoriet angående hcg prøven min. Han gratulerte meg, lo litt og sa at nå hadde jeg 5 tester som sa at jeg var gravid, så foreløpig var det noe som var på gang der inne.

 Så dette setter jeg meg ned og tenker når alle katastrofetankene om de første 12 ukene kommer. Jeg setter meg ned og tenker at akkurat nå er jeg faktisk gravid og det får jeg heller nyte så lenge det varer. Jeg tar ingen flere graviditetstester fordi jeg heller vil leve i lykkelig uvitenhet, enn å gjøre meg enda mer nervøs hvis jeg føler at strekene ikke blir sånn som de skulle blitt. 

Det er bedre å leve i lykkelig uvitenhet frem til den tidlige ultralyden enn å ta masse tester å leve i stoor bekymring frem til ultralyden. Det er jo ikke noe de kan gjøre eller se frem til da uansett, så hvorfor påføre meg selv mer evt. Bekymring?"

Tirsdag 14.2 våknet jeg og satt meg ned litt i stua før jeg gikk for å vekke Joachim. Snakk om smerter jeg hadde i magen da, de kom og gikk, var i litt varierende styrke og vanskelig å definere. føltes litt ut som mageknip i det ene øyeblikket men ikke i det andre. Min tanke var jo at nå kommer jeg til å abortere, nå er alt håp ute, nå mister jeg spira mi. Jeg var så sikker at jeg gikk inn på toalettet og var nesten sikker på å se blod. Jeg så jo heldigvis ikke noe blod, men var helt sikker på at jeg kom til å begynne å blø mens jeg leverte Joachim i barnehagen, så jeg tok på meg et bind. Fortsatt ingenting da jeg kom hjem, og vondt var det ikke heller. Men følelsen jeg hadde fått ville ikke slippe taket så bestemte å bruke bind ihvertfall til etter at jeg hadde kommet hjem etter å ha møtt ei fra LUB.

Da jeg kom hjem var det til min store lettelse fortsatt ingen tegn til noe.Men følelsen jeg hadde i meg var helt grusom, jeg ville ikke oppleve noen spontanabort, følte jeg hadde nok med å ha opplevd en dødfødsel.

Håpet hadde kommet for fullt, selv om jeg prøvde i det lengste å ikke håpe for mye. Jeg har lett og lett og lett etter noen statistikker som kan fortelle meg hva oddsene er for å oppleve en spontanabort hvis en blir gravid så og så lenge etter en fødsel/dødfødsel. Fant ingen statistikk..

Torsdag 16.2 begynte jeg å blø litt.. Kommer ikke til å gå så veldig inn i detaljer på dette, men hvis det er noen som lurer, så er det bare å spørre.

Jeg blødde ikke mye, men det var friskt. Gjett hva jeg gjorde, joda jeg googlet og saumfarte en haug med forum. Og gjett hva jeg stort sett fikk lese, joda; så lenge det ikke er friskt blod er det håp....

Jadaa, for det hjalp virkelig.. Fortsatte å "spotte" frem til vi hadde ultralyd på sykehuset mandag 20.2

Legen som tok i mot oss denne dagen har jeg virkelig ingenting til overs for, mulig han bare hadde en dårlig dag, men jeg følte meg veldig lite ivaretatt.

Han var lite interessert i hva jeg sa, dette med blødningene ble nevnt for han av oss alle, jordmor, meg og Johan, men han fikk det ikke med seg følte jeg.. og først etter ultralyden spurte han litt om det, og da spurte han om noe som hadde blitt sagt av oss alle når blødningene ble nevnt.

Før ultralyden satt han bare mest å så på skjermen, snakket om fragmin sprøyter uten å nevne noe som helst om hvordan antistoffnivået var nå.

Så var det tid for ultralyden. etter en kjapp sjekk, hvor han bare snakket legespråk og kun med jordmora, var vel hans konklusjon at dette hadde gått galt, jeg hadde mistet.Men han så en biiitteliten svart flekk, så det kunne jo være noe.. Jordmora sa at det kunne jo hende det bare var for tidlig, at jeg kanskje ikke var så langt på vei som jeg skulle vært(noe jeg så på som umulig...)

Legen var jo litt enig i det at det kunne vært for tidlig, så jeg skulle komme tilbake å sjekke om to, tre dager, nei vent, en uke.... Men da skulle jeg ned på gynekologisk..Hadde følelsen av at jeg bare skulle dit for å sjekke at alt var ute og at alt var greit..

Jeg skulle vært 6+2 denne dagen. En av setningene jeg husker han sa til jordmora var "ikke 6 kanskje 3".. Regner med han siktet til antall uker, men det var jo umulig.. hvis jeg var 3 uker på vei da, hadde mine positive tester vært tatt mens jeg var tre uker på vei, og jeg har aldri i mitt liv sett noen så sterke tester så kort på vei..

Etter ultralyden ga han oss en utskrift av svaret de hadde fått fra rikshospitalet etter at de sjekket nivået at lupus antikoagulant etter at jenta vår fikk vinger. Viste oss hva som var innenfor normalverdi og hva mitt nivå var og sendte oss ut.. Så der satt jeg da, i bilen på vei hjem, knust etter timen og med et ark fullt av legespråk jeg ikke skjønte og som bare gjorde meg redd. Jeg kastet arket i ovnen så fort vi kom hjem. Dette arket trengte jeg ikke.

Uken kom og gikk, tirsdag 28.2 møtte jeg opp på gynekologisk for å få sjekket. Jeg ble møtt av en hyggelig og empatisk lege. Han spurte litt fort om jeg hadde hatt mer blødninger, om jeg hadde graviditetssymptomer og om jeg kunne avlegge en urinprøve..Joda, det skulle jeg alltids få til, så gikk inn på badet og gjorde mitt, gikk ut og satt meg i den veldig "jille" stolen..En sykepleier kom inn og tok en graviditetstest. Nå i ettertid har jeg tenkt at denne testen tok de sikkert for å sjekke om jeg fortsatt var gravid, og om den var positiv og de ikke fant noe i livmoren, så hadde de jo måtte lete for å se om egget hadde festet seg utenfor livmoren et sted.

Vel, for å gjøre "kort prosess", testen ble spontant positiv, teststreken kom opp før kontrollstreken, så jeg var gravid ja..

Da hun sa dette bare lå jeg og kikket i taket mens katastrofetankene kom. Nå kom jeg til å dø, gravid utenfor livmoren, følelsesmessig avstumpet så jeg ikke kjente noe til det, så nå kom de til å si at jeg måtte inn å operere. (Jente 24.... Ja, denne er veeeldig intern, kun mine næærmeste venninner vil skjønne denne. ;) )

Jada, merkelig og idiotiske tanker, men det var helt forferdelig å ligge der. Alle de motstridende tankene og følelsene. Knallpositiv test, ingen tegn til graviditet for en uke siden, jeg hadde ikke tatt folat denne uken, hadde drukket en iskaffe, spist en skive med roastbiff, jeg fikk jo beskjed for en uke siden at det mest sannsynligvis hadde gått galt, og så kommer jeg hit og får en knallpositiv test!

Var vel kanskje ikke så rart at dødstankene kom kjapt etter alt som har skjedd den siste tiden.

Etter det som føltes som en liten evighet sier legen til meg "se her" og så snur han skjermen. Hadde jeg ikke hatt ører hadde smilet gått helt rundt! Først litt overrasket over at jeg ikke så noen dødsdom, men herregud for en lettelse! En bitteliten spire, 4 mm lang og helt perfekt! <3

Jeg hadde fortalt de at jeg fikk en sønn i 2009 og at jeg mistet datteren min en måned før termin november i fjor.

Sykepleieren stod oppe ved hodet mitt da jeg fikk beskjed om å se på skjermen. Hun hørtes litt rørt ut da hun sa til meg: dette var en flott nyhet!.

Jeg så på henne med et skikkelig dollarglis og det eneste som kom ut av munnen min var "ja!"

Legen så og hørtes veldig lettet ut han også, tror han var veldig glad for å komme med et gledens budskap til meg. Også spurte han om jeg ikke kunne gå opp å ta en ny blodprøve for å sjekke nivået av det hersens antistoffet igjen. Så jeg dro hjem, hentet  arket som sa jeg skulle ta denne blodprøven og reiste inn igjen for å ta den.

Blødde litt igjen etter denne ultralyden. Helt friskt blod og heldigvis uten klumper. Samme skjedde søndagen etter ultralyden, helt uten forvarsel, friskt blod uten klumper.. Ingen smerter, men jeg mistet jo alt håp hver eneste gang. 13. mars var det inn til legen igjen. Ny ultralyd, utrolig nervøs. 

Fikk fortalt om blødningene, og på ny var det opp i stolen. En ny liten evighet hvor jeg bare ventet på å få høre om min lille spire fortsatt levde og hadde det bra. Dette fikk jeg se:

Den mørke ringen utenfor livmoren er blod. Så han kunne se at jeg hadde hatt blødninger, men han kunne ikke si noe som helst om hva det ville si. Men jeg var 8 uker på vei da ifølge hans målinger av minsten. 

Gikk derfra med veldig blandede følelser. veldig redd.Men antistoffet var innenfor normalen da, ikke at det beroliget meg så mye da, for hva hvis det plutselig steg igjen? Fikk også beskjed denne dagen om å gå opp og bestille en glukosebelastning så fort som mulig.. Noe jeg gjorde så fort jeg gikk derfra, men fikk jo absolutt ikke time snarest, ble time 23.3...

23.3 var jeg til glukosebelastning på sykehuset.Møtte opp fastende klokken 8, tok endel blodprøver da de tok de vanlige "gravid-prøvene" i samme slengen. Ble målt blodsukker før jeg begynte, for jeg kunne ikke få glukosen hvis blodsukkeret var for høyt. 5,9 lå blodsukkeret mitt på, så det var helt greit. Fikk også beskjed om at prøvene skulle være nesten like når de sammeliknet de to blodsukkerverdiene til slutt.  Fikk kjøpt meg et blad og hadde med et par penner, så 2 timer gikk og jeg ble hentet for å ta nye blodprøver. Så ble jeg sendt hjem, uten å få vite noe svar.

Onsdag 28.3 hadde jeg fått time hos kloster-jensen. Det var noe helt annet enn mine varierende erfaringer fra sykehuset. Fikk se en sprellende liten baby, fikk høre hjertet slå, med 176 slag i minuttet. Fikk se navlesnoren fra morkaken og til minsten. <3  Målingene ble ikke helt nøyaktig fordi minsten lå slik som dette:

Og da blir jo ikke målingene helt nøyaktig. Men han fikk et mer nøyaktig mål da minsten strakk seg litt. Når minsten lå bøyd fikk han frem at jeg var 10+3 uker, samme som sykehuset hadde regnet meg til. Og da minsten strakk seg litt, ble jeg plutselig 11 uker på vei.. Blir jo ny kontroll fredag 13, så regner med han forhåpentligvis får målt litt bedre da. :)  Fikk også svar på glukosebelastningen, og den var unormalt god... Verdien skulle ikke være høyere enn 7,9 eller noe, og tror de hadde skrevet noe om 6 komma et eller noe også som minsteverdi.. vel, mitt blodsukker lå på 5,2 etter 2 timer, så jeg trengte absolutt ikke å uroe meg for noe svangerskapsdiabetes enda..

Jo, det er min feil

Kjente på meg ikveld at jeg trengte å få ut litt damp.. trengte å få ut et par desiliter tårer som har bygget seg opp og som bare trenger seg på..

Så går jeg i skuffen på badet for å finne et passende håndkle, litt mindre enn de vanlige vi bruker til å henge opp for å tørke hendene. Det første jeg finner som ikke var så stort var et jeg fikk til morsdagen i fjor.. "verdens beste mamma"..

 For en vits tenkte jeg da jeg så det.. For en forbanna vits! Jeg er jo for pokker ikke noen verdens beste mamma!

Fra den dagen min kropp drepte min datter ble jeg for resten av livet nektet mulighet til å få den tittelen.

Det er harde fakta, og det er nettopp det, fakta. Min kropp produserte antistoffer som til slutt tok livet av min datter. Antistoffene er innenfor normalen nå.

Før sa jeg, «min kropp, mitt liv, mine valg».. Hold den forbanna kroppen langt unna valga.. Hva kroppen min gjør har absolutt ikke alltid noen sammenheng med hva jeg gjør.  

Ikke kom her og fortell meg at det ikke er min feil at min datter er død!!

Selv om jeg ikke ønsket at kroppen min skulle lage disse antistoffene så gjorde kroppen min det.

Selv om jeg ikke gjorde noe som helst for at disse antistoffene skulle komme, så produserte kroppen min det. Jeg ante ikke det fantes sånne antistoffer en gang,

Jeg kan ikke skille meg fra kroppen min, for kroppen min er meg. Kroppen min drepte mitt eget barn.
Jeg stod maktesløs på siden mens kroppen min tok livet av min nydelige lille Nora Sofie.

Ikke kom her og si at det ikke er min feil. Jeg er min kropp og min kropp drepte Nora Sofie.

Verdens beste mamma en viss plass…

Da jeg ventet verdens beste storebror, fant legen noen antistoffer som gjorde at hun mistenkte at jeg kunne ha diabetes type 1. Etter graviditeten var det ikke et eneste av disse antistoffene igjen…

Så kommer Nora Sofie, og kroppen min finner det plutselig for godt å øke mengden av antistoffet lupus antikoagulant. Etter graviditeten er disse antistoffene innenfor normalen igjen.

Hva blir det neste.. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den forbanna idiotiske kroppen min som frarøvet livet til den høyt elskede og ventede jenta mi! For å ikke snakke om enestående vakker.

Kroppen min gjorde dette! Det var ingen andre som putta noen ekstra antistoffer i meg. Av grunner jeg aldri vil forstå ble det høyere nivå av det antistoffet dannet i min kropp.

Min kropp har skylden. Min kropp er meg. Jeg har skylden.

Det er sinnssykt sårt og vanskelig å sitte med slike tanker.. Men de må ut, hvis ikke går jeg under selv.
Å klandre seg selv for sin høyt elskede lille skatt sin død, det kan bare andre engleforeldre som har klandret seg selv forstå. Den smerten, sinnet, hatet. Men samtidig takknemlighet og stolthet over å ha en fullstendig frisk og perfekt gutt fra før.

Jeg skal helt ærlig si at tidligere har jeg ikke har helt vært med på dette med «jeg unner ikke min verste fiende det en gang».. Altså, joda, jeg har sikkert sagt det osv, men ofte har jeg følt at de faktisk godt kunne opplevd litt sånne ting de også..(selv om de gjerne har det…..alle har jo sine ting)
Men det var frem til min lille nydelige datter døde. Jeg unner ingen å oppleve dette. Sorgen, sinnet, fortvilelsen, hatet, frustrasjonen, savnet. Ingen unner jeg dette. INGEN.

Jeg elsker min sønn. Jeg elsker min datter. Av hele mitt hjerte, og jeg hadde hoppet i døden for dem om det ville hjelpe noe.
Alle som har kjent litt på døden, dødsangst osv. vet hvor sterkt overlevelsesinstinktet sitter i oss mennesker. Det at vi er villige til å ofte vårt eget liv for våre små håpefulle, forteller hvor mye de betyr for oss.

<3 Joachim <3 Nora Sofie <3

Beretninger om begynnelser

Vel, jeg har satt beretninger om begynnelser på opptak.. Premieren var jo på Onsdag, men jeg orka ikke å se det da.

Hvis dere ikke har fått med dere dette programmet så kan det ses her.

Så, idag satt jeg meg til for å se på første episode. Og det gikk jo egentlig over all forventning. Første episoden handler om to tvillinggravide. Det ene paret opplevde å miste det ene barnet i magen, men har jo fortsatt det andre barnet som trenger å være i magen lenger.
Det andre paret er innlagt på obs-posten fordi den ene tvillingen ikke får nok næring.

Hele episoden gikk egentlig greit følte jeg, det paret som hadde mistet barnet sitt hadde jo vist dette ganske lenge, men jeg følte også at mor nesten fortrengte det litt på en måte etter fødselen.. Det var bare min første følelse, men hun hadde jo visst dette siden ordinær ultralyd, så hun har jo hatt lang tid å bearbeide og forberede seg på dette.

Nå har jeg også grått mye de siste dagene, fått ut mye "overtrykk", så jeg tror jeg valgte riktig dag. Men jeg tenker nok at jeg fortsetter å bare la det stå på opptak, jeg kommer nok ikke til å sette meg ned å se på dette live. Det er godt å kunne velge et tidspunkt hvor jeg føler meg klar til å se dette, og føler meg klar til å se et så sterkt program og klar for at det ikke alltid går bra.

Noe annet jeg merker er at jeg syns det er så ufattelig mye sterkere å se norske dokumentarer om graviditet/fødsel. Som beretninger om begynnelser og fødeavdelingen. Det er noe helt annet enn å se amerikanske programmer. Dette er nok fordi det er så utrolig annerledes utenlands enn hva det er her, for å ikke snakke om at språket gjør jo at du nesten føler du ser en film.. Når det da kommer en norsk dokumentar om dette, så blir det så mye mer virkelighetsnært.
Hun med de to levende tvillingene fikk jo keisersnitt på slutten, dette roet meg litt. Keisersnitt er jo noe av det jeg er livredd for. Jeg er livredd for å bli kuttet opp, for å ikke snakke om å bli kuttet opp mens jeg er våken! Det bryr meg midt på leggen hvor mange som har gjort dette og hvor lett og greit det var, jeg er livredd for det! Det nytter ikke om noen prøver å fortelle meg at det ikke er noe å være redd for. Hvis du er redd for edderkopper, hjelper det da at noen forteller deg at du ikke trenger å være redd for det?
Men ja, tilbake til poenget mitt, jeg roet meg litt når det kom til dette, men hun som i utgangspunktet ikke var noe særlig redd for keisersnitt lå jo med tårefylte øyne og var jo redd. Så hvordan vil jeg liksom bli neste gang hvis det skulle ende i keisersnitt? Nei, takke meg til vaginal fødsel og heller litt lavere terskel for keisersnitt hvis det skulle vise seg å være noe de ikke liker med "prøvene" osv, så får de heller legge meg i narkose. Jeg vet jo nå at jeg våkner av narkosen, det jeg ikke vet er om det er narkosen jeg blir sinnsykt kvalm av, eller om det er blanding av stor dose morfin, masse syredempende greier, andre sprøyer, selve opplevelsen og narkosen.. Jeg mistenker at morfindosene kan ha hatt en innvirkning, for jeg var sinnsykt kvalm før jeg ble lagt i narkose også..  Jeg husker jeg var kjempekvalm, kastet opp, prøvde å kaste opp, fikk kvalmedempende så og si nesten uten virkning osv.. Jeg reagerte visstnok også fint på narkosen når jeg lå i narkosen også, så narkose er jeg ikke lenger redd for..

Tilbake til programmet igjen. Jeg vil varmt anbefale dette! Programmet belyser viktige sider av dette med å vente barn, at det ikke er garantert at det vil gå bra, at veien mellom bunnløs sorg og største glede er veldig kort og veldig skjør..
Det mest vanskelige med programmet for meg var da jeg så den lille bylten ligge innpakket i sykehushåndklærne på stellebordet helt alene, med mor og tvillingsøster i senga ved siden av.. Det neste vanskelige var den lille kisten,en tydelig preget pappa som bar kisten ut, presten som la jord på kisten og kisten som lå der langt nede i den kalde jorden. Jeg kjente jeg måtte gispe når jeg så den lille kisten ligge der nede. Jeg har bildet så sterkt i netthinnen min fra Nora Sofie sin kiste. Jeg husker da jeg så kisten til Nora Sofie i kirken begynte jeg å puste tungt, måtte gispe, var akkurat som om hvis jeg ikke var bevisst på å puste hele tiden så kom jeg til å dø jeg også.. Helt teit, jeg vet det, men det å se en så bitteliten kiste, og vite at din høyt elskede og ønskede datter ligger der, den er ubeskrivelig og jeg unner ingen denne opplevelsen!
Det samme med å se kista ligge der nede i jorden, det blir så utrolig mye mer virkelig, vi kan jo aldri bare ta av lukket igjen for å se henne igjen, ta på henne, kose med henne. Så jeg er uendelig glad for alle bilder vi har av henne, den perfekte lille jenta vår. Den lille perfekte engelen vår. <3

Elsker min lille familie. <3

Tok forresten ny blodprøve på tirsdag for å se hva nivået av Lupus Antikoagulant er på nå.. Spent på resultatet..

Morgendagen og litt tankesurr

Imorgen har jeg faktisk første dag på jobb.. Ganske rart å tenke på.. Skal ikke være på "min" avdeling imorgen da, skal faktisk være på en helt ukjent avdeling, så blir ganske rart det å, men satser jo på at det kommer til å gå helt fint. :)

Jeg er fortsatt ganske delt til å det å begynne å jobbe igjen, ikke bare fordi det er et omsorgsyrke. Det er jo ganske hardt å måtte yte masse omsorg når man egentlig trenger endel omsorg selv. Foreløpig, så er det det at jeg skulle vært i permisjon nå som gjør det at jeg har litt delte meninger. Jeg skulle hatt ei lita jente på snart 4 måneder her med meg, å måtte jobbe skulle jo ikke vært i tankene mine en gang, jeg skulle jo bare kose meg med det lille mirakelet mitt. <3

Det er en tøff nøtt å svelge. Og det er fryktelig mye som skjer i livet mitt også nå føler jeg. Føler jeg ikke helt klarer å følge med i mitt eget liv liksom. Jeg går jo fortsatt rundt å holder et øye på Joachim til enhver tid, klarer ikke å slappe helt av. Det hjalp litt på psyken med healing, men hun kjente jo ikke noe særlig på lever og milt. Og jeg tror jo ikke lever og milt er tilbake til normalen, men lever og milt er jo ikke syke heller sånn sett.. De er bare altfor store.. Men ja, det jeg skulle frem til, jeg har ikke sett med mine egne øyne at milten ikke er skummelt stor lenger, jeg har ikke fått det bekreftet fra legene at jeg kan slappe av, at jeg kan la gutten min være som 2-åringer flest; i full aktivitet og masse knall og fall..

Det var ei som sa til meg for et par uker siden at det måtte jo være "godt" at Nora Sofie døde i magen, at jeg slapp å miste henne etter at hun hadde kommet ut.. Og dette blir helt banalt for meg.. Jeg skjønner tankegangen, for all del, jeg skjønner at det var godt ment.. Men ja, det blir så altfor banalt for meg. Jeg hadde gitt høyrearmen på flekken for å få sett øynene hennes med liv i, å få høre stemmen hennes, se henne puste, se henne leve.. Jeg hadde gjerne gitt et bein også jeg, hvis jeg bare kunne få holdt min nydelige datter i live...
En annen ting jeg har sett flere har skrevet i det siste er at de endelig har funnet ut av at det er en mening med alt her i livet.. Da blir jeg faktisk gjerne litt pødden/muggen.. Har lyst til å få de til å fortelle hva meningen var med at Nora Sofie døde da.. La de prøve å finne en mening, for tro meg, jeg har prøvd, og jeg finner ikke en eneste halvlogisk mening en gang!!!

Nei, nå skal jeg sette meg ned og bare slappe helt av, ikke tenke på masse ting og så blir det snart natta fra meg, greit å være helt uthvilt før første dag på jobb. :) Kjenner jeg gleder meg litt også, så jeg får prøve å tviholde og dyrke den tanken. <3

Ønsker dere en god natt og en fin morgendag. <3

Dagen idag og dagen imorgen..

Rart å tenke på at det allerede er onsdag imorgen. Har hatt noe på tapeten hver eneste dag denne uken( egentlig ikke mandag, men jeg var allikevel "på vakt" ettersom det var Joachim sin første barnehagedag etter "ferien")
Hadde egentlig en ganske dårlig start på dagen idag, eller. Jeg trodde det kom til å bli en skikkelig møkkadag rett og slett, men heldigvis trodde jeg feil, og dagen ble riktig så fin likevel. Møtte også ei fra LUB idag, kjempekoselig. Egentlig veldig godt å kunne sitte ned og snakke med ei anna englemamma, bare snakke om alt. <3

Imorgen er egentlig den dagen jeg har mest blandede følelser for, det vil bli rart men håper det også vil bli godt. :)
Er ikke meningen å skrive i "koder", men alle ting som skjer fremover er liksom ting jeg ikke er komfortabel med å dele her enda, men det kommer nok etterhvert. :)

Så etter jeg har gjort det jeg skal gjøre imorgen så skal jeg innom Meny, og jepp, dere som kjenner meg vet at jeg da må innom varmdisken og kjøpe?..... :P Hehe, jeg vet om 4 personer ihvertfall som vil gjette riktig..:P
Og videre til info, hvis noen lurer, brevet jeg venter på har fortsatt ikke kommet...... Begynner å bli veldig utålmodig ja, irriterende og kjedelig å vente på posten..

Grøss!!

Kom over en blogg istad, nybakt mamma, perfekt og nydelig prematur datter. Plutselig, kommer alle disse bildene av henne med englevinger og teksten "min lille engel"..
Først ble jeg litt sinna, tenkte at "du kan ikke gjøre sånn! Hun er jo sprell levende!" Hadde lyst til å kommentere, fortelle henne, men slo det fra meg.
Jeg vet jo hun tenkte som "vanlige" mødre gjør, at hun er så vakker at hun må være en engel. men fy, de ordene gjør så vondt i hjertet mitt! i englemamma- og mammahjertet. Det skjærer så i hjertet mitt å se sånne bilder, se sånne ord. Jeg vet så inderlig godt hva det vil si å være mamma til en liten engel.

Ja, dere pustende, skrikende, leende og snakkende barn er perfekte, nydelige, enestående og verdens beste, men de er ikke noen engler.
Min Nora Sofie er også perfekt, nydelig, enestående og verdens beste, men ikke pustende, skrikende, leende eller snakkende. Aldri vil dette skje henne. Nora Sofie er vår perfekte, nydelige, enestående og verdens beste engel. Minnene er alt vi har igjen av vår kjære etterlengtede datter.

Jeg lurer jo selvfølgelig på om mødre og fedre som putter englevinger på barna sine for å få fine bilder, om de har tenkt over hva vingene egentlig symboliserer? Hva en engel symboliserer? Har de tenkt over betydningen? Tenker de noen gang på det?
Er det noen som kan forklare meg?  Noen som kan gi meg en forklaring på hvorfor du har valgt å kle barnet i englevinger? kaller barnet ditt for engelen din? Har du tenkt på den egentlige betydningen og symboliseringen?

Jeg lurer, og vil gjerne ha svar. Joachim er jo storebror til vår lille engel, og han fikk aldri noen englevinger på seg.

Ja takk til en "off-knapp" på tankene

Så mange tanker for tiden, så mange ting å huske på, passe på.. Jeg venter og venter på et brev i posten, vet det ikke akkurat er "forsinket" enda og at det er jeg som er fryktelig utålmodig. Det er faktisk rett før jeg setter meg til med godstolen i vinduet så jeg kan se etter postmannen.. :P Et lite spørmsål som jeg lurer litt på. Jeg har aldri lagt merke til hva som kommer sammen, kommer brev, regninger osv sammen med reklamen? Hentet jo posten for litt siden og der var jo selvfølgelig kun avis og reklame..:P Ikke det, jeg syns det er helt greit at det ikke er noen regninger der altså, men skulle så gjerne hatt det brevet mitt..

Mye som skjer ja for tiden, og mye som krever at jeg henger litt med. Møte ei hyggelig dame fra LUB lokalt imorgen, et møte på onsdag og et annet på torsdag, pluss fredagen hvor verdens beste lille Joachim skal inn på kontroll på sykehuset igjen. Så fredagen blir nok til å holde Joachim hjemme fra barnehagen ettersom han skal til kontroll rett rundt sovetiden. Så kan vi heller prøve å sove litt lenger og ha en litt rolig morgen med masse kos. <3

Jeg merker fortsatt at humør og alt varierer fra morgen til kveld. Tanker om hvordan jeg ser på fremtiden kan fort endre seg fra å være "Jeg kan såvidt se et lys skimte i tunellen" til "Jeg ser helt tydelig enden av tunellen".. Et steg av gangen, ikke løping, ikke haste seg avgårde, men bare små små steg når det er riktig og viktig. <3

Nå skal jeg snart hente Joachim i barnehagen. Han har sin første dag etter sjokkbeskjeden 23.01. Vi kom jo samtidig med bestekompisen hans, så å levere han i barnehagen var null problem. Da fikk han sitte ved siden av bestekompisen sin og så skulle han få mat og da kunne faktisk mamma bare dra. Jeg fikk hade-kos og alt så fornøyd var jeg også, selv om jeg kanskje var noe "bettuttet"...
Gleder meg til å høre hvordan dagen hans har vært. <3

Oh glory day

Nå kjente jeg noen få minutter istad på hvor tilfreds jeg er igjen, hvor glad jeg er i livet og hvor mye jeg setter pris på innholdet i livet. Jeg mangler ei enestående vakker og perfekt lita jente, men jeg vet at dette aldri vil endre seg. Følelsene mine for henne vil alltid være der, og jeg vil alltid tro at jeg får se henne igjen når min tid er her. Vi vil få tiden vår sammen i evigheten. <3

Også etter sjokknyheten når de mistenkte leukemi hos Joachim så kom det litt andre tanker. Ja, jeg mangler Nora Sofie, men jeg har også Joachim! Alle mennesker er her på jorden på "ubestemt" tid, vi aner ikke når vår tid er kommet, og uansett hvor vondt det er, så gjelder det barna våres også! Jeg skulle ønske barn var garantert å leve lengre enn sine foreldre, men dessverre er det ikke sånn. Så jeg har begynt å tenke nå at jeg vil få evigheten sammen med Nora Sofie, jeg vil få evigheten med min familie når tiden er der. Men jeg må ikke glemme å leve nå, jeg må reise meg opp fra rasteplassen langs livets landevei og begynne å "gå videre".. Og her er jeg veldig streng, selv om jeg reiser meg opp for å fortsette på livets landevei, så betyr det absolutt ikke at min datter skal være igjen på rasteplassen for å bruke "bildet" mitt. Hun skal være med meg i hjertet, i tankene og i ordene! Hun er vårt andre barn, vår første jente, første jentebarnebarn, hun er vakker, enestående og vår øyensten! Hun er en like viktig del av vår familie som oss som lever! Den som elskes og minnes blir ikke borte! <3

Jeg hadde en superfin dag i går med tre venninner. <3 Dagen begynte med at vi bare skulle treffes og rusle litt rundt på arenasenteret. Men det endte jo i jentekveld med middag og dessert. Enda middagen ikke var ferdig før 9 tiden og vi sikkert dro fra byen i 4-5 tiden eller noe...:P Vi er kanskje litt eksepsjonelt trege, men vi går faktisk utrolig godt sammen. Vi er vel en gjeng med "det er egentlig ikke så viktig for meg, det er det samme så kan ikke du velge?"
Det er godt. Det er godt å ha noen mennesker rundt meg jeg kan si nøyaktig det jeg føler for å si. Det går an å si at jeg ikke tør å glede meg, det går an å si at jeg er bekymra, det går an å si at jeg lever minutt for minutt, jeg lever ikke "i fremtiden" lenger. Dette er jo mennesker jeg mer eller mindre har hatt i liver mitt siden jeg var en "neve stor", og det er jo gjerne disse menneskene som går det steget lenger for å prøve å forstå hva som foregår oppi hodet mitt. Som setter seg ned og tenker igjennom det jeg skriver og sier for å virkelig prøve å forstå hva jeg mener. Det er faktisk ikke så mange mennesker utenom de som har opplevd dette selv, som jeg føler at forstår meg, som forstår eller prøver å forstå hva jeg går igjennom og hvorfor jeg tenker som jeg gjør.Og sist er dette mennesker jeg tør å være meg selv blandt, tør å si hva jeg tenker og mener for jeg vet de ikke vil kaste meg til ulvene..

Nå skal jeg hoppe over på et helt annet tema, etterpå skal vi opp til Gjerstad for å spise kake! Nam Nam, gjett om jeg gleder meg. Og jeg trenger vel ikke si at kakemonsteret aka Joachim gleder seg også! Kosedag idag og den skal virkelig utnyttes! :)

Morgendagen

Kjenner jeg begynner å få litt nerver for morgendagen.. Nå skulle jeg faktisk ønske at timene var mye kortere sånn at jeg bare kunne få det overstått.. Følelsene er egentlig veldig delt, men jeg er redd for å få beskjed om noe negativt, er vel kanskje det som gjør det.. Det har vært så mye negativt i det siste, så jeg har egentlig lyst til å utsette og unngå alt som kan gi meg en negativ beskjed til. Men så må jeg vel bare tenke at en gang må det jo snu! og egentlig så har det jo allerede snudd faktisk, det snudde da det viste seg at vår fantastiske lille sønn hadde kyssesyken og ikke leukemi!
Jeg får foreløpig klamre meg til det. Klamre meg til håpet at vi vil fortsette å få positive beskjeder. :)

Kjenner også nå hvor utrolig godt det skal bli å møte to venninner imorgen! Føler jeg trenger det veldig nå, lufte tankene og bekymringene, snakke masse, høre hva som skjer med de for tiden.. <3 Håper bare jeg får unna det jeg er mest "nervøs" for før vi møtes. <3

Mye som skjer og mange tanker

Har en litt hektisk tid i møte nå merker jeg. Eller, egentlig så er det vel ikke så veldig hektisk, men det er mye å huske på for en som ikke har så veldig veldig god hukommelse enda..:P

Men samtidig så er det litt spennende også. Det som er verst å huske på er vel de tinga som enda er et par uker til. Snart er det 2-års kontroll for gullgutten vår å, noe forsinket, men det er jo ikke så rart egentlig.. Hehe, rart med det arket som fulgte med altså. Skulle krysse av på de ordene han kunne osv, og jeg kan jo nesten krysse av på hver eneste en! Også stod det et spørsmål om han hadde begynt å sette sammen to ord, eks: mamma sitte.. Og det må jeg jo si ja på, men det har han jo gjort leeenge, han bruker gjerne tre ord i setningene, men kommer ofte setninger med 4,5 og 6 ord også.
(Nei, jeg trenger vel kanskje ikke si at jeg sprekkferdig stolt av sønnen min..;) )

Tankene mine idag har vært et eneste stort surr. :P Tenker og tenker og tenker, får nok mer klarhet i alt de nærmeste dagene. Skal også bli veldig godt å møte et par venninner på onsdag. :)

Tanker og tiden etter mandag 23.

Nå skal jeg få summet meg til å få laget en ordentlig oppdatering, og det forundrer meg ikke det grann om dette kan bli et laaangt innlegg, så dere er herved advart..;)

Får vel egentlig bare starte med starten, mandagen. Hvis jeg husker riktig har jeg jo skrevet litt om dagen, men ikke så mye om tankene? Husker jeg fikk en fryktelig følelse i hele kroppen da legen ringte sykehuset og sendte oss rett opp dit. Hun legen vi var hos den dagen brukte stort sett "legespråk", som jeg ikke skjønte så mye av, stresset virket hun også fra begynnelse til slutt. Så kom vi opp på sykehuset og i et lite sekund fikk jeg en liten lettet følelse da sykepleieren som tok i mot oss og som sjekket Joachim litt sa at hun måtte ta på munnbind osv siden det hadde gått litt kyssesyke i det siste og hun var gravid. (jeg ble nesten litt redd for at hun skulle ta på han etter hun sa at hun var gravid, tenk hvis det var noen basselusker som fikk lusket seg inn til henne. Men det kan jo kanskje være min noe overhysteriske redsel for at det skal gå noe galt med andre gravide) Dette var egentlig det eneste jeg da fikk høre om sykdommer osv mens vi var der. Vi var der i ganske mange timer, og de nevnte ikke med et ord hva de mistenkte mens de holdt på med prøver osv. Jeg kjente det vel på hele kroppen at de mistenkte noe alvorlig, de sa ingenting og jeg turte ikke å spørre. Det høres kanskje dumt ut for mange, for de fleste ville vel spurt med en gang om de trodde det var noe alvorlig osv. Men husk på at det er ikke så lenge siden jeg kjente på denne vanskelige stemningen, da jordmoren ikke fant hjertelyd når hun la "doppleren" på magen min, den urolige, trykkende og vonde stemningen. Og jeg turte ikke spørre, for jeg ville ikke høre svaret, jeg trodde jeg ikke ville overleve å høre enda en grusom "nyhet"..

Når vi hadde vært der i noen timer sendte jeg melding til min kjære, ba han om å komme for jeg begynte å bli så redd. Bare det å skrive de ordene var fryktelig vanskelig, jeg måtte liksom innse litt at vi ikke kom for å bare sjekke gullet vårt i full fart for å så ta turen hjem igjen med en forklaring på alt, de mistenkte noe alvorlig og det kjente jeg på hele kroppen selv om hodet prøvde alt det kunne å holde fast på at "dette er helt ufarlig, vi skal snart hjem igjen"..

Så fikk vi komme inn på et rom så vi kunne få oss litt mat. Joachim fikk seg litt mat, stakkar hadde jo ikke spist på mange timer da, så appetitten var på topp! Og ikke så lenge etter måltidet la vi han i sengen så han kunne se på tegnefilm, og på 1 2 3 var han reist til drømmeland. <3

 Så var det tid for at vi fant oss litt mat, og da vi nesten var ferdige kom ei inn og sa at vi snart skulle inn for å ta ultralyd .Da hun gikk ut begynte hjerte mitt å hamre, maten smakte ikke lenger og jeg ble uvel..Helt grusomt.
Under ultralyden, når de sjekket organene til tøffingen vår, fikk jeg enda flere "følelser" på at dette kunne være noe alvorlig, jeg og Johan sto lent over ultralydbenken og holdt Joachim i hendene, koste med håret og trøstet han så godt vi kunne. Han holdt et godt tak i handa mi, og jeg klarte ikke å slippe han. Jeg turte heller ikke se på skjermen, ikke at jeg er noen ekspert på ultralyder av organer, men jeg var redd for hva jeg evt. kom til å se. de var mye stille under denne undersøkelsen og brukte vel endel legespråk. jeg husker ikke et eneste ord av hva noen sa under den undersøkelsen, men jeg husker noen spørsmål. De spurte vel blant annet om nattsvette, også tror jeg det var noe om feber osv. og så fikk jeg slaget i ansiktet da de spurte om han hadde hatt mye blåmerker.. Da visste jeg egentlig hva de mistenkte, og jeg var litt glad for at jeg ikke så på ultralydskjermen for jeg var så redd for at jeg kom til å se masse svulster overalt. Det kom noen tårer når de spurte om blåmerker. De hadde jo ikke spurt om det hvis de mistenkte kyssesyken. og katastrofetankene kom jo; de hadde sikkert funnet noen svulster siden de spurte om blåmerker. Men jeg klarte vel litt på mirakuløst hvis å slette litt fra "harddisken" og fungerte allikevel videre. Jeg var livredd, men klamret meg fortsatt til håpet, de hadde ikke sagt noe enda, det var fortsatt håp om at de kunne si at dette var noe ufarlig.

Så kom vi inn på rommet igjen, og Joachim lekte med spretballene han hadde fått i premie under blodprøvetakningen. En sykepleier kom og sa at legen snart kom for å snakke med oss. Legen kom inn og satt seg ned på en stol.... Dårlige nyheter kommer ofte sittende, med mindre de har maaasse å snakke om.
Blodprøvene hans var ikke bra, og de mistenkte leukemi.
For å summere opp litt så tenkte jeg å ta det jeg husker av alle symptomer osv. (hadde et google søk på sykehuset, og det gjør jeg ikke igjen før alt er bekreftet og avkreftet!.....)
 Symptomene han hadde som talte i retning av leukemi:
- litt ekstra kosete
- ingen høy feber
- ikke vond hals, eller bestemte vonde steder
- asymmetriske hovne lymfekjertler på hals, stor på høyre, grenseland på venstre
- store lymfekjertler i lyske, ikke noe særlig store i armhuler
- runde lymfekjertler i hals istedet for ovale som de pleide å være ved infeksjoner
- stor lever og stor milt, mye større enn det som var vanlig ved infeksjoner(høyre lymfekjertel var jo også mye større enn det som var vanlig ved infeksjoner)
- bleik
- nattesvette

Når jeg ser på alle disse symptomene så blir jeg nesten redd igjen. Det er jo ikke rart en plass at de slo alarm på leukemi og begynte såvidt å planlegge og forberede tur til riksen for oss. Jeg husker jeg holdt skikkelig fast i Joachim da legen sa de mistenkte leukemi. Holdt han fast, ville aldri gi slipp og tårene bare rant. Sa til Joachim at vi skulle klare dette, og at han var så tøff, så detta skulle gå bra. Det var han helt enig i. <3

Vi flyttet over til et større rom etter dette, så vi kunne ha litt besøk og at både jeg og Johan kunne være der sammen med Joachim.
På kvelden, da vi hadde lagt oss, husker jeg at jeg la meg og bare kikket på Joachim. Så trengte jeg å be. jeg har ikke bedt på sikkert 16-17 år av forskjellige grunner, men den kvelden hadde jeg behov for å prøve alt. Så jeg ba. Jeg ba om at vi måtte få beholde Joachim, at vi trengte han, om at han måtte få et langt og godt liv, om at han måtte få slippe alle lidelsene en kreftdiagnose medfører, men hvis dette var noe vi måtte igjennom, så skulle vi klare det bare vi fikk han frisk hjem til slutt. Etter dette "snakket" jeg til mine på "den andre siden"(jeg fikk ikke noe svar så dere trenger ikke ringe de snille mennene i hvite frakker enda).
 Denne første natten var akkurat som de første nettene etter at Nora Sofie døde. Jeg våknet av hver minste ting, sikkert maks 30min. sammenhengende på det beste. Bare Joachim snudde seg, så våknet jeg for å kikke. Sov ekstremt dårlig.

Hukommelsen min er faktisk ekstremt dårlig merker jeg. dagene er et eneste surr i hodet mitt, og jeg prøver å finne ut av hvilke dager han tok blodprøver osv. han tok blodprøver mandag ettermiddag, og da mener jeg han fikk 2 sprettballer av en hyggelig mann. Så vet jeg han tok blodprøver på torsdag for det var etter første natt hjemme på perm, mener han fikk 2 sprettballer da igjen. så var det nye blodprøver på lørdag, da fikk han to biler, og så blodprøver på mandagen igjen, 2 nye biler. Men så ser jeg jo på meldinger jeg har sent ut at jeg skrev på torsdagen at blodprøvene var bedre enn igår igjen.. så jeg føler virkelig på meg at det var en ekstra blodprøve, men det kan jo faktisk være at jeg rett og slett bare surrer litt, for det stemmer jo ikke med antall premier som han har fått..:P (rart når du må huske dagene utifra hvilke premier gullgutten din har fått..;) )

Første dag fikk han en gås i premie på undersøkelsesrommet, og en is..:) og to sprettballer av den snille mannen som tok blodprøver og så fikk han premie dagen etter når han hadde ultralyd, da fikk han et stort lykketroll med regnbuehår, også var det vel to små andre premier som vi nok dessverre har mistet på lekerommet på sykehuset; en båt og en ting til troor jeg. To nye sprettballer på torsdagen, denne gangen en lik til de to første og en gul. To biler på lørdag, og to biler til på mandagen.

Joachim storkoste seg på sykehuset han. Stort lekerom med masse leker han ikke har hjemme, sykler han kunne sykle rundt på, traktor han kunne kjøre litt rundt på. Yoghurt til hvert eneste brødmåltid, nøkkelost på nesten hver eneste brødskive. sykepleiere og barnepleiere som ville leke med til enhver tid. Han har jo nesten vært i paradis disse dagene. <3 Han fikk en annen "premie" også, han fikk et duplo sett av ei kjempesnill dame som hette Bente. <3 Joachim var jo helt i hundre når han så settet og ville leke med det, så de satt seg ned og begynte å sette sammen og skru på dette settet. <3 Stikkord; bilverksted. <3

Her var det også mange mange filmer han kunne velge mellom og se, og en av dagene fant vi Timmy, og det var en "film" som virkelig falt i smak. mamma syntes det var en kjempejill introsang og kunne nesten gjerne hatt den i bilen, og Joachim storkoste seg hos pappan sin, slappet godt av og fulgte med på Timmy. <3

Jeg har faktisk gått i høyspenn hele uken merker jeg. Mens det virket som om de fleste andre rundt oss pustet lettet ut etter første blodprøvesvar som var bedre, klarte ikke jeg å senke skuldrene noe særlig før lørdagen da legen sa at prøvene normaliserte seg( "normaliserte" foreløpig plass nummer to av de beste orda jeg har hørt til nå i 2012), og jeg klarte å senke skuldrene ganske mye mer på mandagen da legen kom og sa at prøvene var normale("normale", foreløpig plass nummer 1 av de beste ordene jeg har hørt til nå i år..;) ).
Fortsatt gnager det litt i bakhodet mitt, de har jo ikke bekreftet kyssesyken enda, det er jo fortsatt en mikroskopisk sjanse for at det ikke er kyssesyken. Og så tenker jeg; hvordan kan noen forvente at jeg ikke skal bekymre meg for den mikroskopiske sjansen? For snart 3 måneder siden døde min vakre datter av en "mikroskopisk sjanse".

Joachim har nok også skjønt utrolig mye mer enn vi tror, de første kveldene på sykehuset lå han ofte å bare kikket ut av vinduet/ ut i luften og tenkte..Også holdt vi endel i handa. <3

En av dagene hjemme på perm, så Joachim på gravlyktene jeg har fått begynt å pynte litt på, og så sier han: "TENNE. LYS. NOORA. FIIE" mens han går og tramper i takt med orda..:P gjett om det varmer et mammahjerte da.. <3 Og igår var jeg en liten tur for å hente klærne og det i barnehagen, og der ble jeg møtt med så mange gode ord og spørsmål om hvordan gullgutten vår har det. Det er jo ingenting som gleder mer enn å kunne si at det går bra. <3 også møtte jeg bestekompisen til Joachim også, som med en gang han så meg spurte etter "kimme".. <3<3 Han har visst snakket om Joachim hver eneste dag også, de har nok et sterkt og godt vennskap disse to gullguttene. <3 Da jeg kom ned til Joachim, viste jeg han barnehage"vesken" og sa at jeg hadde vært i barnehagen og hentet den. Så sa jeg at jeg skulle hilse så masse fra alle sammen, navna på de voksne og bestekompisen. <3 Joachim fortsatte å leke og sjekke lekene jeg hadde med til han( han skulle sove over hos besteforeldrene, bli skjemt bort mens mamma og pappa kunne få sove ut etter en krevende uke<3), og så etter en liten stund trenger han sutten og kosen, så vil han opp å kose mamma. Så setter vi oss til i godstolen og ser på Disney junior, og så sier gullgutten: Joachim savne Emil.. <3<3 Hva annet kunne jeg gjøre enn å bare kose mer med han og si at snart skulle han få komme i barnehagen og møte Emil og alle de andre igjen.. <3

Nå venter vi igjen bare på svar på kyssesyke prøven som er på rikshospitalet og som skal bli ferdig idag. Joachim ble jo skrevet ut igår, siden prøvene var normale trengte han ikke være innlagt lenger. På torsdag skal vi inn igjen for å ta ultralydbilder av lever og milt(kanskje lymfekjertlene også) for å se om de har blitt mindre hovne. Kanskje blir det litt blodprøver også den dagen, og muligens blir det enda flere ting i premiesamlingen hans. <3

* Oppdatering! De har nå bekreftet kyssesyke! :D En utrolig lettelse! men de holder tilbake 1% og skal sjekke mer opp hvorfor han har reagert så kraftig på dette viruset. En utrolig lettelse at det er bekreftet kyssesyke og en lettelse at de vil finne ut av årsaken til at han har reagert så kraftig! <3

Storebror er syk

Vel.. Der kan man se hvor fort ting kan snu. I går var jeg så fornøyd jeg følte jeg kunne bli i min situasjon, jeg følte jeg fikk litt fred og forsoning med at Nora Sofie er borte og alt det. Jeg følte vel litt det at jeg måtte være takknemmlig, for jeg har verdens fineste jente selv om jeg ikke får oppleve noe sammen med henne i dette livet. og jeg har verdens fineste gutt som gir meg glede etter glede etter glede. Og jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk støtte og en ordentlig god pappa. <3

Men idag skulle alt snu igjen. Akkurat nå føler jeg at jeg er midt i et levende Helvete, og kanskje blir det enda verre.
Ble ringt fra barnehagen om at de trodde han kunne ha en begynnende øyebetennelse. så jeg hentet han i barnehagen, ringte legen og fikk en time. Når vi var der, tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne høre med legen om de hovne mandlene.. Vel, det var ikke hovne mandler, det var hovne lymfekjertler. Og så bar det rett opp på barneavdelingen på sykehuset her for flere prøver. Joachim var en supertøffing og fikk først en gås i premie etter temperaturtaking og kjenning på lymfekjertler og mage. også emblaplasterne da, og navnebånd.
Han lekte også kjempemye med en tigergutt som kunne hoppe, vi leste bok om gråtass også var det en brannbil der som han fikk med seg videre.
Neste steg på veien var masse blodprøver. Husker ikke helt hvor mange, men det var endel. Her fikk han to premier, og de kunne han velge helt selv. Først prøvde han som stakk å finne premie, men Joachim ville ikke ha en eneste en av de han valgte, så prøvde mamma og finne, men han ville ikke ha noen av de heller. Så fikk han velge selv, og først sa han bare "den" og pekte ned i den "lille" skuffen med leker, og hver gang jeg eller blodprøvemannen prøvde å finne "den" var det feil. Men så fikk jeg han til å ta leken selv, og da var det en av de sprettballene vi ikke hadde spurt om. og når han kunne velge en til, valgte han en kliss lik sprettball som lå rett ved siden av. <3<3 lille gullgutten vår. <3<3

Etter dette var det enda litt mer venting, før vi måtte inn og ta ultralyd av magen. De sjekket leveren, nyrene, milten, ja alt som kunne sjekkes tror jeg. leveren er større enn hva den skal være, men de kunne heldigvis ikke finne noen skumle flekker på den eller andre organer.
Her fikk Joachim kjempemasse skryt for at han var så stille og rolig når han bare først fikk roet seg. han bare lå å kikket på alle sammen. Tydelig at han føler seg trygg med mamma og pappa i nærheten.

De spurte hele tiden om masse spørsmål, masse spørsmål jeg følte jeg ikke kunne svare på 100%, ergo jeg fikk en skikkelig "dårlig mor" følelse. Vi har akkurat vært igjennom en helt ufattelig tragedie, og Joachim, jo han har vært i stort sett sitt vanlige storsjarmørhumør. Litt ekstra kosete, men ikke noe som vi tolket som unormalt etter at han trengte mye ekstra kos etter å ha mistet lillesøster. <3

Etter ultralyden var det tid for litt mat, og så en liten lur. Tenk, en så herlig liten solstråle, også har han kanskje kreft. Ordet gir meg frysninger langt inn i hjerterota, beinmargen og alt anna som er.
De tok røntgen av lungene også, der fant de heller heldigvis ingen store hvite skumle flekker,

Her sa de at de ikke var gode nok til å kunne stille en evt. diagnose. men i morgen kommer en hematolog for å se på den ene blodprøven, blodutstrekk eller noe. er vel denne prøven hvor de ser på antall hvite og røde blodceller. De hadde prøvd selv å se, og fått noen som holdt på med voksenmedisin å se, men kunne ikke finne noe helt klart ut av det, så blir nok noe mer svar imorgen.

Herregud å redd jeg er. Jeg er så sinnsykt redd, og helt slått i bakken. Jeg trodde vi hadde fått dosen for resten av livet når vi mistet Nora Sofie.
Jeg husker at når alle sa at måtte 2012 bli et mye bedre år for oss osv, så ble jeg litt redd for å si "det må det bli, det kan jo ikke bli verre". Tror ikke jeg turte å si det til noen, for jeg visste jo at det kunne bli verre, vi kunne jo miste Joachim også.. Fy for en skummel og fæl tanke det er.. Fy F*** for en sinnsyk tanke, det skal jo ikke gå an!
akkurat nå er 2012 helt grusom, akkurat nå lever vi i frykten for at sønnen vår har leukemi, at den fantastiske nydelige og perfekte gutten vår har kreft..
At livet kan snu seg så fullstendig opp og ned på så kort tid, det er ufattelig. At vi kan gå fra lykkelig uvitende til totalt knuste på under et halvt år, det er så umenneskelig som det kan bli.

Jeg er sikker på at jeg snakker for Johan også nå, når jeg sier at vi skal kjempe vært eneste slag, vi skal stå sammen og kjempe med nebb og klør, og vi skal være der for Joachim og hjelpe han igjennom det som måtte komme sammen. Bare vi får en frisk gutt med oss hjem igjen.  <3