Vel, sånn er det ikke. Joda, jeg fungerer, men ikke like godt hver eneste dag. Folk skjønner det ikke, jeg er jo gravid igjen, jeg jobber, Joachim er jo verdens beste solstråle, jeg må jo være den "gamle meg" igjen da..
Jeg blir aldri den "gamle meg" igjen.
Jeg går rundt i en blanding av sorg, glede, engstelse, frykt og håp. Og dere som tror at dette er en lett hverdag, vel, prøv å gå en halv dag i mine sko......
Enkelte folk ønsker jeg rett og slett bare dit peppern gror for tiden. Jada, sikkert litt hormoner inne i bildet, men vet du hva, når jeg ikke får så mye som et snev av forståelse, så er det bare å glemme å få så mye som et snev av forståelse tilbake av meg.
Virker som om det er så mange som går rundt med en helt idiotisk oppfatning av meg som om jeg skulle være en sånn superperson som er sterk til enhver tid, som aldri trenger å sette meg ned med tankene, som aldri trenger å sette meg ned for å grine, som aldri trenger å bli møtt med noe forståelse. For hva trenger vel jeg forståelse for, jeg klarer jo alt... Vel, hvis du sitter med den oppfatningen, så kan jeg bare si deg med en gang at det ikke stemmer en plass. Jeg gjør det jeg må for å overleve. Jeg jobber for å opptjene rett til foreldrepenger, jeg jobber for å ha tankene over på noe helt annet, jeg jobber for å møte andre gode mennesker, jeg jobber for å tjene penger for at vi skal kunne leve greit. Jeg prioriterer sønnen min fremfor å vaske i hytt og vær, hvorfor? Fordi sønnen min er viktigere enn ett plettfritt hjem!
Jeg prioriterer sønnen min og minsten i magen, hvorfor? For hvis de ikke har det godt har ikke jeg det godt heller.
Det er slitsomt å ha det sånn, men sånn må det bare være litt fremover tenker jeg. De som ikke gidder å støtte meg kan jo bare glemme at jeg gidder å støtte igjen når de trenger det. Så enkelt gjør jeg det med den saken, jeg gidder ikke å bruke mer energi på sånne folk, jeg sparer det heller til min nydelig sønn og minsten i magen som skal vokse seg stor og sterk. Og til å minne og hedre min vakre datter.
Og heldigvis har jeg også fantastiske mennesker i livet mitt som støtter meg og forstår. Mennesker jeg aldri ville vært foruten. Dere vet hvem dere er. <3
Nå skal jeg kose meg med min fantastiske sønn litt til før jeg drar avgårde for å kose meg med tre andre fantastiske jenter. <3
Sterk utblåsning vennen, men jeg tror også det er viktig å få slike utblåsninger?
SvarSlettJeg syns du er sterk ufattelig sterk, men slik jeg ser det er du sterk fordi du må, som du sier, du jobber for å opptjene foreldrepenger, og for å få tankene over på noe annet= sterkt (men det syns jeg fordi jeg selv ikke klarer å jobbe enda og jeg har ikke vært i nærheten av det du har).
Men selvom du er sterk betyr det ikke at du ikke sliter fortsatt, for det du har vært igjennom vil jo alltid prege deg og de rundt deg, du har tross alt mistet et barn, en perfekt datter og det vil jo alltid føre med seg en sorg på en eller annen måte</3..
Selvom man er sterk betyr det heller ikke at man aldri har det tøft, er sliten, gråter eller blir sint, for slik er det jo ikke.
Men det er jo nettopp derfor man blir sterke, fordi man reiser seg hver gang etter en utblåsning, etter gråt og etter sinne..
Jeg har ofte hatt lyst til å prate om Nora Sofie med deg, om den lille, om det du har fått og det du har mistet.
Men jeg syns det er vanskelig å finne de rette orda, hva skal jeg si liksom, jeg har jo lest tankene dine her, fødselshistorien slik du har skrevet den ol, og jeg er redd det blir "teit" om jeg spør om noe jeg liksom har lest om du forstår?
Akkurat dette syns jeg er vanskelig det er liksom lettere å prate om den lille i magen ol for der har jeg på en måte vært fra starten om du skjønner?
Dette ble utrolig rotete føler jeg, men jeg måtte bare kommentere på dette innleget og prøve å få ut det jeg tenker :)
Du er sterk, det er min mening, fordi du er her, du jobber, du reiser deg og du sier i fra.
Det er styrke uansett om du har et valg eller ikke :)<3