Ja, jeg er redd..

Jeg er mye redd.. Nå de siste dagene har tankene surret mye rundt om jeg tør til å vite kjønnet.. Det høres jo helt absurd ut. Jeg egentlig litt småredd for å både få vite at det er gutt, og redd for å få vite at det er jente..
Grunnen til at jeg er litt småredd for å få vite at det er gutt er jo fordi jeg har jo lyst til å oppleve å være mamma for ei lita tulle. Dette ønsket er jo strengt talt egentlig fryktelig overfladisk og absolutt ikke viktig i den store sammenhengen. Men det er vanskelig å leve i den store sammenhengen hele tiden, det er vanskelig og skummelt.. Av og til er det godt å ha noen sånne små overfladiske "problemer" som ikke betyr noe som helst..

Grunnen til at jeg er litt redd for å få vite at det er ei lita tulle inni der er jo rett og slett fordi min erfaring sier jo at det har gått bra med gutt og ikke med jente.

Er mye jeg er redd for.. Tenkte istad hvor godt det skulle bli å bli ferdig med graviditeten, ikke fordi jeg ikke liker å gå gravid eller noe(for det gjør jeg faktisk tross plagene) men fordi det skal bli så godt å ikke ha alt "ansvaret" på mine skuldre. Det skal bli godt å få minsten ut på utsiden, så hvis noe skjer går det faktisk an å få hjelp. Det er egentlig mange som sier at det er godt å ha barnet i sin trygge mage, ha barnet hos seg hele tiden, kunne passe på barnet hele tiden, kunne ha kontroll. Men man har ikke kontroll når barnet ligger i magen, magen er egentlig ikke et så utrolig trygt sted. Ting kan gå galt, og går det veldig galt, ja, hvor mye kontroll har man egentlig når ting begynner å gå galt? Hvor godt kan man passe på det lille barnet som vokser seg stort og sterkt i magen?
F.eks. hvis det blir oppdaget vekstavvik, hvis morkaken begynner å svikte. En har jo ingen kontroll, og man har ingen mulighet til å passe på. Og som med Nora Sofie, hun døde plutselig, tidlig morgen 9. november... Kontroll? Passe på? Trygt?....
Hadde hun vært på utsiden fra 8 November hadde hun jo mest sannsynlig vært her idag, og hadde hun likevel fått et hjertestopp e.l. morgen 9 Nov, hadde hun jo vært på utsiden, hun kunne fått hjelp, hun kunne fått hjerte- lungeredning. Dette går jo ikke i magen, går det galt i magen så går det galt, ingen verdens ting kan gjøres. Man må bare håpe på at man evt får noen faresignal som gjør en oppmerksom på at noe kan gå galt og dermed bli fulgt tettere opp.

Jeg skulle ønske at jeg ikke fikk erfare så tidlig hvor skjørt livet faktisk er. Jeg skulle ønske jeg ikke fikk erfare hvor lite kontroll jeg faktisk har.

I begynnelsen av svangerskapet var jeg overhodet ikke flink til å tenke på kostholdet. Alle leger og alt sa det jo, og jeg hørte det og prøvde å få det til å synke inn. Men igjen så sier jo erfaringen min at det gikk greit når jeg hadde svangerskapsdiabetes og ikke når jeg ikke hadde det.. Så i begynnelsen spiste jeg vel nesten sånn for å ha mest mulig sjans for å få svangerskapsdiabetes. Helt idiotisk, det vet jeg, og nå har endelig fornuften vunnet igjennom(et par uker nå heldigvis) og jeg klarer å tenke logisk på det med at svangerskapsdiabetes øker risikoen for at det skal gå galt. Jeg vil jo at risikoen skal være så lav som overhodet mulig og dermed må jeg jo gjøre så godt jeg kan å holde svangerskapsdiabetesen unna. Jeg blir så glad hver gang fornuften klarer å seire over følelsene, det er ikke akkurat så fryktelig ofte alltid, og ihvertfall ikke nå i dette svangerskapet. Så hver gang må jeg spare på som en gulrot og prøve å minne meg på neste gang jeg vet at følelsene tar overhånd..

Har en gutt som også er blitt veldig oppvakt. Han vil veldig gjerne at jeg skal bære han stadig vekk. Og jeg har sagt at jeg godt kan løfte han opp, men jeg kan ikke bære han mens vi går. Og det vet han at er fordi mamma her en baby i magen sin og kan få vondt i bena(nytter jo ikke å si bekkenet til barn..:P) På morgenen idag igjen ville han jo at jeg skulle bære han igjen, så spør jeg han: husker du hva mamma har i magen sin? Og han svarer etter en liten stund: "lillesøster"... <3<3<3
Ble jo helt satt ut, for til nå har jeg jo bare spurt litt sånn sporadisk om han kunne tenke seg en lillesøster eller lillebror, og han vil ha en lillebror. Det slår aldri feil at han sier lillebror, men så, når jeg plutselig spurte om han husket hva jeg hadde i magen min så sier han lillesøster..  Jeg sa jo da til min fantastiske lille gutt at ja, enten er det en lillesøster eller så er det en lillebror. <3

Fikk også en nydelig innrammet terning fra vår eldste nevø når han feiret bursdagen sin.

Så ikke med en gang var det var før svigerinnen min spurte meg om jeg så hva det var. Og idet hun sier det ser jeg jo at det er ei kirke, at det er de andre gravsteinene og at det er begravelsen til Nora Sofie. Ble litt satt og jeg bare kikket og kikket. Så mange detaljer han egentlig har fått med seg. Et lite mellomrom mellom gravsteinene, en som holder rundt to andre som griner store krokodilletårer. Hullet med jorden... Så mye han har fått med seg denne dagen, så mange inntrykk denne fantastiske gutten har fått. Jeg skulle ønske han ikke hadde opplevd dette så tidlig han heller. Egentlig skulle jeg jo aller helst ønske at han aldri opplevde at noen mistet barnet sitt, men sånne ting skjer jo dessverre med jevne mellomrom. Så ønsket mitt er jo sterkest det at han ikke var så ung, enten at han var yngre som lillebroren og ikke fikk med seg ting på samme måte, eller mye eldre..