tre barn på tre år..

Det er vel nesten så jeg ikke trenger å si noe mer enn overskriften.. Det er nesten litt uforståelig.

Mars 2009 gjemte det seg en liten perfekt spire i magen min og i Desember 2009 kom verdens fineste Joachim. <3
Mars 2011 fant enda en liten perfekt spire ut at den ville gjemme seg i magen min. Og i November 2011 kom verdens fineste Nora Sofie så altfor stille til verden.
Januar 2012 ble det klart for enda en perfekt liten spire som kunne gjemme seg i magen min..Og tenk at vi i Oktober skal få enda et barn som er verdens fineste.

"Tredjemann"

Føles litt absurd egentlig når jeg sier det og hører det. Jeg blir trebarnsmamma, Johan blir trebarnspappa, Joachim får to småsøsken..  Det stemmer jo ikke med antallet i vårt "fysiske liv" for å si det sånn, regnestykket stemmer ikke. Vi venter vårt tredje barn, men det vil fortsatt være et navn som mangler på pakkene under juletreet, ingen bursdagsselskap med presanger og masse kaker i November, en tom stol rundt middagsbordet.

Rart også å tenke på at dette er min tredje graviditet, og jeg har jo faktisk ikke gått gravid i to forskjellige år samtidig liksom..  Det er jo ganske vanlig å gå gravid over jul og nyttår. Januar, februar og mars er jo de eneste månedene man kan bli gravid i og få barnet i samme året..(med mindre man blir gravid seeent i mars da, for da blir jo terminen også seent i desember og kanskje begynnelsen av januar?)
Dette var bare en tanke som plutselig kom til meg, hvor rart det egentlig er at mine tre barn er unnfanget og født i samme år.. Også blir det et barn som skal komme i Oktober, et barn i November og et i Desember..

Har egentlig fryktelig mange tanker om dagene, ikke nødvendigvis såre og vonde tanker. Men ofte bare litt småfilosofiske tanker. Det eneste problemet med å ha mange tanker er jo det at hvis man ikke får det ut så blir det jo et evig kaos og alt føles uoversiktlig og vanskelig med en gang. "mange bekker små gjør en stor Å", "liten tue kan velte stort lass".. Mange små tanker må ut de også..

Holder på med en sokk til min svigerinne nå, plutselig ble skaftet på sokk nr 2 ferdig igår. Da måtte jeg rett og slett ta meg selv i nakkeskinnet og fortsette på den sokken. Og så tullet jeg med helen, for jeg begynte jo å felle av til hel med en gang... Riktignok hadde jeg jo tullet litt med oppskriften jeg skrev mens jeg laget sokk nr 1, for jeg hadde glemt å skrive litt mellom skaft og helfelling.. Men jeg vet jo at man ikke skal felle av til hel før man har strikket "hellappen" først.. Tror nok kanskje at grunnen til at jeg tuller litt og har brukt "litt" tid på disse sokkene er fordi jeg har bestemt meg for å strikke et babyteppe når jeg er ferdig med sokkene... Jeg gleder meg litt til å strikke babyting igjen, men samtidig er det jo skummelt..

Noe annet jeg er urolig for er jobb egentlig.. Jeg er litt redd for å jobbe for lite, og så er jeg redd for å jobbe for mye. Jeg er redd for å jobbe for lite for at da NAV har et eller annet de kan ta meg på eller noe i forhold til foreldrepenger, og jeg er redd for å jobbe for mye på grunn av bekkenet. Jeg kjenner igjen bekkensmertene til tider nå og er så redd for at jeg skal bli like dårlig igjen, og at evt behandling ikke fungerer... Jeg er jo redd for at jeg skal bli så dårlig igjen at jeg kun kan ligge på ryggen som sist, jeg er redd for at historien skal gjenta seg.

Nå er det ikke så alt for lenge igjen til jeg har et møte med ei veldig hyggelig og flink dame på sykehuset. :) Det er veldig godt å ha sånne mennesker rundt meg som kan og vil hjelpe meg.  :)