Den gyldne regel og jeg er hormonell og sinna...

Irriterer meg så grønn over mennesker som er så fantastisk feige at de sletter deg fra facebook når de er ferska i noe, for å så bare fortsette og fortsette og fortsette og fortsette.

Denne personen er aldri velkommen hos meg noen gang igjen. Hadde personen enda kommet og innrømt greia, sagt ok greit jeg gjorde noe feil, jeg gikk milevis over streken. Ja greit, da kunne jeg i det minste sett navnet til personen uten å føle for å krabbe igjennom skjermen for å kaldkverke den. 

Men neida… Feige mennesker irriterer meg så grenseløst.. Greit nok at jeg er noe hormonell fra før nå, men vet du hva. Det finnes jo grenser.. Seriøst,  går det an å bli mindre moden.

Sikkert ikke veldig mye bedre jeg som postet status(men som derimot var blokket for store deler(noe jeg frydet meg veldig over at personen ikke visste igrunn), og ingen navn ble nevnt eller noe. Jeg brukte en setning personen hadde brukt tidligere i liknende situasjon) , men når jeg vet jeg har gjort noe galt, og hvis jeg da i tillegg hadde sett en sånn status som jeg viste var rettet mot meg, ja, da hadde jeg ikke slettet personen for å så fortsette å gjøre ting den ikke likte……. Neida, IQ er tydeligvis en fin bil, det samme gjelder folkeskikk og normal oppførsel. Fremmedord tror jeg dette er for denne personen.

Jeg vet jeg bare skal drite i denne personen, men jeg klarer ikke. Det går ikke, og det at personen bare fortsetter og fortsetter gjør det ikke lettere. Har ofte lyst til å si ifra til den andre parten hva denne personen har gjort, og hadde jeg hatt nr. hadde jeg sikkert gjort det når jeg oppdaget saken, og facebooken til den parten er jo også borte. Tanken er der så absolutt, gud som jeg har lyst til det, la denne hersens personen få smake sin egen medisin. Men vet dette også vil gå ut over andre igjen, så får vel bare holde meg…

Får vel sette meg godt tilbake i godstolen og vente på at denne personen får som fortjent. For det tror jeg så absolutt at kommer, «what goes around, comes around», «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg»..

Husker så godt jeg hadde en ekkel følelse angående denne personen før jeg i det hele tatt ble kjent med h*n, men valgte å gi h*n en sjanse for personen hadde også opplevd mye vondt i sitt liv. Idiot som jeg var prøvde jeg å legge vekk magefølelsen og tenke at en person som har opplevd mye vondt vil ikke påføre andre noe vondt heller, neida, der tok jeg skammelig feil. Så, leksa mi er jo å aldri tro at magefølelsen angående en person er feil igjen. Det at man har opplevd mye vondt i sitt liv rettferdiggjør ikke at man kan oppføre seg som en komplett idiot mot andre igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg bare kunne gi en lang marsj i denne personen. Det hadde jo vært det beste,  men så lenge denne personen ikke klarer å holde seg vekk, ikke klarer å være voksen nok til å stå for sine feil, så er jeg på vakt fram til jeg enten aldri ser personens navn igjen(selv om personen bor i nærheten så jeg aldri h*n før, så regner ikke med å treffe på h*n nå heller, og gjør jeg det er vel personen så tøff at h*n kommer til å hoppe bak en busk eller noe..), eller har fått min søte hevn ved å se at personen har fått som fortjent. Nei, jeg skal ikke gjøre personen noe, sønnen min og minsten er da mye viktigere enn det vesenet der, så hvis ikke personen holder seg vekk fra mitt liv, venter jeg tålmodig på å kunne le rått og godt når personen får som fortjent. Ja, jeg føler meg litt ond nå, men jeg kommer ingen vei med å la folk slippe unna med å behandle meg som dritt heller, så hvorfor ikke gi tilbake med samme mynt.. Jeg er ferdig med å "finne meg i"..

 "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"