torsdag 19. april 2012

Den gyldne regel og jeg er hormonell og sinna...

Irriterer meg så grønn over mennesker som er så fantastisk feige at de sletter deg fra facebook når de er ferska i noe, for å så bare fortsette og fortsette og fortsette og fortsette.

Denne personen er aldri velkommen hos meg noen gang igjen. Hadde personen enda kommet og innrømt greia, sagt ok greit jeg gjorde noe feil, jeg gikk milevis over streken. Ja greit, da kunne jeg i det minste sett navnet til personen uten å føle for å krabbe igjennom skjermen for å kaldkverke den. 
Men neida… Feige mennesker irriterer meg så grenseløst.. Greit nok at jeg er noe hormonell fra før nå, men vet du hva. Det finnes jo grenser.. Seriøst,  går det an å bli mindre moden.

Sikkert ikke veldig mye bedre jeg som postet status(men som derimot var blokket for store deler(noe jeg frydet meg veldig over at personen ikke visste igrunn), og ingen navn ble nevnt eller noe. Jeg brukte en setning personen hadde brukt tidligere i liknende situasjon) , men når jeg vet jeg har gjort noe galt, og hvis jeg da i tillegg hadde sett en sånn status som jeg viste var rettet mot meg, ja, da hadde jeg ikke slettet personen for å så fortsette å gjøre ting den ikke likte……. Neida, IQ er tydeligvis en fin bil, det samme gjelder folkeskikk og normal oppførsel. Fremmedord tror jeg dette er for denne personen.

Jeg vet jeg bare skal drite i denne personen, men jeg klarer ikke. Det går ikke, og det at personen bare fortsetter og fortsetter gjør det ikke lettere. Har ofte lyst til å si ifra til den andre parten hva denne personen har gjort, og hadde jeg hatt nr. hadde jeg sikkert gjort det når jeg oppdaget saken, og facebooken til den parten er jo også borte. Tanken er der så absolutt, gud som jeg har lyst til det, la denne hersens personen få smake sin egen medisin. Men vet dette også vil gå ut over andre igjen, så får vel bare holde meg…

Får vel sette meg godt tilbake i godstolen og vente på at denne personen får som fortjent. For det tror jeg så absolutt at kommer, «what goes around, comes around», «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg»..

Husker så godt jeg hadde en ekkel følelse angående denne personen før jeg i det hele tatt ble kjent med h*n, men valgte å gi h*n en sjanse for personen hadde også opplevd mye vondt i sitt liv. Idiot som jeg var prøvde jeg å legge vekk magefølelsen og tenke at en person som har opplevd mye vondt vil ikke påføre andre noe vondt heller, neida, der tok jeg skammelig feil. Så, leksa mi er jo å aldri tro at magefølelsen angående en person er feil igjen. Det at man har opplevd mye vondt i sitt liv rettferdiggjør ikke at man kan oppføre seg som en komplett idiot mot andre igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg bare kunne gi en lang marsj i denne personen. Det hadde jo vært det beste,  men så lenge denne personen ikke klarer å holde seg vekk, ikke klarer å være voksen nok til å stå for sine feil, så er jeg på vakt fram til jeg enten aldri ser personens navn igjen(selv om personen bor i nærheten så jeg aldri h*n før, så regner ikke med å treffe på h*n nå heller, og gjør jeg det er vel personen så tøff at h*n kommer til å hoppe bak en busk eller noe..), eller har fått min søte hevn ved å se at personen har fått som fortjent. Nei, jeg skal ikke gjøre personen noe, sønnen min og minsten er da mye viktigere enn det vesenet der, så hvis ikke personen holder seg vekk fra mitt liv, venter jeg tålmodig på å kunne le rått og godt når personen får som fortjent. Ja, jeg føler meg litt ond nå, men jeg kommer ingen vei med å la folk slippe unna med å behandle meg som dritt heller, så hvorfor ikke gi tilbake med samme mynt.. Jeg er ferdig med å "finne meg i"..

 "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"

2 kommentarer:

  1. Denne situasjonen høres virkelig ikke bra ut Ann Helèn...
    Forstår at h*n det gjelder må ha såret deg dypt og gått langt over streken, og jeg forstår godt at du blir forbanna når H*N ikke en gang kan beklage seg..

    Er det noe jeg har lært, så er det å krype til korset når man går over streken, det er å si beklager når man driter seg ut, og ikke minst være ærlig..

    Håper h*n får smake sin egen medisin en gang, og ikke minst at du klarer å glemme personen<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Hormonene hjelper vel litt på vei til at jeg blir så sint som jeg gjør, men jeg klarer ikke helt å gi meg før personen er vekk fra mitt liv, eller har fått kjenne på det jeg måtte kjenne på..
      Som regel pleier jeg jo egentlig å bli supersinna, men bare den som har gjort noe holder seg vekk så klarer jeg å drite i den, men denne personen her klarer jo ikke det..
      Og mest sannsynlig kommer jeg vel til å lete opp nr til den andre parten hvis ikke personen innser at h*n bare får holde seg vekk..

      Har du gjort noe dumt gjemmer du deg ikke skjelvende bak et tre for å sitte å poke personen du har gjort noe mot med en lang pinne... Seriøst, jeg blir overgitt over at det finnes slike mennesker.

      Ja, enten så får man løpe og gjemme seg for alltid(ikke bokstavelig talt for de som måtte tro jeg er på jakt) eller komme rett frem og si beklager jeg gjorde det og ser nå at det var dumt, unnskyld.

      Ja, det håper jeg også, og jeg er ganske sikker på at personen vil det også. Man ser det jo stadig vekk også at personer som gir mye dritt får mye dritt også.
      Jeg føler det høres ut som om jeg får mye dritt jeg også, men dette er vel kanskje tredje gang i mitt 23 år lange liv hvor jeg har følt at noen som ikke har vært et familiemedlem har tråkka på meg og gått bak ryggen min. Jeg føler det sier noe om de personene jeg velger å slippe inn i mitt liv, jeg har bare de beste vennene..<3

      Slett