Mine første tolv uker.

Dere er herved advart, dette blir et laaangt innlegg om mine første 12 uker..

Jeg tok en test 6.2. Dagen etter forventet mens. Husket ikke hvordan perioden startet sist gang, leser jo mange steder at man som regel spotter dagen før tanta kommer for fullt. Og jeg var veldig usikker selv på hvordan dette var sist gang, men så kom jeg på at når jeg spotter pleier det bare å gå noen timer før tanta har kommet for fullt. Uansett, 5.2 som var dagen jeg forventet at tanta skulle komme, på syklusdag 29, (siden forrige syklus var 29 dager, enda jeg egentlig pleier å ha tålig fast 28 dagers syklus.) men dagen kom og gikk uten at det var noe tegn til noe som helst. På kvelden tenkte jeg da at jeg fikk ta en test morgenen etter hvis det ikke hadde skjedd noe, for det ville jo være veldig greit å få vite tidlig.

Så, 6.2 tok jeg jo min første test, som ble positiv, ikke kjempepositiv, men var ikke så mye tvil likevel.
Denne testen hadde også utløpsdato februar 2012.. Leste hvert eneste ord, for første gang, i pakningsvedlegget. Der stod det at to streker betydde gravid uavhengig av styrken på teststreken, og at hvis streken var veldig svak var det lurt å ta en ny test etter 48 timer. Vel, min test var jo absolutt ikke veldig svak, ikke etter mange andre tester jeg har glodd på og analysert for meg selv på nettet..:P
Men jeg klarte ikke å tro det, selv etter alle ordene jeg leste som sa jeg var gravid, ei heller etter at Johan hadde sett streken også. Det kunne jo ikke være at jeg  87 dager etter at jenta vår fikk vinger satt med en positiv graviditetstest. At jeg 14 dager etter at Joachim ble lagt inn på sykehuset fordi de mistenkte sterkt leukemi hadde en spire i magen min igjen..

Tok en strimmeltest samme dagen, var veldig usikker på om jeg skulle ta en midt på dagen, for vet jo at disse skal taes på morgenen for å ikke risikere å få falsk negativ. Og det kom ingen strek med en gang, som jeg er vant med(aldri tatt strimmeltest heller egentlig da, så vet ikke hva som er vanlig med disse) og jeg ble småsint på meg selv som hadde tatt en test og så var det plutselig en strek der(innen tidsfristen..)Tok en eggløsningstest samme kvelden også, det var jo ikke nødvendig å ta enda en graviditetstest. Jeg vet jo at en eggløsningstest også blir positiv ved en graviditet, gjett om ikke den ble knallpositiv da(tok ikke bilde av den..) Tok også en ny graviditetstest morgenen etter:

Joda, fortsatt litt svake, men svake nok til at jeg hadde masse tvil og ikke turte å tro på noe..
Så kom onsdagen, og jeg tok en ny strimmeltest på den morgenen også.

Og jeg synes jo at den siste ser svakere ut enn den jeg tok på tirsdagen. Jeg har jo også lest og lært at man ikke skal tyde streker på graviditetstester ettersom det kan være forskjell i det fargestoffet osv som gjør at testene kan ha forskjellig styrke på samme mengde hcg. Jeg analyserte og analyserte, kom frem til at jeg måtte ringe legen, for det måtte jeg jo egentlig gjøre så fort jeg fikk positiv test. Og jeg kom frem til at jeg måtte innføre testestopp..
Fikk snakket med de på legekontoret, fortalte historien min kort og spurte om ikke jeg kunne komme inn for å bekrefte/avkrefte graviditet. Jeg hadde jo veldig vanskelig for å tro at jeg var gravid og følte dermed det var noe teit å spørre om de kunne bekrefte graviditeten når jeg hadde så vanskelig for å tro det selv.
Hun i telefonen spurte om dette var ønsket, noe jeg kunne bekrefte med en gang. Selvfølgelig ønsket, men et sjokk..
Da spurte hun om hun ikke like gjerne skulle sette meg opp til en første svangerskapskontroll, tvilende sa jeg ja. Jeg var jo absolutt ikke like overbevist om at jeg var gravid. Pluss at jeg hadde ordene til ei jordmor sterkt i bakhodet; det er vanligere med spontanaborter når en blir gravid tett innpå forrige fødsel.
Jeg fikk nevnt for henne i samme slengen at jeg da egentlig trengte denne timen fort, for henvisning til tidlig UL og spørsmål om blodfortynnende. Da fikk jeg time 11 samme dag.

Da jeg kom inn snakket vi først litt om Nora Sofie, hvordan ting gikk osv. Var veldig godt å få snakket litt om alt igjen. Så gikk vi jo over til å snakke om hvorfor jeg var der denne dagen. Og jeg begynte jo med å si at testene viste at jeg var gravid. Så spurte han meg litt forsiktig: "testENE? du har tatt flere?"
Så gikk det opp for meg at det kanskje ikke er helt normalt å ta flere tester, så jeg lo litt og sa: eh, hehe, ja, jeg har tatt fire..." Han begynner å le litt han også, så sier jeg til han at jeg faktisk bare venter på at de på laboratoriet skal komme å si at jeg ikke er gravid. Han ler litt igjen og sier at jeg har jo tatt 4 positive tester så sjansene er jo veldig store for at jeg er gravid. Han ringer inn til laboratoriet for å høre om det er tatt hcg av prøven min, noe det ikke var gjort enda, men som de skulle gjøre. Deretter tok han en telefon til overlegen på gynekologisk på sykehuset for å høre med han angående blodfortynnende. Om jeg skulle begynne på dette nå med en gang, eller avvente. På notatet min lege hadde fått fra sykehuset etter ettersamtalen stod det bare at jeg burde antikoaguleres i neste svangerskap, det stod ikke fra når.
Han fikk tak i legen, som kjente meg igjen, noe som egentlig ikke er så rart siden det bare var en måned siden vi var på ettersamtale der. Fikk da beskjed om at dette da eventuelt ble fra uke 12, og at legen min bare skulle sende en henvisning opp dit.

Dette skrev jeg etter at jeg hadde vært hos legen:

"Dette er vel noe av det som gjør at jeg kanskje ikke føler meg så veldig gravid enda. Ikke noe særlig symptomer og ingen helsekort for gravide enda. 

Jeg gleder meg så til å få timen til ultralyd i posten! Men samtidig er jeg veldig redd for å få denne timen i posten, for tenk hvis vi ikke ser et bankende hjerte, og tenk på hvis noe går galt, tenk hvis jeg begynner å blø, tenk hvis tenk hvis..

 Når alle disse tankene kommer lener jeg meg tilbake og tenker på det legen min sa til meg da han fikk svar fra laboratoriet angående hcg prøven min. Han gratulerte meg, lo litt og sa at nå hadde jeg 5 tester som sa at jeg var gravid, så foreløpig var det noe som var på gang der inne.

 Så dette setter jeg meg ned og tenker når alle katastrofetankene om de første 12 ukene kommer. Jeg setter meg ned og tenker at akkurat nå er jeg faktisk gravid og det får jeg heller nyte så lenge det varer. Jeg tar ingen flere graviditetstester fordi jeg heller vil leve i lykkelig uvitenhet, enn å gjøre meg enda mer nervøs hvis jeg føler at strekene ikke blir sånn som de skulle blitt. 

Det er bedre å leve i lykkelig uvitenhet frem til den tidlige ultralyden enn å ta masse tester å leve i stoor bekymring frem til ultralyden. Det er jo ikke noe de kan gjøre eller se frem til da uansett, så hvorfor påføre meg selv mer evt. Bekymring?"

Tirsdag 14.2 våknet jeg og satt meg ned litt i stua før jeg gikk for å vekke Joachim. Snakk om smerter jeg hadde i magen da, de kom og gikk, var i litt varierende styrke og vanskelig å definere. føltes litt ut som mageknip i det ene øyeblikket men ikke i det andre. Min tanke var jo at nå kommer jeg til å abortere, nå er alt håp ute, nå mister jeg spira mi. Jeg var så sikker at jeg gikk inn på toalettet og var nesten sikker på å se blod. Jeg så jo heldigvis ikke noe blod, men var helt sikker på at jeg kom til å begynne å blø mens jeg leverte Joachim i barnehagen, så jeg tok på meg et bind. Fortsatt ingenting da jeg kom hjem, og vondt var det ikke heller. Men følelsen jeg hadde fått ville ikke slippe taket så bestemte å bruke bind ihvertfall til etter at jeg hadde kommet hjem etter å ha møtt ei fra LUB.

Da jeg kom hjem var det til min store lettelse fortsatt ingen tegn til noe.Men følelsen jeg hadde i meg var helt grusom, jeg ville ikke oppleve noen spontanabort, følte jeg hadde nok med å ha opplevd en dødfødsel.

Håpet hadde kommet for fullt, selv om jeg prøvde i det lengste å ikke håpe for mye. Jeg har lett og lett og lett etter noen statistikker som kan fortelle meg hva oddsene er for å oppleve en spontanabort hvis en blir gravid så og så lenge etter en fødsel/dødfødsel. Fant ingen statistikk..

Torsdag 16.2 begynte jeg å blø litt.. Kommer ikke til å gå så veldig inn i detaljer på dette, men hvis det er noen som lurer, så er det bare å spørre.

Jeg blødde ikke mye, men det var friskt. Gjett hva jeg gjorde, joda jeg googlet og saumfarte en haug med forum. Og gjett hva jeg stort sett fikk lese, joda; så lenge det ikke er friskt blod er det håp....

Jadaa, for det hjalp virkelig.. Fortsatte å "spotte" frem til vi hadde ultralyd på sykehuset mandag 20.2

Legen som tok i mot oss denne dagen har jeg virkelig ingenting til overs for, mulig han bare hadde en dårlig dag, men jeg følte meg veldig lite ivaretatt.

Han var lite interessert i hva jeg sa, dette med blødningene ble nevnt for han av oss alle, jordmor, meg og Johan, men han fikk det ikke med seg følte jeg.. og først etter ultralyden spurte han litt om det, og da spurte han om noe som hadde blitt sagt av oss alle når blødningene ble nevnt.

Før ultralyden satt han bare mest å så på skjermen, snakket om fragmin sprøyter uten å nevne noe som helst om hvordan antistoffnivået var nå.

Så var det tid for ultralyden. etter en kjapp sjekk, hvor han bare snakket legespråk og kun med jordmora, var vel hans konklusjon at dette hadde gått galt, jeg hadde mistet.Men han så en biiitteliten svart flekk, så det kunne jo være noe.. Jordmora sa at det kunne jo hende det bare var for tidlig, at jeg kanskje ikke var så langt på vei som jeg skulle vært(noe jeg så på som umulig...)

Legen var jo litt enig i det at det kunne vært for tidlig, så jeg skulle komme tilbake å sjekke om to, tre dager, nei vent, en uke.... Men da skulle jeg ned på gynekologisk..Hadde følelsen av at jeg bare skulle dit for å sjekke at alt var ute og at alt var greit..

Jeg skulle vært 6+2 denne dagen. En av setningene jeg husker han sa til jordmora var "ikke 6 kanskje 3".. Regner med han siktet til antall uker, men det var jo umulig.. hvis jeg var 3 uker på vei da, hadde mine positive tester vært tatt mens jeg var tre uker på vei, og jeg har aldri i mitt liv sett noen så sterke tester så kort på vei..

Etter ultralyden ga han oss en utskrift av svaret de hadde fått fra rikshospitalet etter at de sjekket nivået at lupus antikoagulant etter at jenta vår fikk vinger. Viste oss hva som var innenfor normalverdi og hva mitt nivå var og sendte oss ut.. Så der satt jeg da, i bilen på vei hjem, knust etter timen og med et ark fullt av legespråk jeg ikke skjønte og som bare gjorde meg redd. Jeg kastet arket i ovnen så fort vi kom hjem. Dette arket trengte jeg ikke.

Uken kom og gikk, tirsdag 28.2 møtte jeg opp på gynekologisk for å få sjekket. Jeg ble møtt av en hyggelig og empatisk lege. Han spurte litt fort om jeg hadde hatt mer blødninger, om jeg hadde graviditetssymptomer og om jeg kunne avlegge en urinprøve..Joda, det skulle jeg alltids få til, så gikk inn på badet og gjorde mitt, gikk ut og satt meg i den veldig "jille" stolen..En sykepleier kom inn og tok en graviditetstest. Nå i ettertid har jeg tenkt at denne testen tok de sikkert for å sjekke om jeg fortsatt var gravid, og om den var positiv og de ikke fant noe i livmoren, så hadde de jo måtte lete for å se om egget hadde festet seg utenfor livmoren et sted.

Vel, for å gjøre "kort prosess", testen ble spontant positiv, teststreken kom opp før kontrollstreken, så jeg var gravid ja..

Da hun sa dette bare lå jeg og kikket i taket mens katastrofetankene kom. Nå kom jeg til å dø, gravid utenfor livmoren, følelsesmessig avstumpet så jeg ikke kjente noe til det, så nå kom de til å si at jeg måtte inn å operere. (Jente 24.... Ja, denne er veeeldig intern, kun mine næærmeste venninner vil skjønne denne. ;) )

Jada, merkelig og idiotiske tanker, men det var helt forferdelig å ligge der. Alle de motstridende tankene og følelsene. Knallpositiv test, ingen tegn til graviditet for en uke siden, jeg hadde ikke tatt folat denne uken, hadde drukket en iskaffe, spist en skive med roastbiff, jeg fikk jo beskjed for en uke siden at det mest sannsynligvis hadde gått galt, og så kommer jeg hit og får en knallpositiv test!

Var vel kanskje ikke så rart at dødstankene kom kjapt etter alt som har skjedd den siste tiden.

Etter det som føltes som en liten evighet sier legen til meg "se her" og så snur han skjermen. Hadde jeg ikke hatt ører hadde smilet gått helt rundt! Først litt overrasket over at jeg ikke så noen dødsdom, men herregud for en lettelse! En bitteliten spire, 4 mm lang og helt perfekt! <3

Jeg hadde fortalt de at jeg fikk en sønn i 2009 og at jeg mistet datteren min en måned før termin november i fjor.

Sykepleieren stod oppe ved hodet mitt da jeg fikk beskjed om å se på skjermen. Hun hørtes litt rørt ut da hun sa til meg: dette var en flott nyhet!.

Jeg så på henne med et skikkelig dollarglis og det eneste som kom ut av munnen min var "ja!"

Legen så og hørtes veldig lettet ut han også, tror han var veldig glad for å komme med et gledens budskap til meg. Også spurte han om jeg ikke kunne gå opp å ta en ny blodprøve for å sjekke nivået av det hersens antistoffet igjen. Så jeg dro hjem, hentet  arket som sa jeg skulle ta denne blodprøven og reiste inn igjen for å ta den.

Blødde litt igjen etter denne ultralyden. Helt friskt blod og heldigvis uten klumper. Samme skjedde søndagen etter ultralyden, helt uten forvarsel, friskt blod uten klumper.. Ingen smerter, men jeg mistet jo alt håp hver eneste gang. 13. mars var det inn til legen igjen. Ny ultralyd, utrolig nervøs. 

Fikk fortalt om blødningene, og på ny var det opp i stolen. En ny liten evighet hvor jeg bare ventet på å få høre om min lille spire fortsatt levde og hadde det bra. Dette fikk jeg se:

Den mørke ringen utenfor livmoren er blod. Så han kunne se at jeg hadde hatt blødninger, men han kunne ikke si noe som helst om hva det ville si. Men jeg var 8 uker på vei da ifølge hans målinger av minsten. 

Gikk derfra med veldig blandede følelser. veldig redd.Men antistoffet var innenfor normalen da, ikke at det beroliget meg så mye da, for hva hvis det plutselig steg igjen? Fikk også beskjed denne dagen om å gå opp og bestille en glukosebelastning så fort som mulig.. Noe jeg gjorde så fort jeg gikk derfra, men fikk jo absolutt ikke time snarest, ble time 23.3...

23.3 var jeg til glukosebelastning på sykehuset.Møtte opp fastende klokken 8, tok endel blodprøver da de tok de vanlige "gravid-prøvene" i samme slengen. Ble målt blodsukker før jeg begynte, for jeg kunne ikke få glukosen hvis blodsukkeret var for høyt. 5,9 lå blodsukkeret mitt på, så det var helt greit. Fikk også beskjed om at prøvene skulle være nesten like når de sammeliknet de to blodsukkerverdiene til slutt.  Fikk kjøpt meg et blad og hadde med et par penner, så 2 timer gikk og jeg ble hentet for å ta nye blodprøver. Så ble jeg sendt hjem, uten å få vite noe svar.

Onsdag 28.3 hadde jeg fått time hos kloster-jensen. Det var noe helt annet enn mine varierende erfaringer fra sykehuset. Fikk se en sprellende liten baby, fikk høre hjertet slå, med 176 slag i minuttet. Fikk se navlesnoren fra morkaken og til minsten. <3  Målingene ble ikke helt nøyaktig fordi minsten lå slik som dette:

Og da blir jo ikke målingene helt nøyaktig. Men han fikk et mer nøyaktig mål da minsten strakk seg litt. Når minsten lå bøyd fikk han frem at jeg var 10+3 uker, samme som sykehuset hadde regnet meg til. Og da minsten strakk seg litt, ble jeg plutselig 11 uker på vei.. Blir jo ny kontroll fredag 13, så regner med han forhåpentligvis får målt litt bedre da. :)  Fikk også svar på glukosebelastningen, og den var unormalt god... Verdien skulle ikke være høyere enn 7,9 eller noe, og tror de hadde skrevet noe om 6 komma et eller noe også som minsteverdi.. vel, mitt blodsukker lå på 5,2 etter 2 timer, så jeg trengte absolutt ikke å uroe meg for noe svangerskapsdiabetes enda..