masse masse masse rart..

Aner ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Men for å starte et sted kan jeg jo fortelle at grunnen til lite skriving i det siste skyldes at jeg er veldig sliten. Utmattet.
Dagen igår begynte rett og slett jævlig, unnskyld ordbruken men fant ikke noe annet som passet bedre.. Jeg kjenner jeg ikke blir overrasket lenger når noen går bak ryggen min. Og jeg kjenner jeg begynner å distansere meg fra mennesker. Det sies at man ikke kan styre følelsene sine, og til en viss grad stemmer jo dette. Men man kan endre følelsene sine, psyken er faktisk så sterk at det går fint an. Jeg har begynt å tenke hvorfor jeg skal investere tid, kjærlighet og mine følelser i mennesker som bare tråkker på de og rett og slett ikke bryr seg. Hvorfor skal jeg gi til mennesker jeg ikke får noe igjen fra. Derfor endrer jeg følelsene mine. Jeg gir ikke uten å ha fått noe tilbake fra sist gang, jeg tenker ganske ofte at mine følelser gjenspeiler de andres følelser. For all den tid, all den kjærlighet, all den empatien og overskuddet jeg da sitter igjen med går til min sønn, og vil etterhvert gå til minsten også. Hvorfor skal jeg gi deler av meg til mennesker som ikke fortjener det?

Jeg har ofte lurt på hva slags bilde folk har av meg. Spesielt disse menneskene jeg vet har fått høre masse dritt om meg, hva tenker de om meg. Tror de på det som blir sagt eller er de mer som meg? Når jeg hører folk sitter å prater drit om den og den og den og den, "åå, de er så slemme mot meg, ååå de gjør sånn og sånn hele tiden", tenker jeg rett og slett bare at de helt sikkert er like ille. Eller at de blåser ting opp,  prøver å få sympati mens de selv ofte er vel så ille. Det er noe som irriterer meg så grenseløst med folk som hele tiden enten skal få folk til å tro de har det så forferdelig eller har det heelt perfekt til enhver tid. Det er hverken sympati eller empati å få fra meg når de er skyld i det selv. Javel, stakkar deg, buhu, så gjør noe med det da! Istedet for å sitte der på rompa å klage til alt og alle, gjør noe med det! Det er ingen som tror på deg etterhvert uansett!
Ta et eksempel da, hvis jeg hadde sittet å fortalt at min samboer er såå forferdelig, han gjør sånn og sånn og sånn, og bla bla bla. Ja, hvor mange hadde trodd meg når vi venter vårt tredje barn på tre år sammen, ja huff så forferdelig jeg har det. Eller hvis jeg hadde sittet å sagt om en venninne av meg at hun er så utrolig teit, hun bare utnytter meg, snakker drit om andre og bla bla bla også møtes vi titt og ofte, og gjerne er bestevenninner. Ja, særlig som om noen hadde trodd meg, ja huff av meg for en dårlig venninne jeeeg har liksom.......

Bruker ikke folk de små grå lenger? Eller er enkelte bare så opptatte av oppmerksomhet og ha de siste nyhetene de kan spre, og folka som hører på så ryktekåte at de ikke klarer å bruke de små grå lenger? At de ikke klarer å tenke at hver sak har ihvertfall to siden, at ting gjerne blir blåst opp når en er sinna? Er vi som bruker hodet en utdøende rase?
Disse historiene som blir satt ut forsvinner ikke! Folk tror det er sagt og så glemt, men det blir ikke glemt, og mine barn kommer helt sikkert til å få høre noen historier på bygda. Dette vet jeg, og jeg har tenkt så langt frem i tid allerede. Jeg skal være det eksempelet for mine barn som min far var og er for meg. Jeg har aldri hørt han si et stygt ord om et annet menneske, jeg har aldri hørt han fortelle noen nyhet videre, aldri en "hørte du" historie.. Men jeg har hørt historier om min far, og for å ikke snakke om veldig mange andre, derfor vet jeg at mine barn kommer til å høre ting de også. For tror du ikke de historiene som ble fortalt for godt og vel 20 år siden ble fortalt til folk de stolte på? Og de som ble fortalt til fortalte det til noen de stolte på osv osv.
Hvem hadde du valgt å tro på? En som du vet holder på hemmelighetene dine, en som du vet ikke snakker stygt om andre, en som du vet ikke forteller "hørte du" historier? Eller en som du stadig vekk hører har historier om andre, en som stadig vekk har fortalt ting om deg til andre, en som du vet stadig vekk har et nytt rykte å fortelle?

Hvem velger du å tro på?

Er du en sånn person som vil ha flest mulig venner, som liker å snakke om andres liv og valg, så velger du mest sannsynlig den siste. Men er du en person som heller vil ha få ekte venner, venner du vet du kan stole på og liker å snakke om gode ting, hyggelige ting som skjer i deres eget liv, ja da velger du den første..

Vel, etter den noe dårlige starten på dagen igår, dro jeg til byen for å finne meg noen klær... Dro til arena, og alt gikk helt fint frem til rulletrappa opp i andre etasje på H&M.. Og det var jo første butikk jeg var innom også..  Jeg ble så kvalm når jeg kom opp i småbarns, mammatøy og babyavdelingen at jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gjennomførte og fikk meg noen topper, hadde egentlig planlagt å finne et babyplagg også, men det gikk bare ikke. Jeg fant ingenting som jeg likte, men egentlig var det vel heller det at jeg ikke klarte. Jeg gikk vel rundt der i babytøyavdelingen og så ut som en redd "mus", tok ikke på et eneste plagg, tårer i øynene for sist jeg var i disse avdelingene letter jeg etter kjole til Nora Sofie. Kjolen hun skulle ha i kisten..
Videre gikk jeg til cubus, prøvde igjen der, men ble samme opplevelse som på H&M. Kom ut derfra med en "aladdin" bukse til meg og strømpebukse og truser til Joachim. Viste Joachim trusene på morgenen idag, og sa at disse kunne han bruke når han ikke hadde bleie på, og at han ikke måtte tisse i de. Å han ble jo så stolt den lille sjarmøren, det var jo "lynet bilen" på de, og kan jo tro det ikke må tisses på lynet bilen..:P Nå skal jeg jo bare si i samme slengen at uhell skjer og det er ikke noe krise. En må regne med å vaske litt mer når en begynner på bleieslutt. Derfor tenker jeg å legge det til det blir såpass varmt at han kan løpe rundt i bare trusa hjemme.. :) "Tarzan i underbuksa" :P

Etter cubus gikk jeg innom lindex, og der fant jeg endelig to bukser og en tights i jeansimitasjon. Babyavdelingen her ble til at jeg stod å kikket på avstand, nærmet meg ikke en gang.

Etter handleturen dro jeg rett på jobb, trodde jeg så sånn noenlunde ok ut, men øyne var jo selvfølgelig litt hovne og litt rød under øyne på kinna. Hun jeg møtte på jobb da, jeg så at hun så på meg at jeg ikke hadde det greit, så sier hun: går det bra?. Og jeg hører på stemmen hennes at hun bryr seg og egentlig så fra jeg kom inn døren at jeg ikke har det bra. Og med skjelvende stemme fikk jeg sagt: jeg har bare en veldig dårlig dag.
Og det er noe med disse menneskene jeg jobber sammen med, den omsorgen de viser, jeg kan ha en skikkelig dårlig dag uten at det blir galt. Jeg blir møtt med forståelse og de støtter meg.

Og helt til slutt, så skal jeg bare nevne for dere i jungeltelegrafen som leser min blogg. (Ja, det er sånn i de små byene på sørlandet dere som ikke er herfra) Dere vet ingenting om hva som har skjedd, det nytter ikke å spekulere og ringe rundt for å høre om noen vet. Ingen vet, og dere får aldri høre det fra meg heller.
Og til alle dere andre gode blogglesere, ha en nydelig solskinnsdag videre. <3