7 måneder og tankesurr..

Har gått litt rundt i svima i dag, ikke helt skjønt hvorfor jeg har vært så trøtt, ekstra engstelig og alt.. I flere timer alt har det «svidd» i øynene når jeg blunker, noe som ikke pleier å skje før jeg har vært oppe alt for lenge..

Så plutselig når jeg satt på jobb sammen med beboerne, kikket jeg plutselig opp på kalenderen og registrerte datoen. Hadde hørt og sett den flere ganger, men var liksom ikke før da at det virkelig gikk opp for meg hva slags dag det var.. 7 måneder siden lille jenta vår fikk vinger..

Rart hvordan underbevisstheten reagerer så kraftig og tydeligvis jobber med sånne ting konstant uten at en føler en er helt bevisst selv..

Nå pleier jo stort sett tankene å surre rundt hos meg hele tiden, noen tror jo at jeg bare tenker på henne på merkedager og at jeg da bare sitter hjemme og strigråter.. Det kan jeg avkrefte. Hun har en like stor plass i hjertet mitt som min sønn og mitt tredje barn som er på vei. Og hun er like ofte i tankene mine som Joachim og minsten. <3 Merkedagene trenger faktisk ikke være spesielt tunge for meg, ikke nå lenger. I begynnelsen var jo alt et uendelig kaos og jeg tålte jo ingenting før tårene spruta, angsten for døden bobla under huden på meg og sårheten rev meg i stykker innvendig.

Jeg vil jo absolutt tro at et-årsdagen for dødsfallet, fødselen og begravelsen vil være spesielt tung, og kanskje til og med veldig spesiell med tanke på at jeg da forhåpentligvis sitter med ei nyfødt anna lita tulle. Planlegger dåp. Og så videre andre merkedager, som hvert år fremover, når hun skulle begynt å barnehagen, første skoledag, begynt på ungdomsskolen, konfirmasjon, videregående, 18-årsdag, lappen.. og så begynner nok den veldige undringen, hvilken linje ville hun valgt på videregående, jobb, mann, barn..?..

Jeg kjenner jeg blir litt provosert av mennesker som skal huske på merkedagene og bruker de til å fortelle meg hvor forferdelig vonde disse dagene er for alle sammen. Jeg har hatt de samme tankene hver eneste dag i 7 måneder. Faktisk er det 211 dager siden hun døde,  211 med de samme tankene.  211 dager med savn, med lengsel, med tomhet, med ubesvarte spørsmål.

Noen ganger blir faktisk merkedagene ganske fine, i den forstand at vi koser oss og skaper hygge oss imellom. For tankene mine blir ikke nødvendigvis sterke og såre på merkedagene, kanskje kommer de før, av og til etter. Noen ganger på merkedagene, som denne gangen.

Fikk også tilbake en veldig uhyggelig følelse og minne også. Fra 23. januar, når Joachim ble lagt inn på sykehuset. Minnene om ordene jeg måtte få sagt, ordene jeg unner ingen i hele verden å måtte trenge å spørre om. Den følelsen av å sitte å tviholde rundt sønnen din i frykt for å miste han også mens du hører deg selv spørre legen om hva sjansene hans er.

Det er faktisk noe av det vanskeligste og verste jeg har gjort. Og dette er også noe jeg ikke har fått rukket å bearbeide så veldig heller, fokuset på bearbeidelsen ligger jo hos dødsfallet til Nora Sofie. Jeg tror det nesten er litt forventet av alle andre også, at det er det jeg trenger å bearbeide, og det er det, men jeg trenger nok å vie litt tid til frykten for storebror også. Det er nok ikke 15 dager en gang jeg har fått brukt til å bearbeide alt som skjedde i midten av januar, men så tror jeg ikke helt at jeg vil klare å bearbeide dette noe særlig før han har blitt helt «friskmeldt» heller.  Det føles litt sånn at andre tenker at jeg ikke trenger å bearbeide noe av det som skjedde da, for han var jo helt "fin", han hadde jo bare kyssesyken.. "Det var jo ikke noe så farlig som kreft, så hvorfor ta så på vei for det.."..

Jeg tror ikke jeg vil klare å begynne å slappe av igjen og klare å bearbeide disse følelsene før legen sier at alt er tilbake til normalen.

Til fredag, håper jeg, er nok selvvanningskassen, pynte"steinen" og lykta på plass også. Fikk bestilt dette så nå er arbeidet igang.. Gleder meg til å plante litt å gjøre det koselig og fint hos engelen vår.. <3