Begravelsen

Fredag 18 November. En helt utenkelig dag. Dagen vi begravde vår lille elskede skatt.
Jeg har alltid pleid å sende de pårørende noen tanker når jeg ser at flagget står på halv stang. Denne fredagen var flagget på halv stang for oss.  Jeg måtte ta et godt pust inn når jeg så flagget, "i dag skal hun begraves"..
Vi parkerte og gikk oppover mot kirken. Var tungt å gå, og da jeg så den lille kisten ligge helt der fremme i den store kirken var det akkurat som om kroppen min ikke ville ta opp noe oksygen. Jeg tok dype pust og det føltes at det var til ingen nytte.
Inn i kirken, vi ble møtt av flere, men annet enn glimt av hva det handlet om husker jeg ikke. Vi fikk begravelse programmet, litt info, leverte fra oss en cd og gikk opp til datteren vår.

Var ikke lenge jeg klarte å stå foran den lille kisten før jeg måtte sette meg. Johan tok bilder av blomstene, kransene og den fine pyntede lille kisten til engelen vår. <3

Pyntet for vår vakre lille Nora Sofie

"Fra mamma, pappa og Joachim. - Du glemmes ei"

"En kjærlig hilsen til lille Nora Sofie. - Fra Siri Merete, Alf Inge og Ann Mari. Johannes og Eirik."

"Fra Bestemor og Bestefar. - Du vil for alltid være vår nydelige, dyrebare skatt."

"Fra Anne Brit og Knut Olav. Leif Johnny, Kjell Atle, Marianne og Øyvind. - Kjærlig hilsen."

"For alltid i våre hjerter. - Besta, Bestefar, Tante Eva, Onkel Svein."

"Hvil i fred. - Fra Oldefar."

Jeg satt helt uforstående til alt på første rad, fikk mange gode klemmer av de nær meg. Tårene bare rant.

Presten hilset på oss, og kondolerte oss og våre nærmeste. Kirkeklokkene begynte å slå.

Det ble helt stille i kirken, bare de vanlige "begravelseslydene" var igjen; småkremt, snufsing, kleenex som blir funnet frem.

Så begynte sangen fra cd'en vår å spille.

Katie Melua - I cried for you

Videre kan det godt hende at hendelsesforløpet er litt feil, jeg husker ikke nøyaktig når presten leste de forskjellige tingene innimellom salmene vi hadde valgt.

Etter vår første salme leste presten minneordet jeg hadde skrevet til Nora Sofie. Så gikk han frem og velsignet henne, noe han også gjorde på sykehuset dagen etter at engelen vår hadde kommet til verden. Han leste også to salmer fra en salmebok vi fikk til låns:

"Du så meg Gud, du vevet meg av drøm og kjærlighet. I moderskjødets dyp engang jeg svevet i det store rom av din barmhjertighet.

Jeg priser deg. Du virket meg. Forferdelig og stor er gjerningen du gjorde da du formet meg så underfullt i mørket, i min mor.

Du ser meg, Gud. Jeg sover, lik et foster, mykt og lett. Jeg hviler i din nådes blikk når øyet mitt har lukket seg og døden tar sin rett.

Jeg skal engang bli jord igjen når denne kroppen dør. Og jordens mørke skjuler meg mens du, min Skaper, skuer meg slik du har sett meg før.

Du ser meg, Gud. Du vever meg av jord og drøm og sang slik at min ødelagte kropp i Sønnens bilde kan stå opp og prise deg engang.

Du elsker meg! Du former meg igjennom kors og død. Og på den første, nye dag da skal jeg springe, fr og glad av gravens moderskjød."

Og:

"Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. 

Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhetsmørke.

Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du! La oss gripe dine løfter: Ingen makt skal kunne skille oss fra kjærlighetens allmakt.

Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi, Herre: Gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.

Om vi seirer eller synker, skal vårt svake liv bli båret gjennom liv og gjennom død. Gud vi roper: Du som finnes, finn oss, redd oss, la din nærhet bli vårt lys i tvilens mørke."

Vi ba og deretter sang vi den siste salmen inne i kirken.

Det ble helt stille igjen i kirken, og vi måtte reise oss for nå skulle Nora Sofie bæres til sitt siste hvilested. Johan hadde vært veldig i tvil i dagene før begravelsen om han ville klare og orket å bære henne alene, i tilfelle det kom til å bli for tøft hadde vi bærere som var klare til å hjelpe til. 

Den tyngste oppgaven min kjære noen gang har hatt, men som han var veldig glad for at han klarte. <3

Jeg gikk ved siden av han og holdt han i armen. Så ikke et eneste menneske av de som hadde møtt frem i kirken, så bare presten og kisten som vår lille datter lå i. Så uforståelig, så sårt.

Veien til graven virket så ufattelig kort, med ett var vi fremme og jeg måtte bare stoppe opp når jeg så det lille hullet i bakken. Pustet dypt, igjen til ingen nytte.

Pappaen satte den lille kisten ned på de to små plankene og så firte han og begravelsesagenten kisten ned.

"Bred dina vida vingar" ble sunget, jord ble lagt på, presten gjorde dette med hendene istedet for med spade.

Så kom kondolanserunden og det var først da jeg fikk med meg flesteparten av de som hadde møtt opp. Det var godt å se så mange som hadde møtt opp, og få dette første møtet. Det gjorde senere møter mye enklere.

Etter kondolansene og når vi følte oss klare gikk vi opp i kirken igjen.

Fikk pengene og kortene som hadde kommet inn til LUB, kortene som var med kransene og en minnebok fra begravelsesbyrået, hvor agenten hadde tatt bilder(det kan se ut som om bildene er av dårlig kvalitet, men det er heller vårt som er det nå), skrevet ut og gjort istand til oss.

Her hadde de klippet ut annonsen fra avisa. <3 

Etter begravelsen dro vi til Strengereid grendehus hvor vi hadde en liten "etterpåstund", var veldig godt å ikke bare reise alene hjem til oss selv i det altfor stille huset vårt.

Det har tatt tid å bli klar til å få skrevet dette innlegget. Men nå var jeg klar, ble mange tårer når jeg fant fram tingene fra sykehuset, minneboken fra begravelsen og sykehuset, fot- og håndavtrykk, hårlokk.

Jeg ville ha dette skrevet ned nå, at neste gang jeg snakker om noe vi har gjort i kirken, så er det dåpen til minsten. Begravelsen av Nora Sofie måtte jeg ha skrevet ferdig først. 

Vi har faktisk fortsatt salmeboken vi fikk til låns, det var ikke hast med å levere den tilbake og skulle vi glemme det helt gjorde ikke det noe heller. Vi har ikke glemt det, men har så veldig lyst til å levere den tilbake når vi håper at han skal døpe minsten vår. <3