Endret redsel og godhjertet storebror.

Er litt rart hvor mye frykten har endret seg..
Svangerskapet begynte jo som de fleste andre med frykten for spontanabort. Så var de første 12 ukene over, og jeg klarte ikke helt å legge frykten om spontanabort helt på hyllen, det er jo flere som har opplevd at man kan få en spontanabort i de nærmeste ukene etter 12. uke også.

 I tillegg syntes jeg det var veldig godt i begynnelsen å tenke at «akkurat i dette øyeblikk er jeg gravid», jeg likte tanken med å bare leve i lykkelig uvitenhet, etter hvert som jeg nærmet meg de 12 ukene, ble dette vanskeligere og vanskeligere.

Så gikk frykten videre over på om barnet var dødt, at barnet lå der død uten at jeg merket noe som helst. Tidlig i svangerskapet så jeg for meg at jeg ikke kom til å bli noe særlig redd før uke 23-24 når barn kan bli reddet hvis fødselen går i gang osv.
Der tok jeg utrolig feil.

Fra ca. uke 15 begynte nervene mine for at minsten plutselig skulle dø. Kjente så å si ikke liv, kjente noe en gang innimellom, men det var så mange dager imellom at jeg aldri var sikker på om det faktisk var liv jeg kjente.  Da jeg var 17 uker på vei hadde jeg også en liten blødning igjen, og nervene tok fullstendig overhånd. Jeg fikk time hos jordmor dag nr 2 etter blødningen, og hun fant et lite men sterkt hjerte som slo. <3 Men nervene var ikke mindre selv om på ultralyden uken etter. Og jeg krysset alt som kunne krysses for å se et lite hjerte som fortsatt slo. Fullstendig indre kaos disse ukene i "total uvisshet".

  Føler egentlig nå at redselen for at minsten skal dø uten at jeg merker det blir mindre og mindre. For nå kjenner jeg daglig liv som bare blir sterkere og sterkere, pluss at det blir mer og mer rutiner på sparka.

Nå dreier redselen seg mer og mer over til at minsten kan dø uten forvarsel. Ultralydkontrollene dreier seg mer og mer for min del om at minsten har vokst som hun skal og at blodgjennomstrømningen er god.

Tenk hvis blodgjennomstrømningen hadde blitt sjekket når jeg var på legevakten uken før Nora Sofie døde, tenk hvis de hadde oppdaget at blodgjennomstrømningen var dårlig og at hun måtte ut. Tenk hvis, tenk hvis.

Andre himler kanskje med øynene over at jeg går annenhver uke til ultralydkontroller, for det er jo «et nytt svangerskap, nytt barn, ny morkake».. Jada, jada,  hvis du har stått bak/sett noen stått bak en bil i en bakke som begynte å rulle å truffet deg/den,  stiller du deg bak en bil i en bakke igjen da? Lar du noen nær deg stå bak en bil sånn? Selv om det er en annen bil, annen farge, andre bremser osv? Ulykken kan skje med hvilken som helst bil, og ulykken kan skje i hvilket som helst svangerskap. Det eneste man har å «trøste» seg med er at det skjer sjeldent.
Men jeg lar ikke sikkerheten til mine barn bli overlatt til tilfeldighetene,  jeg må vite at alt jeg kan gjøre har blitt gjort.

Jeg trodde jeg visste hvordan dette svangerskapet kom til å bli, spesielt sånn redselsmessig, men det har jo bare endret seg hele tiden, så nå bruker jeg ikke tid på å spekulere i hvordan resten av svangerskapet blir, tar heller en dag om gangen. <3

Og til slutt har jeg en liten fantastisk historie fra en helt utrolig godhjertet og snil storebror. <3 Ganske sikker på at denne lille historien veier opp for hver eneste lille «redseltanke» over her. <3

I bilen etter å ha vært hos Nora Sofie for å tenne lys idag(hun har fått selvanningskasse, lykt og steinplate idag) ser Joachim et "lekedoktorsett" som ei venninne har glemt igjen i bilen min :) (han har fått en nesten likedan)..Så sier han til meg: "Nora fie ikke ha den?" jeg skjønte jo ikke helt hva han mente med en gang, siden jeg ikke husket det settet lå der. så når jeg fikk muligheten til å ta en kjapp kikk bak for å se hva han peker på, så sier jeg: "åå, vil du at Nora Sofie også skal ha et sånn lekesett?" Jeg får et kort "Ja" til svar, og jeg sier igjen: "Men det er Ronja sitt, og Nora Sofie trenger ikke det nå vettu. Men kanskje hun har et eget sånn lekesett i himmelen?"
Så sier godgutten: "Nora fie ha posen, jeg ha stige og klatre opp himlen" <3<3<3