Storebror er syk

Vel.. Der kan man se hvor fort ting kan snu. I går var jeg så fornøyd jeg følte jeg kunne bli i min situasjon, jeg følte jeg fikk litt fred og forsoning med at Nora Sofie er borte og alt det. Jeg følte vel litt det at jeg måtte være takknemmlig, for jeg har verdens fineste jente selv om jeg ikke får oppleve noe sammen med henne i dette livet. og jeg har verdens fineste gutt som gir meg glede etter glede etter glede. Og jeg har verdens beste mann som virkelig er en fantastisk støtte og en ordentlig god pappa. <3

Men idag skulle alt snu igjen. Akkurat nå føler jeg at jeg er midt i et levende Helvete, og kanskje blir det enda verre.
Ble ringt fra barnehagen om at de trodde han kunne ha en begynnende øyebetennelse. så jeg hentet han i barnehagen, ringte legen og fikk en time. Når vi var der, tenkte jeg at jeg i samme slengen kunne høre med legen om de hovne mandlene.. Vel, det var ikke hovne mandler, det var hovne lymfekjertler. Og så bar det rett opp på barneavdelingen på sykehuset her for flere prøver. Joachim var en supertøffing og fikk først en gås i premie etter temperaturtaking og kjenning på lymfekjertler og mage. også emblaplasterne da, og navnebånd.
Han lekte også kjempemye med en tigergutt som kunne hoppe, vi leste bok om gråtass også var det en brannbil der som han fikk med seg videre.
Neste steg på veien var masse blodprøver. Husker ikke helt hvor mange, men det var endel. Her fikk han to premier, og de kunne han velge helt selv. Først prøvde han som stakk å finne premie, men Joachim ville ikke ha en eneste en av de han valgte, så prøvde mamma og finne, men han ville ikke ha noen av de heller. Så fikk han velge selv, og først sa han bare "den" og pekte ned i den "lille" skuffen med leker, og hver gang jeg eller blodprøvemannen prøvde å finne "den" var det feil. Men så fikk jeg han til å ta leken selv, og da var det en av de sprettballene vi ikke hadde spurt om. og når han kunne velge en til, valgte han en kliss lik sprettball som lå rett ved siden av. <3<3 lille gullgutten vår. <3<3

Etter dette var det enda litt mer venting, før vi måtte inn og ta ultralyd av magen. De sjekket leveren, nyrene, milten, ja alt som kunne sjekkes tror jeg. leveren er større enn hva den skal være, men de kunne heldigvis ikke finne noen skumle flekker på den eller andre organer.
Her fikk Joachim kjempemasse skryt for at han var så stille og rolig når han bare først fikk roet seg. han bare lå å kikket på alle sammen. Tydelig at han føler seg trygg med mamma og pappa i nærheten.

De spurte hele tiden om masse spørsmål, masse spørsmål jeg følte jeg ikke kunne svare på 100%, ergo jeg fikk en skikkelig "dårlig mor" følelse. Vi har akkurat vært igjennom en helt ufattelig tragedie, og Joachim, jo han har vært i stort sett sitt vanlige storsjarmørhumør. Litt ekstra kosete, men ikke noe som vi tolket som unormalt etter at han trengte mye ekstra kos etter å ha mistet lillesøster. <3

Etter ultralyden var det tid for litt mat, og så en liten lur. Tenk, en så herlig liten solstråle, også har han kanskje kreft. Ordet gir meg frysninger langt inn i hjerterota, beinmargen og alt anna som er.
De tok røntgen av lungene også, der fant de heller heldigvis ingen store hvite skumle flekker,

Her sa de at de ikke var gode nok til å kunne stille en evt. diagnose. men i morgen kommer en hematolog for å se på den ene blodprøven, blodutstrekk eller noe. er vel denne prøven hvor de ser på antall hvite og røde blodceller. De hadde prøvd selv å se, og fått noen som holdt på med voksenmedisin å se, men kunne ikke finne noe helt klart ut av det, så blir nok noe mer svar imorgen.

Herregud å redd jeg er. Jeg er så sinnsykt redd, og helt slått i bakken. Jeg trodde vi hadde fått dosen for resten av livet når vi mistet Nora Sofie.
Jeg husker at når alle sa at måtte 2012 bli et mye bedre år for oss osv, så ble jeg litt redd for å si "det må det bli, det kan jo ikke bli verre". Tror ikke jeg turte å si det til noen, for jeg visste jo at det kunne bli verre, vi kunne jo miste Joachim også.. Fy for en skummel og fæl tanke det er.. Fy F*** for en sinnsyk tanke, det skal jo ikke gå an!
akkurat nå er 2012 helt grusom, akkurat nå lever vi i frykten for at sønnen vår har leukemi, at den fantastiske nydelige og perfekte gutten vår har kreft..
At livet kan snu seg så fullstendig opp og ned på så kort tid, det er ufattelig. At vi kan gå fra lykkelig uvitende til totalt knuste på under et halvt år, det er så umenneskelig som det kan bli.

Jeg er sikker på at jeg snakker for Johan også nå, når jeg sier at vi skal kjempe vært eneste slag, vi skal stå sammen og kjempe med nebb og klør, og vi skal være der for Joachim og hjelpe han igjennom det som måtte komme sammen. Bare vi får en frisk gutt med oss hjem igjen.  <3