Tankesurr på kveldstid

Prøvde å legge meg, og som dere sikkert allerede har skjønt så gikk jo det rett i dass…. 

Tårene bare presset seg på med en gang. Føles som om jeg har måtte begynne på nytt med sorgprosessen etter ettersamtalen. Frem til ettersamtalen har jeg på en måte tatt med i sorgen at vi kanskje aldri får vite hva som skjedde, at det kanskje var en infeksjon som tok livet hennes.  Nå må jeg takle det faktumet at det var en blodpropp som var årsaken.

Jeg er jo ganske faktaorientert som menneske, og klarer jo ikke helt å gi slipp på at de ikke fant noen blodpropp i morkaken, men(!!) jeg er fortsatt helt overbevist om at vi valgte rett da vi takket nei til obduksjon. Jeg tenkte riktignok litt på obduksjon i begynnelsen, men er så sjeleglad for at det ikke ble det. Jeg makter ikke tanken på at hun skulle ha bli kuttet i, og mest sannsynlig manglet hjerte og hjerne, nei off.. Det var helt riktig avgjørelse for oss å takke nei til det. Jeg er egentlig evig takknemlig for at Johan var veldig tydelig på at han ikke ville det da jeg egentlig var litt usikker, for jeg hadde nok strevet så utrolig mye mer vitende om at vår uendelig vakre Nora Sofie var blitt kuttet i og alt det en obduksjon innebærer. 

Jeg kan fint klare å takle at legene ikke har sett en blodpropp, at de bare fant forhøyet nivå av lupus antikoagulant. Jeg vet nå når datteren min døde. Jeg skulle ønske at når hun først skulle forlate vår verden at hun sovnet stille og rolig inn, men dessverre gjorde hun ikke det. Men isteden, så forsvant hun fra denne verden med at mammaen hennes strøk henne over hodet, sendte henne gode tanker og fylte hele seg og henne med kjærlighet. <3

Har tenkt mye de siste dagene på hvor gjerne jeg har lyst til å kunne glede meg over en ny spire. Ikke at jeg har lyst til å glemme henne, eller prøve å «overstyre» sorgen over min vakre Nora Sofie. Men tenk da, tenk hvor heldig nestemann vil være, få en stor storebror som passer på her, synger for h*n, leker og koser seg sammen med h*n, også en helt fantastisk storesøster som passer på fra himmelen. <3
Det er så vondt å tenke på. Så mye som Joachim hadde gledet seg til å få en lillesøster, til å hjelpe mamma med babyen, synge og leke med henne! For å ikke snakke om enda mere pappatid, mens mamma er opptatt med amming osv. <3  Så mye som han gledet seg, også fikk han aldri muligheten til å gjøre noe av det med den første lillesøsteren hans. Det kan nok være litt av grunnen til at jeg har begynt å tenke litt ekstra på dette, det at han gledet seg så utrolig mye, også fikk han ikke oppleve det. Noe av det verste foreldre ser er jo at barna har det vondt, at barna er lei seg!
Joachim er kjempefascinert av babyer, han elsker de. Og han har jo forberedt seg han å på å bli storebror, på å få baby i hus.

Har også fått litt andre tanker i det siste. Tanker om respons vi får som  «håper dere kommer over det snart», «kommer ut i jobb igjen snart» osv. Nora Sofie er så absolutt verdt hver eneste av våre tårer, hun er verd sorgen vår! Hun får aldri oppleve det du får opplevd! Hun får aldri oppleve lek og moro, første skoledag, første kjæresten, første kyss, bryllup, barn, barnebarn, jobb.. Alt det så mange tar for gitt får ikke hun oppleve, alt det så mange tar for gitt får vi ikke oppleve sammen med henne. Så la oss få tid til å sørge over henne, og la oss gjøre det på vår måte! Jeg vet jeg ikke kan grine for alltid, jeg vet jeg må ut i jobb, jeg vet! Men la meg ta det i mitt tempo, la meg grine og være lei meg når jeg trenger det. La meg minne min kjære datter så ofte jeg vil!