Ettersamtale idag.

Min lille jente var helt frisk. Det feilte henne ingen verdens ting. Hun var like perfekt fra topp til tå, innvendig til utvendig, som vi var sikre på at hun var, like perfekt som storebror. Min lille jente hadde overlevd helt fint på utsiden, ingen syndromer, ingen kromosomfeil, ingen feil overhodet.

Mest sannsynlig er det en blodpropp som har tatt livet av min lille gulljente. De fant ingen propp i morkaken, men jeg hadde forhøyet nivå av et antistoff kalt lupus antikoagulant. Dette antistoffet gjør at en har større risiko for å få blodpropper i morkaken. De godtar verdier opp til 1,19, og nivået mitt var 1,24.

Om en 6 ukers tid skal jeg inn på laboratoriet og ta nye blodprøver for å sjekke nivået på dette antistoffet. Om det er det samme, eller har gått ned.

Jeg har jo selvfølgelig googlet masse etter at jeg fikk greie på det, og egentlig funnet ut av at de stort sett finner ut av at en har «for mye» av dette antistoffet når en får utredning etter 3 aborter.  Men jeg vil også tro at disse som får beskjed om dette etter å ha abortert så mange ganger har et høyere nivå med antistoffer enn det jeg hadde.

Når jeg blir gravid neste gang får jeg tidlig ultralyd mellom uke 6-8 for å bekrefte liv. Under denne kontrollen vil de også finne ut om jeg skal settes på blodfortynnende. 

Ettersom jeg forstod var det nok en mulighet for at jeg kom til å bli satt på blodfortynnende uansett, selv om ikke nivået er over det de aksepterer, så jeg kan senke skuldrene, og for å være på den sikre siden. 

Og da tror jeg at det kom til å bli tabletter med albyl-e de første ukene og så evt daglige sprøyter i tillegg til tablettene, eller kanskje det bare blir sprøyter etter tbl. 

Husker ikke helt hvordan det kom til å bli, men det styret får vi heller ta når vi kommer så langt. Jeg er livredd for sprøyter, men tar gledelig en daglig sprøyte hvis det kan øke sjansen for at vi får oppleve neste barn utenfor magen.

Videre vil jeg måtte ta en glukosebelastningstest i uke 28, mest sannsynlig pga tidligere svangerskapsdiabetes pluss at diabetes i svangerskapet gjør at svangerskapet blir betraktet som et risikosvangerskap. Nå kommer jo mitt neste svangerskap til å bli betraktet som risikosvangerskap uansett da, så heller 10 tester for mye enn en for lite.

Jeg kommer til å få all den hjelpen jeg vil ha, og det kommer nok til å bli maange ultralyder neste gang.
Ultralyden på sykehuset i uke 18-19 blir jo som normal.
Når jeg kommer til uke 24 kommer sykehuset til å overta all oppfølging. Dette fordi grensen for å redde barn her i Norge er i svangerskapsuke 24. Så når jeg bikker uke 24 kommer de til å gjøre alt de kan for at vi får en sprell levende baby i armene våre etter endt ventetid.

Vi kommer til å få alle mulige ressurser tilgjengelige for oss under neste graviditet. Så selv om sykehuset ikke tar den offisielle oppfølgingen før uke 24, så får vi all hjelp, alle ultralyder, tester osv som vi trenger for å slappe av og føle oss trygge. Og det gir meg en enorm lettelse å vite.

Men jenta mi var helt frisk. Den lille perfekte jenta vår var faktisk 100% frisk, 100% perfekt.. Det er irriterende, og det er sårt at noen møkkaantistoffer tok livet av jenta vår! Antistoffer de egentlig ikke vet hvorfor kommer. Disse hersens antistoffene som forårsaker blodpropper i morkaken, blodpropper som kun kan drepe barnet.

Men, selv om det er sårt at det var en blodpropp som tok livet av henne, så kommer det nok til å gjøre det lettere i neste svangerskap. at de har noe konkret å passe på, noe konkret å forebygge. Hadde det vært en syndrom, kromosomfeil eller noe som gjorde at hun ikke hadde klart å leve uansett, så hadde nok dødsfallet vært lettere å akseptere, men mest sannsynlig hadde da neste svangerskap vært mye tøffere psykisk og vanskelig.

Husker vi lærte på skolen om filmer en gang, om at man fikk «hint» i begynnelsen av hver film om hva som kom til å skje etter hvert. Sånn som i skrekkfilmer at du kanskje i begynnelsen ser at en tar opp en stoor skinnende kjøkkenkniv fra knivholderen, og senere i filmen blir en knivstukket eller noe.. Føler jeg egentlig har hatt det litt sånn i dette svangerskapet, hvertfall når jeg ser tilbake nå.. Rett rundt da jeg ble gravid fikk pappa et lite drypp- altså en liten blodpropp.  Og hva annet, jo, jeg kom over (uten å søke eller lete opp med vilje) blogger med mødre som hadde mistet barnet sitt enten rett etter fødsel eller i mors liv, historier på babyverden osv med mødre som har mistet barnet sitt. Jeg vet jo at jeg ikke kunne forutsett at mitt barn ville død av blodpropp..