Jeg er redd for at han skal si at jeg kunne unngått at Nora Sofie døde. At nesedråpene jeg tok ikke var bra, at jeg spiste noe jeg ikke skulle ha spist, at jeg lå på ryggen og hemmet blodforsyningen hennes, at jeg brukte for mye astma/allergi medisiner.
Er det rart at jeg er redd? Er det rart jeg utsetter å skrive spørsmålene til siste liten?
Mange av spørsmålene jeg har trenger jeg kanskje ikke stille en gang, for mange av dem dreier seg jo om årsaken. Og jeg vil jo tro de har funnet ut så mye de kan finne ut, hadde vi valgt obduksjon måtte vi nok ha venta myye lenger, og kanskje ikke fått et eneste svar da heller.
Jeg trenger litt hjelp av dere som er innom bloggen.
Hva ville du spurt legen om hvis du hadde vært i min situasjon? Hva tror du at du hadde lurt på? Hva tror du hadde vært viktig for deg å få svar på?
Det er ikke ofte jeg ber om hjelp, så jeg håper dere kan prøve. En kommentar betyr faktisk ganske mye, det betyr at noen gidder å lese, at noen bryr seg litt, interesserer seg for hvordan det går og emnet jeg skriver om. Jeg ser jo hvilken by mine besøkende kommer fra, og ser jo at mesteparten er herfra. Og jeg ser jo også hvor mange ganger hver besøkende er innom.
Det føles nesten mer som om dere som er ofte innom bare snoker på livet mitt. Dere gir meg ingen tilbakemelding, ingen kommentar som sier at dere bryr dere. Denne bloggen er ganske personlig, ergo det er godt med en tilbakemelding. Jeg forventer ikke at dere skal kommentere til enhver tid, eller at dere må ha en masse fornuftig å skrive. bare å gi et lite pip om at dere er her, at dere bryr dere betyr mye. Når jeg aldri hører noe tolker jeg det jo selvfølgelig motsatt. Pluss at jeg føler meg snoket på når jeg ser hvor mange herfra det er som er innom til stadighet og som aldri gir et pip, og halvparten av dere unngår jo også å snakke om bloggen min.
Hei, jeg er ei jente fra Kristiansand som fikk tips av ei til å lese bloggen din. Den er sterk og til tider ganske vond å lese.. Og jeg merker nok veldig det at jeg sliter med å si noe fornuftig til det du skriver.. Jeg kan ikke tenke meg hvordan du har det, men mye av det jeg har tenkt på å spørre om, har du ofte svart på i innlegga dine.. Skjønner at du føler at folk snoker.. det er ikke noe greit, men samtidig tror jeg ikke folk vet helt hva de skal skrive.. Ikke vet jeg, men sånn føler iallefall jeg det..
SvarSlettFøler virkelig med deg, og feller ofte noen tårer når jeg leser bloggen din! Håper torsdagen går greit, og at dere kommer dere greit gjennom dette sammen. Virker jo som du har en fantastisk sønn og en fantastisk mann, selv om det er ei lita tulle som mangler i livet deres...
Tusen takk for svar Silje. Jeg skjønner egentlig veldig godt at det er vanskelig å vite hva en skal si. For hva sier en egentlig til noen som har mistet sitt eget barn?.. Vet det nesten ikke selv heller, men jeg har lært det at jeg trenger ikke noen "perfekte" ord/ordtak. Stort sett er det faktisk ikke mer som skal til enn en liten kommentar om at jeg ikke skriver forgjeves. At jeg ikke skriver for at bygda skal få noe å snakke om. Det er godt å vite at noen kanskje er litt interessert i hvordan det går, og hvilken vei vi må gå for å komme videre.
SvarSlettJeg har en tendens til å sitte å "innbille" meg hva folk tenker når de leser innlegga mine.. :p Det henger nok kanskje igjen fra jeg gikk på omsorgsfag,for da sa læreren vår ganske ofte når vi hadde tverrfaglige prøver osv at vi måtte skrive som om den som leser ikke har peiling på hva du snakker om. Og , heldigvis må jeg vel si, er det ikke så mange som "har peiling" på hva jeg snakker om.
Tusen takk igjen for kommentaren din, det betyr utrolig mye for meg! :) Vi har heldigvis time tidlig på torsdagen, så gleder meg veldig til å få den dagen overstått. Føles nesten som om resten av livet avhenger av hva de sier på torsdagen, helt merkelig sikkert, men..
Jeg mener jeg har den beste mannen som finnes der ute for meg, og sammen har vi verdens nydeligste sønn og datter. :) <3 Men hun mangler jo, og det kommer nok alltid til å være sårt og ikke kunne vise henne frem for hele verden, for hun var virkelig like perfekt som storebror. <3<3
(ble kanskje litt rotete dette svaret, og håper ikke jeg blir misforstått. jeg setter uendelig stor pris på at du tok deg til til å kommentere :) )
Ja, det skjønner jeg utrolig godt! Men jeg leser bloggen din, og det er sårt. Mitt største ønske i livet er å få et barn, men man blir jo litt redd, og veldig ydmyk, når man leser historier som dette!
SvarSlettJeg håper du fortsetter å skrive, både for din egen del, men også for andre som opplever det samme eller lignende, og for de som kanskje ikke helt vet hva de skal si eller spør om kan få litt innblikk i tanker og følelser, og gjerne føle det litt lettere å si: jeg så du skreiv blablabla, hvordan går det med den saken? .. hvis du skjønner?
Jeg vil gjerne komme med et spørsmål, og det er hva går egentlig møte til torsdag ut på? Jeg vet jo ikke hvordan opplegget rundt slikt er.. Hvem skal dere møte, og hva skal man gå gjennom? (kan være du har skrevet dette og jeg ikke har fått det med meg, isåfall beklager jeg..)
Og jeg har heller ingen gode ting å komme med ang hva du kan spør om.. Skal heller gi et pip hvis jeg plutselig skulle komme på noe..
Ja, jeg har virkelig lært at en positiv test absolutt ikke betyr et levende barn i armene 8 måneder senere.. Men, jeg vet også heldigvis at det er veldig sjelden noe går galt så sent i svangerskapet, og når det går galt sent i svangerskapet er det gjerne pga overtid..
SvarSlettSkjønner godt hva du mener, jeg kommer nok til å fortsette, men hvis jeg føler at det er mange i nærmiljøet som bare snoker på meg, så kommer jeg nok til å endre adressen..
kan skrive et lite innlegg om det etterpå :)
Veldig vanskelig for meg som ikke vet HVORDAN det er å være der du er vennen, og jeg har vel egentlig ingen bra spørsmål til deg..
SvarSlettDet er jo mye av det du selv sier, hva skjedde, var det noe du kunne gjort anderledes (selvom jeg tviler sterkt på akkurat det), hadde hun vondt, vil du bli satt i gang tideligere neste gang om du ønsker det?, hvordan blir støtten i neste svangerskap, kanskje gått igjennom fødselen og legenes og deres tanker rundt dette (om dette er møte med samme personene?)..
Er desverre alt jeg kan komme med vennen, men jeg lurer egentlig på noe helt annet:)
Har du lyst til å møtes en dag å skravle litt?
Tenker masse på deg<3
Skjønner veldig godt, men allikevel så tenker jeg at plutselig er det noen som sitter med et bra spørsmål jeg ikke har tenkt på i det hele tatt. For selv om hjernen min har kvernet på dette siden vi fikk beskjeden, så kan jeg jo ha fokusert for mye på det liksom. Ingen tenker jo likt, så kanskje noen ville ha ønsket å få svar på noe som jeg ikke har tenkt på enda, og som jeg kanskje ønsker svar på om noen uker, måneder år?..
SvarSlettJa, det har jeg veldig lyst til. :)
Ser den, men om du kommer på noe nytt, da kan du vel be om et nytt møte?
SvarSlettUansett håper jeg dere får vite alt dere trenger, uansett hvor vanskelig og tøft det blir vil jeg tro at det kanskje blir litt godt å få svar?
Så koselig:) kan ikke du bare si i fra hvilken dag som passer deg? er ledig alle dager bortsett fra torsdager jeg :D
Det skal jeg gjøre..:) Vil bare vente til morgendagen er overstått. Aner jo ikke hvordan det går eller hvordan jeg kommer til å takle det..:-/
SvarSlettSelvfølgelig :)
SvarSlett