Tanker, tanker og atter tanker...

Har kommet frem til at jeg ikke synes noenting om å sende Joachim i den stoore barnehagen. Jeg likte ikke løsningen med "skap"plass, eller noe.. Skulle ønske jeg bare kunne hatt Joachim hjemme hele tiden, men vet jo at det ikke går..

Føler meg som et nervevrak, og det kommer jeg sikkert til å gjøre frem til torsdagen er over. Føles som om jeg venter på å nesten få høre om jeg får en egen "dødsdom"..  Jeg kan ikke noe for det, det er bare sånn følelsene mine er nå.
For å prøve å vri dette litt om, hvis du gikk å ventet på å få svar på hva det var som drepte barnet ditt, hadde du klart å leve med deg selv hvis de hadde sagt at døden kunne vært unngått om du hadde gjort noe annerledes? Jeg sier ikke at du burde vite at du skulle gjort det annerledes, men selv om du ikke visste det, så er det din feil.. Hvis jeg får den beskjeden, hvordan skal jeg klare å leve med meg selv da?

Har mye vondt. En stooor knute i magen, og innimellom kommer de her ganske vonde hjertesorgsmertene. Knuten i magen er der hele tiden. Føler kapasiteten min er nådd.. Jeg orker ikke tanken på å måtte ordne noe som helst annet. Har bare lyst til å låse meg inn på rommet sammen med masse leker og Joachim. Det eneste Joachim ber meg om er å være mamman hans, og det klarer jeg fint. Den oppgaven elsker jeg.

Nyttårsfeiring ble forresten en stor suksess! Kalkunen ble saftig og ikke smakløs, og gjestene likte heldigvis maten. <3 Koste meg utrolig mye den dagen, barna gikk utrolig godt sammen, lekte og hadde det gøy. <3 Og oss voksne gikk godt sammen også. Jeg prøver å vri tankene mine over på noe positivt nå, fortelle om alt det koselige vi har gjort, men jeg får det ikke frem. De andre tankene krever sin plass, det er ikke plass til noe positivitet nå, kun plass til vonde tanker. Gleder meg til Joachim skal hentes i barnehagen idag. Gleder meg til å få han hjem, og kose meg med han. Har bare lyst til å sove frem til han skal hentes egentlig, men blir vel ikke til det heller..