redsel for morgendagen

Imorgen føler jeg at er dagen hvor vi kommer til å få vite litt mer om hvordan veien vil gå videre.
Jeg håper 100% på infeksjon men frykter og forbereder meg på tur til riksen.. Jeg føler det er litt 50/50.. Jeg aner ikke hvilken vei det vil gå, tror ikke jeg tør ha noen følelse på hvilken vei det går..

Da vi var på den første ultralyden og de begynte å spørre alle disse spørsmålene, mistenkte jeg at de mistenkte kreft. Da de spurte om han hadde lett for å få blåmerker visste jeg at de mistenkte kreft.. Da det spørsmålet kom ble det ekstremt vanskelig å holde tårene tilbake. Den lille perfekte gutten vår, han kunne jo ikke ha kreft?!?!
Ikke ante jeg om de fant masse flekker eller svulster på indre organer heller, de sa jo ingenting, bare snakket legespråk om å måle det og det, også spørsmål til oss innimellom. Herregud for et nervevrak jeg egentlig var de timene.

Da de kom inn etterpå for å snakke om ultralyden, blodprøvene osv, husker jeg faktisk ikke et eneste ord av hva de sa. men jeg husker at jeg satt igjen med følelsen av at det var en veldig stor sjanse for at gullgutten vår hadde leukemi. Jeg husker jeg fikk tvingt meg selv til å spørre om hvor stor sjans han hadde. Det er de verste orda jeg har møtte presse ut av munnen min! Men det var noe jeg måtte ha svar på, jeg måtte ha noe å holde meg fast til. De kunne ikke gi noen spesifikke prognoser ettersom de da må vite hvilken type det er osv, mye som spiller inn. Men de sa også at det var skjedd utrolig mye på det området i de siste åra, og spesielt for barn i hans aldersgruppe.
Joachim satt på fanget mitt mens legene var der den kvelden, og jeg tror jeg aldri har holdt så hardt rundt han før. Livredd for å slippe taket.

Jeg er så redd for morgendagen. Redd for at de sier at de hvite blodcellene ikke har sunket. Redd for at de sier at den første infeksjonsprøven er negativ. Livredd.
Prøver å holde meg litt positiv og tenke at dette skal vi klare uansett, men det er nok litt for mange veier det kan gå enda til at jeg klarer å fokusere helt på det. Jeg tror jeg har litt for mange bekymringer innabords til at jeg klarer å tenke positivt og klart..