fredag 6. januar 2012

Tankesurr på kveldstid

Prøvde å legge meg, og som dere sikkert allerede har skjønt så gikk jo det rett i dass…. 
Tårene bare presset seg på med en gang. Føles som om jeg har måtte begynne på nytt med sorgprosessen etter ettersamtalen. Frem til ettersamtalen har jeg på en måte tatt med i sorgen at vi kanskje aldri får vite hva som skjedde, at det kanskje var en infeksjon som tok livet hennes.  Nå må jeg takle det faktumet at det var en blodpropp som var årsaken.

Jeg er jo ganske faktaorientert som menneske, og klarer jo ikke helt å gi slipp på at de ikke fant noen blodpropp i morkaken, men(!!) jeg er fortsatt helt overbevist om at vi valgte rett da vi takket nei til obduksjon. Jeg tenkte riktignok litt på obduksjon i begynnelsen, men er så sjeleglad for at det ikke ble det. Jeg makter ikke tanken på at hun skulle ha bli kuttet i, og mest sannsynlig manglet hjerte og hjerne, nei off.. Det var helt riktig avgjørelse for oss å takke nei til det. Jeg er egentlig evig takknemlig for at Johan var veldig tydelig på at han ikke ville det da jeg egentlig var litt usikker, for jeg hadde nok strevet så utrolig mye mer vitende om at vår uendelig vakre Nora Sofie var blitt kuttet i og alt det en obduksjon innebærer. 
Jeg kan fint klare å takle at legene ikke har sett en blodpropp, at de bare fant forhøyet nivå av lupus antikoagulant. Jeg vet nå når datteren min døde. Jeg skulle ønske at når hun først skulle forlate vår verden at hun sovnet stille og rolig inn, men dessverre gjorde hun ikke det. Men isteden, så forsvant hun fra denne verden med at mammaen hennes strøk henne over hodet, sendte henne gode tanker og fylte hele seg og henne med kjærlighet. <3


Har tenkt mye de siste dagene på hvor gjerne jeg har lyst til å kunne glede meg over en ny spire. Ikke at jeg har lyst til å glemme henne, eller prøve å «overstyre» sorgen over min vakre Nora Sofie. Men tenk da, tenk hvor heldig nestemann vil være, få en stor storebror som passer på her, synger for h*n, leker og koser seg sammen med h*n, også en helt fantastisk storesøster som passer på fra himmelen. <3
Det er så vondt å tenke på. Så mye som Joachim hadde gledet seg til å få en lillesøster, til å hjelpe mamma med babyen, synge og leke med henne! For å ikke snakke om enda mere pappatid, mens mamma er opptatt med amming osv. <3  Så mye som han gledet seg, også fikk han aldri muligheten til å gjøre noe av det med den første lillesøsteren hans. Det kan nok være litt av grunnen til at jeg har begynt å tenke litt ekstra på dette, det at han gledet seg så utrolig mye, også fikk han ikke oppleve det. Noe av det verste foreldre ser er jo at barna har det vondt, at barna er lei seg!
Joachim er kjempefascinert av babyer, han elsker de. Og han har jo forberedt seg han å på å bli storebror, på å få baby i hus.

Har også fått litt andre tanker i det siste. Tanker om respons vi får som  «håper dere kommer over det snart», «kommer ut i jobb igjen snart» osv. Nora Sofie er så absolutt verdt hver eneste av våre tårer, hun er verd sorgen vår! Hun får aldri oppleve det du får opplevd! Hun får aldri oppleve lek og moro, første skoledag, første kjæresten, første kyss, bryllup, barn, barnebarn, jobb.. Alt det så mange tar for gitt får ikke hun oppleve, alt det så mange tar for gitt får vi ikke oppleve sammen med henne. Så la oss få tid til å sørge over henne, og la oss gjøre det på vår måte! Jeg vet jeg ikke kan grine for alltid, jeg vet jeg må ut i jobb, jeg vet! Men la meg ta det i mitt tempo, la meg grine og være lei meg når jeg trenger det. La meg minne min kjære datter så ofte jeg vil! 


10 kommentarer:

  1. Det er som du sier, hun er verdt sorg og tårer, hun fortjener jo faktisk at noen tenker på henne, savner henne og gråter over henne.
    Det betyr bare at dere savner, elsker og forguder henne<3

    Jobb kan vente til du føler deg helt klar, for å kunne jobbe må man jo ha konsentrasjon, må kunne ta avgjørelser og må kunne ha litt ansvar.
    Derfor syns ikke jeg det er riktig ovenfor deg og andre å gå ut i jobb før DU er klar og DU føler at det er riktig..

    Jeg skulle ønske jeg kunne ta en liten del av smertene dine, avlastet deg, tatt over litt.
    Men det er dessverre bare dere som kan bearbeide denne sorgen..

    Jeg håper du fikk sove litt i natt, og at du får en så fin dag som mulig<3

    SvarSlett
  2. Å, jeg kan virkelig ikke forestille meg hvordan du har det! Men jeg får virkelig en klump i magen når jeg leser dette...
    Det er som du sier, alle har sin måte å bearbeide sorg på! Og man skal gjennom de her trinna i sorgprosessen, og det kan ta kort tid for noen, og lang tid for noen.. Alle er forskjellige, og sånn er det bare.. Når jeg skreiv at jeg håpte dere fikk ro om ikke altfor lenge, er det virkelig ikke negativt meint. Det er kun et håp om at hverdagen skal bli litt lettere etter hvert.. Selv om jeg forstår hvor uendelig vanskelig det er.. Jeg har tenkt på om jeg noengang hadde klart å komme tilbake til hverdagen hvis det var meg, men hadde jeg hatt en så flott mann og en så herlig sønn, så han man noe å leve for! Og det er jo kjempebra..

    Jeg synes du er kjempesterk! Du må takle dette på din måte. Ingen kan fortelle deg hvordan, dette må du føle på selv...

    (Håper det er greit at du er med i mine bønner...?)

    Og helt på slutten, noe som virkelig ikke har med dette å gjøre, hva er du utdanna som? Eller hva jobber du med til vanlig?

    SvarSlett
  3. Så flott bloggen din var blitt :)
    Kjempe fin header..
    Savner å høre fra deg her inne, begynner nesten å bli litt bekymret..
    Mange klemmer

    SvarSlett
  4. Hei beklager at jeg ikke har svart, måtte bare ha tankene over på noe annet en liten stund. Også har jeg sittet å holdt på med headeren :) kost meg med å dille og dalle med den :) Er ikke så mye jeg kan lage osv som involverer begge barna mine, så når jeg kan koser jeg meg med det :)

    Lykke: Det er helt sant. :) Jeg fikk sove, måtte bare tømme hodet helt. :) Og tusen takk :) <3


    Silje: Ja, jeg har virkelig noe å leve og kjempe for. :) Enkelte dager er jo bedre enn andre, og jeg har fortsatt endel "topper" hvor jeg ikke ser noe lys i tunellen i det hele tatt. Det er helt greit :)

    Jeg utdannet meg først til omsorgsarbeider, men har i senere tid blitt utdannet kontor- og økonomimedarbeider. Jeg har kun hatt "vanlig" arbeid innenfor helsesektoren, men har mest lyst til å få jobb innen kontor og administrasjon, er så mye mindre følelser og død i det yrket...

    SvarSlett
  5. Ja, skjønner det! Og det er heelt lov! Alle trenger litt pause fra tanker av og til.. Som Lykke sa, jeg begynte også å bli litt bekymret, har vært inne hver dag nå, så godt du ga tegn fra deg ;)

    Headeren din ble veldig fin!

    Ja, skjønner det.. Alle sier jeg burde jobbet innen omsorgsyrke, men med ting jeg har opplevd, og sånn jeg vet jeg reagerer, kunne jeg aldri jobbet med så mye sykdom, død og forskjellige ting.. Håper du finner deg noe du vil trives med når den tid kommer at du føler deg klar for jobb!:)

    SvarSlett
  6. Ja, noen ganger tar det litt overhånd og da må jeg bare få litt avstand og nytt mot..:)

    Tusen takk :)

    Jeg fikk tilbakemeldinger på at de syntes jeg var veldig flink i yrket nå når jeg jobbet innen omsorg sist, og det betyr jo utrolig mye å få høre sånne ting. <3 det gir mye mestringsfølelse og en føler seg nesten litt som et "bedre menneske" hvis du skjønner? men likevel, det krever mye av deg som person. Og jeg har egentlig nok med å gi omsorgen min til mine nærmeste, har liksom ikke nok til familie og pasienter/beboere, og ikke har jeg hjerte til å kutte ut noen heller.

    Jeg hadde 9 måneders praksis i kommunen her, og trivdes så utrolig godt! så jeg kommer til å satse alt jeg har på å komme meg ut i den bransjen igjen, jeg vet at jeg takler det hvertfall :)

    Hvilket yrke har du da/tenkt å utdanne deg til?.. Jeg anbefaler aldri omsorgsyrket lenger til personer kun fordi de er omsorgspersoner, for det er så mye mer som spiller inn. et mattegeni passer ikke nødvendigivs til å jobbe som revisor, så derfor er det ikke alltid en omsorgsperson passer til omsorgsyrket heller. :)

    SvarSlett
  7. Ja, det er klart det er supert å høre at du duger! Er jo en så god følelse!
    Nei, ser det veldig godt. Familie er viktigst, og når man har funnet noe annet man trives med er det jo ingen tvil om hva som er rett! Heh :)

    Jeg er utdannet prosessoperatør.. Noe heelt annet enn omsorg for å si det sånn! Men vet ikke helt om det er det jeg vil jobbe med resten av livet, så nå tar jeg opp litt fag for å få studiekompetanse, siden jeg gikk yrkesfaglig.. Så får jeg se hva jeg ender opp som! Godt å ha et fagbrev å falle tilbake på uansett (:

    Håper du får en fin dag!

    SvarSlett
  8. aa, det er faktisk stillingen til min kjære å..:)
    men han er utdannet bilmekaniker. :P

    Ja, jeg tok påbygning etter omsorgsfag, så var vel litt heldig sånn sett når omsorgsyrket ikke passet helt til meg likevel. Det er veldig godt å ha en utdannelse å falle tilbake på hvis det blir trange tider. :)

    SvarSlett
  9. Du er så flink å skrive! Kjenner meg igjen i det meste du skriver...kjenner selv jeg ikke er så flink med ord akkurat nå...men jeg legger deg til blogglista mi ihvertfall.

    SvarSlett
  10. Tusen takk :) Føler ikke jeg heller har så mange gode ord lenger, det blir liksom mest sånn at jeg skriver noe også glemmer jeg hva jeg har skrevet 5 minutter etterpå..rabler vel egentlig bare ned det som surrer rundt i hodet mitt sånn at jeg "letter litt på trykket"..:)

    SvarSlett