Jo, det er min feil

Kjente på meg ikveld at jeg trengte å få ut litt damp.. trengte å få ut et par desiliter tårer som har bygget seg opp og som bare trenger seg på..

Så går jeg i skuffen på badet for å finne et passende håndkle, litt mindre enn de vanlige vi bruker til å henge opp for å tørke hendene. Det første jeg finner som ikke var så stort var et jeg fikk til morsdagen i fjor.. "verdens beste mamma"..

 For en vits tenkte jeg da jeg så det.. For en forbanna vits! Jeg er jo for pokker ikke noen verdens beste mamma!

Fra den dagen min kropp drepte min datter ble jeg for resten av livet nektet mulighet til å få den tittelen.

Det er harde fakta, og det er nettopp det, fakta. Min kropp produserte antistoffer som til slutt tok livet av min datter. Antistoffene er innenfor normalen nå.

Før sa jeg, «min kropp, mitt liv, mine valg».. Hold den forbanna kroppen langt unna valga.. Hva kroppen min gjør har absolutt ikke alltid noen sammenheng med hva jeg gjør.  

Ikke kom her og fortell meg at det ikke er min feil at min datter er død!!

Selv om jeg ikke ønsket at kroppen min skulle lage disse antistoffene så gjorde kroppen min det.

Selv om jeg ikke gjorde noe som helst for at disse antistoffene skulle komme, så produserte kroppen min det. Jeg ante ikke det fantes sånne antistoffer en gang,

Jeg kan ikke skille meg fra kroppen min, for kroppen min er meg. Kroppen min drepte mitt eget barn.
Jeg stod maktesløs på siden mens kroppen min tok livet av min nydelige lille Nora Sofie.

Ikke kom her og si at det ikke er min feil. Jeg er min kropp og min kropp drepte Nora Sofie.

Verdens beste mamma en viss plass…

Da jeg ventet verdens beste storebror, fant legen noen antistoffer som gjorde at hun mistenkte at jeg kunne ha diabetes type 1. Etter graviditeten var det ikke et eneste av disse antistoffene igjen…

Så kommer Nora Sofie, og kroppen min finner det plutselig for godt å øke mengden av antistoffet lupus antikoagulant. Etter graviditeten er disse antistoffene innenfor normalen igjen.

Hva blir det neste.. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den forbanna idiotiske kroppen min som frarøvet livet til den høyt elskede og ventede jenta mi! For å ikke snakke om enestående vakker.

Kroppen min gjorde dette! Det var ingen andre som putta noen ekstra antistoffer i meg. Av grunner jeg aldri vil forstå ble det høyere nivå av det antistoffet dannet i min kropp.

Min kropp har skylden. Min kropp er meg. Jeg har skylden.

Det er sinnssykt sårt og vanskelig å sitte med slike tanker.. Men de må ut, hvis ikke går jeg under selv.
Å klandre seg selv for sin høyt elskede lille skatt sin død, det kan bare andre engleforeldre som har klandret seg selv forstå. Den smerten, sinnet, hatet. Men samtidig takknemlighet og stolthet over å ha en fullstendig frisk og perfekt gutt fra før.

Jeg skal helt ærlig si at tidligere har jeg ikke har helt vært med på dette med «jeg unner ikke min verste fiende det en gang».. Altså, joda, jeg har sikkert sagt det osv, men ofte har jeg følt at de faktisk godt kunne opplevd litt sånne ting de også..(selv om de gjerne har det…..alle har jo sine ting)
Men det var frem til min lille nydelige datter døde. Jeg unner ingen å oppleve dette. Sorgen, sinnet, fortvilelsen, hatet, frustrasjonen, savnet. Ingen unner jeg dette. INGEN.

Jeg elsker min sønn. Jeg elsker min datter. Av hele mitt hjerte, og jeg hadde hoppet i døden for dem om det ville hjelpe noe.
Alle som har kjent litt på døden, dødsangst osv. vet hvor sterkt overlevelsesinstinktet sitter i oss mennesker. Det at vi er villige til å ofte vårt eget liv for våre små håpefulle, forteller hvor mye de betyr for oss.

<3 Joachim <3 Nora Sofie <3