Beretninger om begynnelser

Vel, jeg har satt beretninger om begynnelser på opptak.. Premieren var jo på Onsdag, men jeg orka ikke å se det da.

Hvis dere ikke har fått med dere dette programmet så kan det ses her.

Så, idag satt jeg meg til for å se på første episode. Og det gikk jo egentlig over all forventning. Første episoden handler om to tvillinggravide. Det ene paret opplevde å miste det ene barnet i magen, men har jo fortsatt det andre barnet som trenger å være i magen lenger.
Det andre paret er innlagt på obs-posten fordi den ene tvillingen ikke får nok næring.

Hele episoden gikk egentlig greit følte jeg, det paret som hadde mistet barnet sitt hadde jo vist dette ganske lenge, men jeg følte også at mor nesten fortrengte det litt på en måte etter fødselen.. Det var bare min første følelse, men hun hadde jo visst dette siden ordinær ultralyd, så hun har jo hatt lang tid å bearbeide og forberede seg på dette.

Nå har jeg også grått mye de siste dagene, fått ut mye "overtrykk", så jeg tror jeg valgte riktig dag. Men jeg tenker nok at jeg fortsetter å bare la det stå på opptak, jeg kommer nok ikke til å sette meg ned å se på dette live. Det er godt å kunne velge et tidspunkt hvor jeg føler meg klar til å se dette, og føler meg klar til å se et så sterkt program og klar for at det ikke alltid går bra.

Noe annet jeg merker er at jeg syns det er så ufattelig mye sterkere å se norske dokumentarer om graviditet/fødsel. Som beretninger om begynnelser og fødeavdelingen. Det er noe helt annet enn å se amerikanske programmer. Dette er nok fordi det er så utrolig annerledes utenlands enn hva det er her, for å ikke snakke om at språket gjør jo at du nesten føler du ser en film.. Når det da kommer en norsk dokumentar om dette, så blir det så mye mer virkelighetsnært.
Hun med de to levende tvillingene fikk jo keisersnitt på slutten, dette roet meg litt. Keisersnitt er jo noe av det jeg er livredd for. Jeg er livredd for å bli kuttet opp, for å ikke snakke om å bli kuttet opp mens jeg er våken! Det bryr meg midt på leggen hvor mange som har gjort dette og hvor lett og greit det var, jeg er livredd for det! Det nytter ikke om noen prøver å fortelle meg at det ikke er noe å være redd for. Hvis du er redd for edderkopper, hjelper det da at noen forteller deg at du ikke trenger å være redd for det?
Men ja, tilbake til poenget mitt, jeg roet meg litt når det kom til dette, men hun som i utgangspunktet ikke var noe særlig redd for keisersnitt lå jo med tårefylte øyne og var jo redd. Så hvordan vil jeg liksom bli neste gang hvis det skulle ende i keisersnitt? Nei, takke meg til vaginal fødsel og heller litt lavere terskel for keisersnitt hvis det skulle vise seg å være noe de ikke liker med "prøvene" osv, så får de heller legge meg i narkose. Jeg vet jo nå at jeg våkner av narkosen, det jeg ikke vet er om det er narkosen jeg blir sinnsykt kvalm av, eller om det er blanding av stor dose morfin, masse syredempende greier, andre sprøyer, selve opplevelsen og narkosen.. Jeg mistenker at morfindosene kan ha hatt en innvirkning, for jeg var sinnsykt kvalm før jeg ble lagt i narkose også..  Jeg husker jeg var kjempekvalm, kastet opp, prøvde å kaste opp, fikk kvalmedempende så og si nesten uten virkning osv.. Jeg reagerte visstnok også fint på narkosen når jeg lå i narkosen også, så narkose er jeg ikke lenger redd for..

Tilbake til programmet igjen. Jeg vil varmt anbefale dette! Programmet belyser viktige sider av dette med å vente barn, at det ikke er garantert at det vil gå bra, at veien mellom bunnløs sorg og største glede er veldig kort og veldig skjør..
Det mest vanskelige med programmet for meg var da jeg så den lille bylten ligge innpakket i sykehushåndklærne på stellebordet helt alene, med mor og tvillingsøster i senga ved siden av.. Det neste vanskelige var den lille kisten,en tydelig preget pappa som bar kisten ut, presten som la jord på kisten og kisten som lå der langt nede i den kalde jorden. Jeg kjente jeg måtte gispe når jeg så den lille kisten ligge der nede. Jeg har bildet så sterkt i netthinnen min fra Nora Sofie sin kiste. Jeg husker da jeg så kisten til Nora Sofie i kirken begynte jeg å puste tungt, måtte gispe, var akkurat som om hvis jeg ikke var bevisst på å puste hele tiden så kom jeg til å dø jeg også.. Helt teit, jeg vet det, men det å se en så bitteliten kiste, og vite at din høyt elskede og ønskede datter ligger der, den er ubeskrivelig og jeg unner ingen denne opplevelsen!
Det samme med å se kista ligge der nede i jorden, det blir så utrolig mye mer virkelig, vi kan jo aldri bare ta av lukket igjen for å se henne igjen, ta på henne, kose med henne. Så jeg er uendelig glad for alle bilder vi har av henne, den perfekte lille jenta vår. Den lille perfekte engelen vår. <3

Elsker min lille familie. <3

Tok forresten ny blodprøve på tirsdag for å se hva nivået av Lupus Antikoagulant er på nå.. Spent på resultatet..