lørdag 3. mars 2012

Beretninger om begynnelser

Vel, jeg har satt beretninger om begynnelser på opptak.. Premieren var jo på Onsdag, men jeg orka ikke å se det da.

Hvis dere ikke har fått med dere dette programmet så kan det ses her.

Så, idag satt jeg meg til for å se på første episode. Og det gikk jo egentlig over all forventning. Første episoden handler om to tvillinggravide. Det ene paret opplevde å miste det ene barnet i magen, men har jo fortsatt det andre barnet som trenger å være i magen lenger.
Det andre paret er innlagt på obs-posten fordi den ene tvillingen ikke får nok næring.

Hele episoden gikk egentlig greit følte jeg, det paret som hadde mistet barnet sitt hadde jo vist dette ganske lenge, men jeg følte også at mor nesten fortrengte det litt på en måte etter fødselen.. Det var bare min første følelse, men hun hadde jo visst dette siden ordinær ultralyd, så hun har jo hatt lang tid å bearbeide og forberede seg på dette.

Nå har jeg også grått mye de siste dagene, fått ut mye "overtrykk", så jeg tror jeg valgte riktig dag. Men jeg tenker nok at jeg fortsetter å bare la det stå på opptak, jeg kommer nok ikke til å sette meg ned å se på dette live. Det er godt å kunne velge et tidspunkt hvor jeg føler meg klar til å se dette, og føler meg klar til å se et så sterkt program og klar for at det ikke alltid går bra.

Noe annet jeg merker er at jeg syns det er så ufattelig mye sterkere å se norske dokumentarer om graviditet/fødsel. Som beretninger om begynnelser og fødeavdelingen. Det er noe helt annet enn å se amerikanske programmer. Dette er nok fordi det er så utrolig annerledes utenlands enn hva det er her, for å ikke snakke om at språket gjør jo at du nesten føler du ser en film.. Når det da kommer en norsk dokumentar om dette, så blir det så mye mer virkelighetsnært.
Hun med de to levende tvillingene fikk jo keisersnitt på slutten, dette roet meg litt. Keisersnitt er jo noe av det jeg er livredd for. Jeg er livredd for å bli kuttet opp, for å ikke snakke om å bli kuttet opp mens jeg er våken! Det bryr meg midt på leggen hvor mange som har gjort dette og hvor lett og greit det var, jeg er livredd for det! Det nytter ikke om noen prøver å fortelle meg at det ikke er noe å være redd for. Hvis du er redd for edderkopper, hjelper det da at noen forteller deg at du ikke trenger å være redd for det?
Men ja, tilbake til poenget mitt, jeg roet meg litt når det kom til dette, men hun som i utgangspunktet ikke var noe særlig redd for keisersnitt lå jo med tårefylte øyne og var jo redd. Så hvordan vil jeg liksom bli neste gang hvis det skulle ende i keisersnitt? Nei, takke meg til vaginal fødsel og heller litt lavere terskel for keisersnitt hvis det skulle vise seg å være noe de ikke liker med "prøvene" osv, så får de heller legge meg i narkose. Jeg vet jo nå at jeg våkner av narkosen, det jeg ikke vet er om det er narkosen jeg blir sinnsykt kvalm av, eller om det er blanding av stor dose morfin, masse syredempende greier, andre sprøyer, selve opplevelsen og narkosen.. Jeg mistenker at morfindosene kan ha hatt en innvirkning, for jeg var sinnsykt kvalm før jeg ble lagt i narkose også..  Jeg husker jeg var kjempekvalm, kastet opp, prøvde å kaste opp, fikk kvalmedempende så og si nesten uten virkning osv.. Jeg reagerte visstnok også fint på narkosen når jeg lå i narkosen også, så narkose er jeg ikke lenger redd for..

Tilbake til programmet igjen. Jeg vil varmt anbefale dette! Programmet belyser viktige sider av dette med å vente barn, at det ikke er garantert at det vil gå bra, at veien mellom bunnløs sorg og største glede er veldig kort og veldig skjør..
Det mest vanskelige med programmet for meg var da jeg så den lille bylten ligge innpakket i sykehushåndklærne på stellebordet helt alene, med mor og tvillingsøster i senga ved siden av.. Det neste vanskelige var den lille kisten,en tydelig preget pappa som bar kisten ut, presten som la jord på kisten og kisten som lå der langt nede i den kalde jorden. Jeg kjente jeg måtte gispe når jeg så den lille kisten ligge der nede. Jeg har bildet så sterkt i netthinnen min fra Nora Sofie sin kiste. Jeg husker da jeg så kisten til Nora Sofie i kirken begynte jeg å puste tungt, måtte gispe, var akkurat som om hvis jeg ikke var bevisst på å puste hele tiden så kom jeg til å dø jeg også.. Helt teit, jeg vet det, men det å se en så bitteliten kiste, og vite at din høyt elskede og ønskede datter ligger der, den er ubeskrivelig og jeg unner ingen denne opplevelsen!
Det samme med å se kista ligge der nede i jorden, det blir så utrolig mye mer virkelig, vi kan jo aldri bare ta av lukket igjen for å se henne igjen, ta på henne, kose med henne. Så jeg er uendelig glad for alle bilder vi har av henne, den perfekte lille jenta vår. Den lille perfekte engelen vår. <3

Elsker min lille familie. <3

Tok forresten ny blodprøve på tirsdag for å se hva nivået av Lupus Antikoagulant er på nå.. Spent på resultatet..

7 kommentarer:

  1. jeg er og englemamme til en gutt som døde i magen min en uke før termin 29 12 2004.det er nå sju år siden jeg mistet vår lille gutt å har klart å komme meg videre å har det bra men det er ennå dager der sorgen kommer så sterkt tilbake og tårene sitter løst og jeg må finne minnalbume å bare sitte å se på bildene av han.jeg så beretninger om begynnelser på nettet å jeg syns det var veldig sterkt å se episoden og da spesielt å se den lille kisten og faren som var helt knust .ingen skulle måte oppleve å miste ett barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Huff, ja, ingen skulle måtte oppleve å miste et barn..:(
      Skjønner godt det kommer vanskelige dager, det vil det nok sikkert alltid gjøre for oss som har mistet en så dyrebar skatt. <3 Sånn som jeg har jo gått gravid to ganger, men det er jo bare en gang i året jeg kan pakke inn bursdagsgaver med barnemotiv, det er jo bare en gang i året jeg kan lage barnebursdagskake.. Og det blir jo helt feil, jeg skulle jo hatt to ganger i året jeg kunne gjort sånne ting..
      Tenker det er godt å kunne sitte å se i minnealbumet.. <3

      Slett
  2. Jeg måtte se på denne i går, og tårene bare trilte :(
    Fin men vond episode.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, sterk episode, men jeg tror det er godt for "vanlige" gravide å se også.. ikke for at de skal bli redde eller noe sånn, men rett og slett for å gjøre andre mer oppmerksomme på hvor heldige de faktisk er. <3 Et friskt barn er ingen selvfølge, og et levende barn er heller ingen selvfølge. <3

      Slett
  3. Hei hei :) Så kommentaren din på bloggen min, limer inn svaret mitt her for sikkerhets skyld jeg, håper du skjønner noe! hehe...
    - Skal forresten lese dette innlegget senere, nå har jeg litt dårlig tid :)

    svaret mitt altså:

    Bare hyggelig å kunne være til hjelp!

    Hylla laget jeg rett og slett av stivt scrappingpapir. - Jeg klippet bredden på hylla nesten dobbelt så stor som jeg egentlig ville ha den, - deretter brettet jeg ned en bred kant på den ene langsiden.

    Før jeg limte "tapeten" inn i midten av titteskapet, klippet jeg et hakk i denne som tilsvarte lengden på hylla. VIKTIG at hakket er plassert der du vil plassere hyllen da :) hehe... Tapeten min var forsåvidt også av stivt scrappingpapir (designerark), - det lønner seg IKKE å bruke servietter som tapet her, hehe ;)

    Vel, neste punkt: Jeg stakk brettekanten på hylla gjennom hakket i tapeten, og limte så brettekanten på BAKSIDEN av tapeten :), før jeg limte tapeten fast i titteskapet.

    Hylla støttet jeg opp med en litt tjukt tvinnet ståltråd (som en fot ved det ytterste hjørnet, - stukket gjennom scrappingpapiret/hylla, - den syns knapt!). - Jeg hadde noe spisst verktøy som jeg laget et lite hull i treverket (gulvet) med, hvor jeg stakk ståltråden nedi og limte den fast.

    Til slutt limte jeg den dekorative blondekanten på hylla, for å dekke den fæle pappkanten og skjule ståltråden som stakk opp på toppen av hyllen :)

    - Håper dette var forståelig! Hehe. Du må jo ikke følge min oppskrift til punkt og prikke , men det var iallefall slik jeg gjorde det :)

    Når det gjelder titteskap til kjolen, så har jeg ikke prøvd det selv. Vet ikke om så store titteskap er så lett å få tak i heller? Mitt titteskap til sokkene måler 20 x 20 cm, kjøpte det i Panduro. Det største jeg har sett der, måler vel 20 x 30 cm. Ellers vet jeg om noen som har rammet inn en gammel badedrakt i en helt vanlig stor ramme, men der får du jo ikke den dybden som i et titteskap, - plagget blir jo liggende i en klem under glasset, rett og slett.

    klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Åå, tusen takk :):) Pleier å gå innom med jevne mellomrom bare for å kikke om jeg har fått svar..:P Men har ikke fått gjort det de siste par dagene, mye tanker som virrer i hodet..:P

      Så lur måte å gjøre det på! Det var veldig forståelig, og skal nok få prøvd meg bare jeg får lønning først og handle inn masse saker til titteskapet..:).. Det må jo bli perfekt..:)
      Ja, jeg har kikket og kikket men finner ingen større titteskap, men broren min skulle prøve å lage et til meg, så håper han får det til :) Er jo sånn sett egentlig ganske heldig som har både far og bror som snekker/tømrer. :) Så får jeg bare se om jeg kanskje finner noen lur måte å henge opp på eller noe :)

      Tusen takk igjen! :) Klem :)

      Slett
    2. Som sagt bare hyggelig å være til hjelp, og godt at det var forståelig :) Jeg har forresten titteskapet stående på en minnehylle, syns det er fint jeg, det trenger ikke nødvendigvis henges opp :)

      Leste gjennom dette innlegget nå, har ikke sett Beretninger om begynnelser, men skjønner at jeg blir nødt til å se det. Husker bare hvor sterkt det var for meg å se en fødsel på TV (og det var en amerikansk dokumentar om livets begynnelse). Jeg har liksom ikke tenkt så må på tidligere hvordan det var for barnefaren å se den dødfødte babyen bli løftet opp i armene mine, men da jeg så fødselen på TV, så var det som å se det fra hans vinkel. Eneste forskjell var at barnet på TV skrek, noe som gikk sterkt innpå meg siden Linnea ikke skrek.. Da begynte jeg også å se for meg min forestående fødsel, og følte en blanding av sorg og glede. Måtte bare skifte kanal... Klarte ikke se. Men skal likevel prøve å se denne norske dokumentaren..

      Selv har jeg jo laget en halvferdig dokumentar om min opplevelse. Det skulle egentlig bli en minnefilm, men endte opp som en dokumentar. Skal gjøre den ferdig når jeg føler meg klar for det, og se om jeg kan skaffe rettigheter til enkelte sanger osv. Føles veldig viktig å dele denne filmen.

      Nå ble det da veldig mye om meg og mitt her. Bare tanker som kom i farta, i utgangspunktet visste jeg ikke helt hva jeg skulle skrive og hadde bare tenkt å sende deg et hjerte og noen gode klemmer..

      Så i alle fall... Her kommer de gode klemmene, med noen påfølgende hjerter <3<3<3

      Slett