Livstegn :)

Nå skal jeg endelig komme med en liten oppdatering her... Nesten litt spent selv på om jeg husker alt.:P
Vel først så ville jeg fortelle om en gravidblogg jeg kom over, fin gravidblogg, men jeg bet meg så merke i noen ord hun brukte. Hun hadde ikke så lenge igjen til termin og skrev noe som dette på slutten av et innlegg som omhandlet strekkmerker; "jeg vet jo at strekkmerker er et bevis på at du har båret babyen, men hvorfor kan ikke babyen være det da?"...  Sånne gravidblogger er jeg ikke noe fan av lenger altså. Jeg har fått en veldig avsky mot sånne gravidbloggere hvor deres største skrekk er et strekkmerke. Ja, det er vel kanskje bare uvitenhet eller "sånne ting skjer ikke med meg" som gjør at de tar det lille livet i magen nesten litt for gitt. Derimot er jeg mye mer glad i jordnære gravidbloggere, gravide som vet at livet de bærer i magen sin er et mirakel, som ikke nædvendigvis setter pris på strekkmerkene men de syns absolutt ikke det er verdens undergang. Jeg føler meg egentlig veldig tolerang når det kommer til graviditet, jeg føler en absolutt skal få lov å klage litt, en skal få lov å lufte frustrasjoner og bekymringer. Det er helt og holdent lov å bli sliten og lei osv, men det er jo forskjell på å bli utålmodig og sliten, klage litt over det, og det å på en måte ta livet for gitt.

Kanskje jeg overreagerer litt, og jeg mener jo ikke at man ikke skal få klage over strekkmerker, men det er bare måten enkelte klager på.. Som om det er barnet sin "feil" at kroppen din blir "ødelagt"... Eller helsemyndighetene sin feil fordi de ikke setter deg igang en uke før termin så du slipper å få så mange ekstra strekkmerker.. Er litt ironisk det der, unge gravide er faktisk de som har lettest for å få strekkmerker, pga noen hormoner. Eldre gravide får mindre strekkmerker. Hvem er det som klager mest over strekkmerker, jo selvfølgelig unge gravide. Men jeg er faktisk ganske overbevist om at "eldre" gravide som også får mye strekkmerker ikke klager så mye som unge, hvorfor? Min personlige mening er livserfaring. De har mest sannsynlig kjent mye mer på kroppen hvor skjørt livet er, de vet mye mer om ting som kan gå galt, de vet at ingenting kommer med garantier.

Nei, nå skal jeg gi meg med gravidbloggere og strekkmerke"debatten".. Så skal jeg over til neste ting. Fredag var Joachim på ny  kontroll på sykehuset, og der fikk vi vite at det ikke var noen særlig bedring på milt og lever. Ny kontroll igjen etter 5-6 uker. Gjett om jeg kommer til å bli hoppende og sprettende glad når de sier at alt er helt normalt igjen og at han er heelt frisk!! Da skal det feires altså!! <3 Så var han i barnehagen i går og idag måtte han være hjemme igjen ettersom både jeg og han var blitt syke. Dro jo selvfølgelig til legen ettersom han hadde 39,4 i feber, var utrolig slapp og ukomfortabel. Jeg hadde nok bare gitt han en paracet hvis han hadde vært helt frisk, men siden han har kyssesyken i bunn og for stor lever, så vet jeg jo at man skal være veldig forsikig med paracet. Derfor ble det tur til legen, crp tatt som var helt fin, litt vannansamling i høyre øre og ellers helt fint. Konklusjonen ble da at vi fikk føye oss inn i rekken over alle de som hadde blitt smittet med den kraftige forkjølelsen som går for tiden. Han kunne få en paracet om dagen, så jeg fant noen på 125mg som jeg ga han istedet for de på 250mg som han egentlig kan ha nå, han har aldri fått mye paracet, så 125mg funket bra. :) Og imorgen blir det to-års kontroll! :)

Nå kom jeg på en annen ting jeg har irritert meg over. Folk som sier: Nå har jeg funnet ut at det er en mening med alt her i livet. Da har jeg veldig ofte lyst til å spørre de om de kan hjelpe meg med å finne meningen med at Nora Sofie ikke fikk leve opp sammen med familien sin.. For sånn som jeg ser det, så er det absolutt ikke en mening med alt i livet, overhodet ikke. Jeg har gitt opp å lete etter noen mening, for det finnes ingen mening, sånn er det bare.

Så til en mer gladnyhet, fikk telefon idag fra jobben, hvor hun jeg snakket med lurte på om jeg var interessert i en kontrakt på hver 3. helg. Noe fortumlet ble jeg, når jeg så nummeret tenkte jeg jo at nå trenger de en vikar en av de nærmeste dagene, men så var det jo om jeg ville ha en fast helg.. Ble rett og slett tatt litt på senga, og hodet gikk litt i spinn, tør jeg dette, orker jeg dette osv, men jeg sa ja. For foreløpig er det jo bare en kontrakt på tre måneder og det skal jeg jo ihvertfall klare. Har litt blandede følelser angående dette, så det er jo en annen grunn til at jeg er glad for at det i første omgang bare er tre måneder. For det første skulle jeg jo vært i permisjon nå og hatt ei lita tulle sammen med meg, og for det andre så er det jo egentlig kontoryrket jeg trives best med. En 8-4 jobb, lite følelsesladet yrket. Men samtidig, jeg har fått mye skryt av kollegene mine der noe som selvfølgelig gjør veldig godt, pluss at jeg har noe fast en periode fremover. Nei, dette har jeg tro på nå, dette skal jeg klare. :)