Sorg og drømmer..

Jeg kjenner meg helt alene. Helt alene. Akkurat like alene som Nora Sofie’n min er.  Like alene som hun er der nede i den kalde jorden.  

Åh, jeg vil så gjerne se henne igjen. Holde henne. Kjenne den myke huden hennes. 

Skulle ønske jeg kunne stoppe klokken. Eller hive innpå et par sovepiller så jeg kan sove over morgendagen.  Jeg vil ikke på middag i morgen, jeg vil ikke noe i morgen. Jeg vil ikke. Hjertet mitt brister, kjærlighetssorg ganger 100. Eneste måten som kanskje kan gjøre det forståelig for dere alle andre som heldigvis ikke har måtte gå igjennom dette.

Jeg trenger noen nå. 

Kjære Nora Sofie’n min. Kjære lille vakre Nora Sofie. Hvorfor måtte du dra fra oss?  Vi savner deg så uendelig mye, det gir ingen mening hvorfor vi må leve uten deg resten av livet. 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reagere så kraftig på denne dagen som jeg gjør.. Allerede 14 minutter over 12 lurte jeg på om ikke denne dagen bare kunne bli ferdig.  

I går kveld lå jeg og tenkte på ettersamtalen, og hvilke svar vi kanskje kunne få. Og da slo det meg, hardt og brutalt, infeksjon. Hvis det var en infeksjon som tok fra oss lillejenta vår, så har de noe håndfast, noe de kan passe på i forhold til neste graviditet. Så det er jo positivt sånn sett. MEN, hvis det er en infeksjon, HVEM er det da som har måtte få den infeksjonen som drepte henne……  Hvordan skal jeg kunne klare å leve med meg selv hvis vi får vite at det er en infeksjon jeg kunne unngått???? 

En trenger ikke være psykolog for å skjønne at jeg klandrer meg selv. Men er det så rart egentlig? Hun døde jo i det som skulle være min trygge mage. Jeg har feilet i min oppgave som beskytter. 

Drømte mye om det paranormale i natt også. Drømte at jeg ”sendte” ut en invitasjon til Nora Sofie og til skytsengelen min om at jeg nå visste at man ikke skulle be om kontakt, men invitere de til å ta kontakt når de selv ville. Så drømte jeg at jeg kom hjem, syklende(av alle ting) og at jeg plutselig kjente noen ta meg i hånden, og jeg så først ingenting og ble kjemperedd. Og plutselig så så jeg mommo, og et par andre jeg ikke helt husker hvem er(men fikk følelsen av at de kanskje kunne være skytsengler), og den som tok meg i handa vet jeg heller ikke hvem det skulle være, men fikk følelsen av at det var en mannlig skytsengel.
Som alltid så blir jo steder osv helt rart i drømmene, og denne drømmen var intet unntak.  Når jeg først møtte de, var jeg på utsiden av lokalet på vatnebu liksom, og naboene her vi bor nå var på utsiden der (og ble jo ganske utilpasse når jeg begynte å snakke til alle de jeg plutselig så..) Huset vi bodde i var plutselig en blanding av rekkehusene i alvika og det vi bodde i i budalen.
Ganske fort bestemte jeg meg for å gå inn, invitere de med meg inn, for jeg kunne jo ikke stå der på åpen gate og snakke til mennesker som ikke lenger er. Og på vei inn må jeg snu meg, og der kommer ei helt fantastisk nydelig skytsengel gående med ei lita jente i handa. Og jeg må spørre henne: ”er det Nora Sofie?” Og jeg er virkelig helt slått ut og hjertet blir så varmt og jeg så uendelig glad. Det var Nora Sofie, og hun var 4 år… Helt nydelig, helt perfekt. 
Men drømmen slutter ikke helt perfekt. Det neste jeg husker godt fra drømmen er at jeg lå i senga og at Joachim satt helt oppslukt med en leke i senga han å. Jeg så ingen da, men hadde følelsen av at det var en rundt oss, og jeg kjente det var noe ved bena mine og jeg ble dratt ut av senga. Hadde hele tiden følelsen av at dette bare var for gøy. Men så var personen bak Joachim, og jeg fikk følelsen av at de/han ville tulle og leke sånn med han å og jeg stirret stygt på han bak Joachim og jeg tenkte:” La min sønn være!!! Han skjønner ingenting av dette, han kommer bare til å bli kjemperedd! Hold deg vekk fra han!” det ble liksom ikke mindre "bevegelse" bak Joachim, og jeg ble sint og fortsatte:” Hvis dere ikke kan høre på meg så kan dere bare drite i å komme, la min sønn være”. Så forsvant alt. Og jeg ble litt lei meg, men tenkte at min sønn må jo komme foran. Jeg ble litt lei meg pga at jeg var redd for at det var noen av mine nærmeste/skytsengler jeg hadde jaget vekk, men jeg så jo aldri personen som var rundt oss da, så jeg tenkte at det forhåpentligvis ikke var de jeg ønsket rundt meg, og så våknet jeg.

Syns også det har vært litt andre ting som har skjedd her. En morgen spurte Johan meg om en lyd. Jeg ante ikke hva slags lyd det var, men jeg syntes det var en ekkel lyd, det var en pipende/hurtig-"blinkende" lyd, Johan gikk ut for å sjekke, og der fant han ut av at det var noe på værstasjonen som måtte ha hengt seg opp. Så opplever jeg senere, rett etter at Johan har dratt ut, at det ringer på døra. Først tenker jeg, ”årh”, hadde ikke så lyst på verken besøk eller noen ting da. Og når jeg kommer til trappa ringer det konstant på døra, som om noen ringer og ringer på døra, eller at den har hengt seg opp. Og da tenker jeg at det sikkert er noen unger som tuller. Jeg åpner døra og kikker ut; ingen. Og ringeklokka, jo den fortsetter å ringe.   Jeg trykker en gang, det ringer en siste gang, og så blir det helt stille. 

Hadde en graviditetsdrøm denne uken også. Mest morsom egentlig. Jeg satt og snakket med ei venninne, og så var det egentlig klart at jeg var gravid, funnet det ut for ganske kort tid siden tenker jeg. Og så var jeg fortsatt ganske hårete etter forrige svangerskap, hadde ikke mistet noe enda. (det er vanlig å begynne å miste håret alt etter 3-6 måneder etter fødselen, men det gjør igrunn ikke meg noe for alt det håret som skal mistes får jo jeg mens jeg går gravid så.. Så til dere som måtte tro det, det er ikke ammingen som er skylden for at du mister hår etter fødsel..) Så kommenterte venninnen min at jeg fortsatt var ganske hårete på armene, og jeg sier:” jah, og bare tenk hvordan jeg kommer til å bli nå!”(og for dere som ikke kjenner meg/oss og humoren, går det mye i ironi/fornærmelser..) Det var det eneste tanken jeg hadde, bekymret meg ikke for noooe som helt annet enn hvor hårete jeg kom til å bli….. 

Får vel sette meg ned på drømmetydningssiden etterpå og kikket på litt drømmesymboler, er ikke så ofte jeg husker drømmer så godt, og jeg har jo drømt ganske mye i det siste. Jeg husker vel kanskje ikke flere enn jeg pleier, det er vel heller kanskje bare det at jeg drømmer mye mer enn jeg pleier.

Nå som jeg har fått tankene over på litt andre ting, tror jeg at jeg skal gå ut og prøve meg på sjokoladekaken til min sønns bursdag, så kan jeg lage den før vi skal ut og spise middag med svigerfamilien min. 

Svarer på spørsmål senere i dag/kveld tenker jeg. Blir nok godt å kunne ha dette å holde på med når Joachim legger seg og det blir fryktelig stille her..