søndag 11. desember 2011

Sorg og drømmer..

Jeg kjenner meg helt alene. Helt alene. Akkurat like alene som Nora Sofie’n min er.  Like alene som hun er der nede i den kalde jorden.Trist  
Åh, jeg vil så gjerne se henne igjen. Holde henne. Kjenne den myke huden hennes. Ber

Skulle ønske jeg kunne stoppe klokken. Eller hive innpå et par sovepiller så jeg kan sove over morgendagen.  Jeg vil ikke på middag i morgen, jeg vil ikke noe i morgen. Jeg vil ikke. Hjertet mitt brister, kjærlighetssorg ganger 100. Eneste måten som kanskje kan gjøre det forståelig for dere alle andre som heldigvis ikke har måtte gå igjennom dette.
Jeg trenger noen nå. 


Kjære Nora Sofie’n min. Kjære lille vakre Nora Sofie. Hvorfor måtte du dra fra oss?  Vi savner deg så uendelig mye, det gir ingen mening hvorfor vi må leve uten deg resten av livet. Trist

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reagere så kraftig på denne dagen som jeg gjør.. Allerede 14 minutter over 12 lurte jeg på om ikke denne dagen bare kunne bli ferdig.  Leiseg

I går kveld lå jeg og tenkte på ettersamtalen, og hvilke svar vi kanskje kunne få. Og da slo det meg, hardt og brutalt, infeksjon. Hvis det var en infeksjon som tok fra oss lillejenta vår, så har de noe håndfast, noe de kan passe på i forhold til neste graviditet. Så det er jo positivt sånn sett. MEN, hvis det er en infeksjon, HVEM er det da som har måtte få den infeksjonen som drepte henne……  Hvordan skal jeg kunne klare å leve med meg selv hvis vi får vite at det er en infeksjon jeg kunne unngått???? Beklager

En trenger ikke være psykolog for å skjønne at jeg klandrer meg selv. Men er det så rart egentlig? Hun døde jo i det som skulle være min trygge mage. Jeg har feilet i min oppgave som beskytter. Beklager

Drømte mye om det paranormale i natt også. Drømte at jeg ”sendte” ut en invitasjon til Nora Sofie og til skytsengelen min om at jeg nå visste at man ikke skulle be om kontakt, men invitere de til å ta kontakt når de selv ville. Så drømte jeg at jeg kom hjem, syklende(av alle ting) og at jeg plutselig kjente noen ta meg i hånden, og jeg så først ingenting og ble kjemperedd. Og plutselig så så jeg mommo, og et par andre jeg ikke helt husker hvem er(men fikk følelsen av at de kanskje kunne være skytsengler), og den som tok meg i handa vet jeg heller ikke hvem det skulle være, men fikk følelsen av at det var en mannlig skytsengel.
Som alltid så blir jo steder osv helt rart i drømmene, og denne drømmen var intet unntak.  Når jeg først møtte de, var jeg på utsiden av lokalet på vatnebu liksom, og naboene her vi bor nå var på utsiden der (og ble jo ganske utilpasse når jeg begynte å snakke til alle de jeg plutselig så..) Huset vi bodde i var plutselig en blanding av rekkehusene i alvika og det vi bodde i i budalen.
Ganske fort bestemte jeg meg for å gå inn, invitere de med meg inn, for jeg kunne jo ikke stå der på åpen gate og snakke til mennesker som ikke lenger er. Og på vei inn må jeg snu meg, og der kommer ei helt fantastisk nydelig skytsengel gående med ei lita jente i handa. Og jeg må spørre henne: ”er det Nora Sofie?” Og jeg er virkelig helt slått ut og hjertet blir så varmt og jeg så uendelig glad. Det var Nora Sofie, og hun var 4 år… Helt nydelig, helt perfekt. Elsker
Men drømmen slutter ikke helt perfekt. Det neste jeg husker godt fra drømmen er at jeg lå i senga og at Joachim satt helt oppslukt med en leke i senga han å. Jeg så ingen da, men hadde følelsen av at det var en rundt oss, og jeg kjente det var noe ved bena mine og jeg ble dratt ut av senga. Hadde hele tiden følelsen av at dette bare var for gøy. Men så var personen bak Joachim, og jeg fikk følelsen av at de/han ville tulle og leke sånn med han å og jeg stirret stygt på han bak Joachim og jeg tenkte:” La min sønn være!!! Han skjønner ingenting av dette, han kommer bare til å bli kjemperedd! Hold deg vekk fra han!” det ble liksom ikke mindre "bevegelse" bak Joachim, og jeg ble sint og fortsatte:” Hvis dere ikke kan høre på meg så kan dere bare drite i å komme, la min sønn være”. Så forsvant alt. Og jeg ble litt lei meg, men tenkte at min sønn må jo komme foran. Jeg ble litt lei meg pga at jeg var redd for at det var noen av mine nærmeste/skytsengler jeg hadde jaget vekk, men jeg så jo aldri personen som var rundt oss da, så jeg tenkte at det forhåpentligvis ikke var de jeg ønsket rundt meg, og så våknet jeg.

Syns også det har vært litt andre ting som har skjedd her. En morgen spurte Johan meg om en lyd. Jeg ante ikke hva slags lyd det var, men jeg syntes det var en ekkel lyd, det var en pipende/hurtig-"blinkende" lyd, Johan gikk ut for å sjekke, og der fant han ut av at det var noe på værstasjonen som måtte ha hengt seg opp. Så opplever jeg senere, rett etter at Johan har dratt ut, at det ringer på døra. Først tenker jeg, ”årh”, hadde ikke så lyst på verken besøk eller noen ting da. Og når jeg kommer til trappa ringer det konstant på døra, som om noen ringer og ringer på døra, eller at den har hengt seg opp. Og da tenker jeg at det sikkert er noen unger som tuller.Sinna SleggeJeg åpner døra og kikker ut; ingen. Og ringeklokka, jo den fortsetter å ringe. Sjokk  Jeg trykker en gang, det ringer en siste gang, og så blir det helt stille. Undrer

Hadde en graviditetsdrøm denne uken også. Mest morsom egentlig. Jeg satt og snakket med ei venninne, og så var det egentlig klart at jeg var gravid, funnet det ut for ganske kort tid siden tenker jeg. Og så var jeg fortsatt ganske hårete etter forrige svangerskap, hadde ikke mistet noe enda.Gaah (det er vanlig å begynne å miste håret alt etter 3-6 måneder etter fødselen, men det gjør igrunn ikke meg noe for alt det håret som skal mistes får jo jeg mens jeg går gravid så.. Så til dere som måtte tro det, det er ikke ammingen som er skylden for at du mister hår etter fødsel..) Så kommenterte venninnen min at jeg fortsatt var ganske hårete på armene, og jeg sier:” jah, og bare tenk hvordan jeg kommer til å bli nå!”Gaah(og for dere som ikke kjenner meg/oss og humoren, går det mye i ironi/fornærmelser..) Det var det eneste tanken jeg hadde, bekymret meg ikke for noooe som helt annet enn hvor hårete jeg kom til å bli…..Boinkhåpløst Fnis

Får vel sette meg ned på drømmetydningssiden etterpå og kikket på litt drømmesymboler, er ikke så ofte jeg husker drømmer så godt, og jeg har jo drømt ganske mye i det siste. Jeg husker vel kanskje ikke flere enn jeg pleier, det er vel heller kanskje bare det at jeg drømmer mye mer enn jeg pleier.

Nå som jeg har fått tankene over på litt andre ting, tror jeg at jeg skal gå ut og prøve meg på sjokoladekaken til min sønns bursdag, så kan jeg lage den før vi skal ut og spise middag med svigerfamilien min. HjerteHjerteHjerte
Svarer på spørsmål senere i dag/kveld tenker jeg. Blir nok godt å kunne ha dette å holde på med når Joachim legger seg og det blir fryktelig stille her.. HjerteHjerteHjerte

2 kommentarer:

  1. Jeg tror helt og holdent på skytsengler og har flere ganger hatt rare paranormale drømmer der de kommer til syne (jeg har hvertfall en indianer høvding til skytsengel også en kvinnelig skikkelse:) )

    Så jeg tror nok denne drømmen var en form for kontakt hvis du forstår?

    Når jeg la meg i natt tenkte jeg på deg, så forferdelig urettferdig at termin dagen har kommet og di sitter uten Nora Sofie..
    Når jeg våknet tenkte jeg det samme<3
    Så du er ofte i tankene mine Ann Helèn<3

    Hvis du ikke orker eller ønsker å spise middag, dra bort ol i dag, så syns jeg du skal bli hjemme..
    Dette er jo en av de tunge merkedagene og de syns jeg dere skal bruke slik dere ønsker uten å presse dere til å gjøre ting (annet enn å stå opp, være sammen dere 3 ol).
    Men jeg håper sviger familien din forstår og støtter dere <3

    Det kan nok kanskje bli godt å komme ut litt, spise middag å få andre inntrykk på en dag som i dag, men du må ønske det syns jeg <3

    Og dette med at du trenger noen, det er vel egentlig Nora Sofie du trenger mest, men hun kommer jo desverre ikke tilbake :((

    Men jeg er her hvis du trenger noen å prate med eller noe som helst (jeg er på fb så og si hele tiden, så det er bare å prate til meg på chaten der også) det er bare å sende en melding så møter jeg deg eller du kan komme opp.
    Alt etter hva du ønsker<3

    Men det er nok ikke meg du trenger, det er nok noen andre rundt deg du trenger mer?
    Som kanskje ikke gir det det du trenger å få akkurat nå?

    Dette med innfeksjon, som oftest får man en innfeksjon uten at man kan noe for det.
    Så hvis det er grunden til at lille Nora Sofie gikk bort så er det fortsatt ikke din feil.
    MEN jeg ser hvorfor du tenker og føler slik <3
    Slik jeg har forstått det så holdt du deg unna alt du skulle i svangerskapet, du tok dine forhånds regler, du gjore det beste du kunne<3
    Hvis det var en innfeksjon, så var det ikke din feil<33

    Men det blir nok vanskelig uansett beskjed vil jeg tro.
    Du som mamma vil nok kjenne mye på skyldfølelsen og klandre deg selv uansett..
    Men da er det viktig at du prater/skriver det ut slik at du ikke ødelegger deg selv med å holde det inne <3

    Mine tanker er hos dere alle 3 i dag<3 (hver dag) og jeg håper virkelig dere får en så bra dag som mulig<3

    Mange tusen klemmer

    SvarSlett
  2. Ja, Hun var så nydelig, både skytsengelen og Nora Sofie. Aner ikke om det var min skytsengel eller Nora Sofie sin, eller kanskje vi har "delt" henne litt liksom pga at Nora Sofie kun fikk være i magen min.
    Helt perfekt, er så godt å huske på den drømmen nå..<3 Hun var ikke sånn "ugjenkjennelig" nydelig, jeg så godt hun var søster til Joachim..<3 Fortsatt prikk lik nese <3<3
    Det varmer så i hjertet å tenke på akkurat det øyeblikket i drømmen <3

    Ja, termindatoen var en hard nøtt å komme igjennom. Mye pga at hun om for nøyaktig en måned siden, og mensen.. mensen på termindatoen liksom =((

    Vi dro ut for å spise, også var vi på besøk litt etterpå. Var godt å få tankene over på noe annet. <3

    Syns det er vanskelig å vite selv til tider hva jeg trenger. Også liker jeg ikke å "presse" meg på, også koster jo så og si alt penger idag, og når jeg da ikke har fått noe fra nav enda, så kan jeg jo ikke. uansett hvor lyst jeg måtte ha..:(

    Ja, jeg holdt meg unna alt. men tanken sniker seg jo inn uansett, "hva hvis jeg ikke stekte det godt nok? kanskje jeg ikke så godt nok etter når jeg delte i to for å se om det var godt nok stekt? " osv osv..
    jeg ser på det som min feil, selv om jeg vet jeg gjorde alt.(Og der fikk jeg plutselig en åpenbaring om hvorfor jeg har følt noe som jeg har følt veldig på i det siste, enda en god grunn til å fortsette å skrive alt som må ut) Det skulle jo være den tryggeste plassen; inni magen min. jeg har feilet i min oppgave som beskytter, jeg har feilet i min oppgave som mor.

    Tusen takk for den fine kommentaren og alle orda <3 det betyr utrolig mye for meg <3<3

    <3klemmer<3

    SvarSlett