Følelser en måned etter..

Vel, tanker og følelser har forandret seg ganske mye egentlig. 

Spesielt den siste tiden. 

Jeg har begynt å tenke mye på om hun hadde det vondt. Om hun var redd.

Jeg klandrer meg selv mye også. Mye av tankene mine går nå i: ” Jeg har feilet med å beskytte lillejenta mi, jeg feilet i min rolle som mamma. Ikke bare har jeg sviktet jenta mi, men alle rundt meg også som gledet seg til hun kom, og meg selv. ” 

Vær så snill alle, jeg VET jeg gjorde alt i min makt for henne, men selv om jeg vet det, så stopper det ikke følelsene heller..  Denne tanken er umenneskelig vond: ”Du kan jo ikke ha gjort alt i din makt, for hun døde jo”……

Jeg beklager, men jeg kan ikke styre følelsene mine. Og akkurat nå så føler jeg at det er min feil, jeg føler jeg skulle gjort noe annerledes, jeg føler jeg har sviktet.. Følelser er ikke logisk, jeg kan være så logisk jeg bare vil, men disse følelsene må jeg vel bare igjennom uansett.

Det er så vondt å ha sånne følelser når jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne. Tok alle forhåndsregler.  

Og vær så snill, ikke si dere ikke vil høre sånn snakk for det er bare tull. Jeg vet det, men følelsene er der for det. Da ender det heller bare med at jeg holder det inni meg og kommer til å fortsette med alle disse

følelsene i lang lang lang lang tid, kanskje til og med aldri helt klare å takle de.. Jeg vil heller ikke ha disse tankene og følelsene. Prøv å tenk hvordan det er å ha tankene gnagende inni deg, som spiser deg opp, tankene om at det er din feil at noe tragisk skjedde. Tankene om at du har sviktet alle rundt deg. Også er det ingenting du kunne gjort, men tankene er der like forbaska..

Jeg er ikke forundret en plass over at studier viser økt dødelighet hos foreldrene etter å ha mistet et barn.

i England hadde de kun studert mødrene, og der viste det en økt dødsrisiko i opptil 35 år etter barnets død. I Skottland hadde de inkludert begge foreldrene, men hadde kun tall fra en 15-års periode. Fant dette på LUB sine sider.