Julefeiringen vår

Sukk. Nå kjenner jeg virkelig at jeg trenger å tømme hodet for litt ord igjen. Har vært så mye å holde på med de siste dagene at jeg ikke har fått mulighet til å sette meg ned med tankene. 

På torsdag hadde Joachim sin siste dag på tussehuset forresten, nå på nyåret skal han sammen med to andre over i den stoore barnehagen. Det er jo i og for seg helt greit, når jeg fokuserer på at min lille gutt faktisk er ganske tidlig ute, han har ganske god morotikk og har jo nesten dobbelt så mange ord og setninger som andre på hans alder, pluss at han kan telle til 12( noe han gjorde senest i går på morgenen, han tok en og en bil ut av kassa og telte de, ergo han måtte telle en del ganger til tolv. ;) )
Så Joachim har nok bare godt av å komme over til den avdelingen, få litt mer utfordringer osv. 

For et mammahjerte som mangler et barn er det litt mer vanskelig. Min lille gutt blir så stor så altfor fort, og frykten for å miste han er der ganske ofte. Det er ikke nødvendigvis frykten for at han skal død som er der oftest, selv om jeg gjerne må innom han når jeg legger meg hvis han ikke har gitt lyd fra seg fra han la seg. Pluss at jeg har en veldig trang til at han skal ha sutten sin når han sover, så hvis han sover veldig tungt uten sutten, pleier jeg gjerne å “rugge” litt i han sånn at han ikke sover så tungt og jeg kan gi han sutten, jeg vet jo at det er mindre sjanse for krybbedød når sutt blir brukt om natten, så her skal sutten brukes frem til risikoen er nærmest så og si null, eller han ikke vil ha den lenger. Og nå skal jeg være føre var med tanke på hvis det er noen som skal kverulere med dette! Min sønn bruker stort sett bare sutten når han sover. Jada, jeg er klar over dette med tannstilling e.l. men, vet dere hva, det er bare en bagatell i forhold til å måtte gå til en grav istedet! Og så til slutt, jeg vet statistikken er utrolig lav for å miste et barn i krybbedød når han er så stor, men vet dere hva, statistikken for å miste et barn en måned før termin når alt har vært supert gjennom hele svangerskapet er også ganske lav, vi har opplevd å være på feil side av statistikken, det kan fort hende igjen! Så hvorfor skal jeg la noe være igjen til tilfeldighetene!?. Hvorfor skal jeg ta sjansen på å være på riktig side av statistikken nå?...

Han er jo igjennom en fase nå hvor han vil løsrive seg litt mer fra oss, og det tar jeg litt tungt nå, jeg har jo akkurat mistet et barn, tanken på å miste Joachim òg er fryktelig vanskelig og til tider nærmest lammende. Jeg vet jo jeg ikke mister min lille gutt når han bare løsriver seg litt fra oss, men følelsen er der fortsatt. Og ettersom jeg er klar over at følelsene mine er sånn, så føler jeg at jeg klarer å hindre meg selv i å hindre gutten min fra å løsrive seg. Det er jo det som er riktig for min gutt nå, så mine egoistiske behov må jeg bare sette til side, for hans behov er viktigere enn mine. <3

Lille julaften gikk til mye forberedelser.  Hadde Joachim hjemme, for i mine øyne har jo jula allerede begynt den dagen, og i arbeidslivet har en jo gjerne halv dag eller ordner seg fri den dagen. Derfor ville jeg ha Joachim hjemme så vi kunne begynne å kose oss med jula. <3 Vi pyntet juletreet på morgenen, han var ikke kjempeinteressert i det, men fikk hengt på en stripe med norske flagg og noen kuler som han la oppå grenene. <3 glitteret syntes han ikke at var noe særlig, var visst ikke så stas å ta på det..:P Vi hadde også svigers over på nissegrøt tidlig ettermiddag, Og i år var det bestefar som fikk mandelen i grøten. :) Senere på kvelden dro vi opp til Gjerstad for å spise kveldsmat, masse utrolig god mat! <3 Og gjett hva, nissen hadde vært hos tante Eva og lagt igjen masse sjokolade i en julestrømpe til Joachim! Jada, det var en stk storfornøyd liten gutt, som delte masse med seg. :P

Tidlig julaften var jeg og Joachim avgårde for å finne den siste julegaven som Joachim ville gi til pappaen sin, noe vi selvfølgelig ikke fant. Og ikke kan jeg røpe hva det er her heller, for pappa har jo bursdag snart også ;) Vi var alle sammen ute på graven til Nora Sofie tidlig ettermiddag, der tente vi lys i gravlykta og Joachim tente englelys i ei julelykt vi hadde med. :)

 Senere var svigers å tente lys, også var min søster innom og tente lys senere. <3

Det var litt godt å feire hjemme. Det var jo det som var planen hele veien egentlig siden jeg var gravid, feire hjemme som en fulltallig kjernefamilie på 4 pluss svigers. Så ble det til at mine foreldre og min søster feiret med oss også. :) 

Gud å godt det var å se all den gleden og overraskelsen i fjeset til min perfekte lille sønn, det varmet så i hjertet! <3

Var mye å styre og ordne med før gjestene kom. Vi hadde ribbe, hjortestek, pluss at pappa hadde stekt opp noen rådyrbiffer, *sikle*.. De er så gode de biffene! Rett og slett bare smelter på tunga! <3 Til dessert var det jo iskaker og riskrem. Og jada, mor hadde puttet to mandler i riskremen også, men bare en ble funnet(alt ble ikke spist opp) og da var det den andre bestefaren som fikk mandelen i år!..:P En bestefar fikk mandelen i risgrøten, og den andre fikk mandelen i riskremen..:)

Første juledag var det “slektstreff” med familien til Johan, koldtbord. :) utrolig godt, men dette var en like tung dag som julaften. For vi har jo sett for oss å feire julaften med ei lita jente sammen med oss, som sover masse  i vuggen sin, som jeg må amme i tide og utide og som Joachim helt sikkert måtte ha tullet litt med. ;) Og akkurat som julaften, så jeg for meg at dette treffet første juledag kom til å bli litt sånn som det var for 2 år siden, da Joachim var nyfødt. Alle som ville se henne, holde henne, lukte på henne..Også blir det så feil. Hadde et par ganger under denne dagen hvor tårene truet veldig med å komme, når jeg ikke hadde noe å rømme til, noe å gjøre for å få tankene vekk.. Fikk en overveldende følelse av å være så alene, enda jeg hadde verdens mest fantastiske mennesker rundt meg.  Hun som manglet er jo like viktig og betyr like mye for meg som Joachim(og Joachim betyr jo hele verden for meg), det var jo ikke i det hele tatt sånn det skulle være. Jeg skulle jo høre så mange kommentarer om hvor nydelig hun var, hvem hun lignet på, gratulasjoner osv. Men sånn ble det jo ikke.

Beklager hvis det blir litt rotete dette innlegget, men det er så mye som må ut, så mye jeg ikke må glemme å få ut. Har begynt å sove fryktelig dårlig de siste nettene, sover litt sånn som høygravide gjør. At kroppen liksom gjør seg klar for at det skal komme et lite barn, så en sover så lett og våkner temmelig ofte… Men igjen, det er jo ikke derfor jeg har sovet dårlig i det siste, og det har heller ikke vært pga mangel på aktivitet, for det har det vært myye av de siste dagene, mye gåing, rydding og vasking. Neida, grunnen til at jeg har sovet så dårlig i det siste må jo være fordi jeg har rømt fra alle de vonde følelsene og tankene som har presset på i bakhodet.  Og jeg vet jo at hvis du stikker av fra de vonde tankene, hvis du ikke bearbeider de iløpet av dagen, så kommer de når du legger deg ned på kvelden for å slappe av og sove.

Nei, det er så altfor mye som ikke blir sånn som de skulle blitt. Og det er ikke snakk om at det er ubetydelige ting som at julemiddagen ble sprengt torsk isteden for lutefisk, eller at pakkene ikke ble pakket inn med matchende papir og bånd osv. Det er snakk om at vi mangler et barn. Hvor mye annerledes blir ikke ting når du har barn? Jo, nettopp, det forandrer alt! Og når en av våre soltråler mangler, ja da blir det vondt og vanskelig. Av og til føles det som om folk ikke skjønner at vi faktisk har et barn for lite, av og til virker det som om folk mener at Nora Sofie ikke er “verdt” sorgen vår. Vi mistet henne ikke innen de første 12 ukene, eller før vi kjente spark. Vi mistet henne en måned før termin, vi ventet bare på at hun skulle komme ut til oss. Hun var helt ferdig, helt ferdig. Og hun var vårt fullverdige barn! Ikke glem det! Hun betyr like mye for oss som Joachim!