Graviditetssymptomer og følelser

Jeg er så fryktelig trøtt og sliten! Nøyaktig så trøtt og sliten som jeg var de første ukene av graviditetene.. Blæh...
Og jeg som la meg tidlig igår også fordi det ble altfor lite søvn natt til igår.

Det er litt ekkelt.. og det er vondt og sårt. Den trøttheten jeg kjenner på nå er jo helt lik til den trøttheten jeg hadde når jeg gikk med Nora Sofie. Jeg føler jeg kan legge meg tidlig, kjøre Joachim i barnehagen, legge meg til å sove igjen, hente Joachim i barnehagen lage mat og alt som må til med smått i hus, og legge meg tidlig igjen.. Hva er poenget med at jeg må bli minnet på det graviditetssymptomet??.. I går kjente jeg "spark" også..(nei, det rabler ikke for meg enda..) Jeg er jo fullt klar over at det bare var tarmbevegelser, men det er jo sånn spark kjennes ut av og til..
Da jeg gikk gravid første gangen husker jeg at ei fortalte meg at ho kjente på det litt av og til hun også. Den gode og varme følelsen av at det er noe lite og vidunderlig som vokser seg stor og sterk inni magen, lader opp til å komme ut til familien sin og spre glede  og gi varme hjerter.

Men det er ingen mirakler i magen min lenger. Når tarmene mine setter igang og "sparker" så gir det meg ikke kun et varmt hjerte, det fyller meg også med sorg.

Gud som jeg savner det.

Grunnen til alle "graviditetssymptomene" mine kommer vel av at det er litt merkedager som kommer nå:
9.12 : en måned siden jeg sist kjente liv fra min lille gulljente, mellom 5 og 6 på morgenen.
9.12: en måned siden vi fikk den grusomme beskjeden
11.12: en måned siden jeg fødte gulljenta vår
11.12: termindato...
16.12: en måned siden jeg så henne for siste gang
18.12: en måned siden begravelsen

Har også lagt merke til en annen ting. Det er mange som lurer på hvordan det føles, og det er jo ingen bombe at det er et totalt følelsesmessig kaos av en berg- og dalbane, det tror jeg de fleste skjønner. Men tristheten jeg føler, den har jeg funnet likhetstrekk med. Det er akkurat som om jeg hele tiden får små doser med depresjon. Jeg er ikke deprimert, men sorgen over å miste henne er akkurat som en depresjon.

Da jeg la meg igår, litt før Johan for å ta den obligatoriske "treningsøkten", kom følelsen av tomhet bare veltende over meg. "Det er bare meg".. Det ligger ingen Nora Sofie ved siden av meg. Det ligger ingen Nora Sofie i magen min.. Det er bare meg, og jeg er helt tom.