litt forsinket, svar på spørsmål

- Hvordan føler du vennene dine har forandret seg i forhold til deg?

Jeg føler vel forskjellig fra dag til dag. Jevnt over føler jeg vel at mye er det samme, men samtidig så er jo ingenting det samme. Heldigvis varierer jo dette fra person til person også.  Noen får jeg jo virkelig følelsen av at de gjør alt de kan for å unngå meg, nesten sånn at jeg lurer på om de hadde kasta seg ned bak kjøledisken hvis de så meg komme inn på butikken.. Andre igjen får jeg følelsen av at de oppriktig føler med meg, og at de gjerne vil vite mer, støtte meg, få meg med på ting og ikke la meg sitte og råtne til tankene.

Det er som jeg har hørt andre si og føler det; at mange oppfører seg mot en at de like gjerne kunne sagt:” nå står du der borte og gjør deg ferdig med det du skal gjøre deg ferdig med, også er vi over her og lever videre imens”

-Klarer du å glede deg på venners vegne for at livet til de går videre, eller er det veldig vanskelig å takle?

Både ja og nei. Jeg prøver så iherdig å følge med, men jeg føler jeg bare detter lengre og lengre bak. Men igjen, så avhenger det jo av dagsformen og følelsene på det nøyaktig gitte tidspunkt… I det ene øyeblikket kan jeg være såå glad og tenke at ”det unner jeg deg virkelig!” Og i neste øyeblikk kan det være: ”hvorfor? Hvorfor skal det gå så sinnsykt bra for deg, når jeg bare møter motgang? Hvorfor skal du få være så sinnsykt glad når jeg bare får noen få usle glimt innimellom??”

-Hvordan var Nora Sofie i magen gjennom svangerskapet? (Rolig, veldig aktiv, sterk, fast søvnmønster ol?)

Hun var veldig aktiv, utrolig mye mer aktiv enn Joachim faktisk. Fast hver dag mellom 11-12(noen dager innimellom så tidlig som 10 og andre dager så sent som i 13-tiden) hadde hun morgengymnastikken sin, og gjerne tok hun seg en liten treningsøkt i 10-11 tiden på kvelden også.  Hun likte musikk godt, hadde ikke noen spesielle yndlingssanger, ”sa” jo klart ifra hvis det var noe hun ikke ville høre på.. I begynnelsen ble hun også heeelt stille i magen når jeg prøvde å kjenne etter liv på utsiden av magen.... Og det tok enda lengre tid før pappa fikk kjenne ordentlig..

-Hvordan har familien deres vært etter fødselen, mer kontakt/mindre kontakt, prøver de å forstå at dette tar tid eller er de "over det" ol.?

Både òg..Noen er av den oppfatningen av at dette bare skal glemmes også snakker en ikke noe mer om det. Andre virker det som om det er greit å snakke om, men får følelsen av at vi skulle vært ”over” det nå. Så har du de som forstår at jeg sørger men Johan får liksom ikke noe forståelse. Og til slutt er det de som skjønner oss begge og at vi bare må ta det i vårt tempo.. jevnt over syns jeg ikke det er noe forskjell i hvor mye kontakt vi har....

-Kan du skrive om fødselen til Joachim?

Fødselen til joachim ja.. Jeg kan hvertfall fortelle det jeg husker.. Søndag 13.12.09 i 12 tiden begynte jeg å ta tiden på det jeg lurte på om var rier. Jeg fant jo fort ut av at det var rier, og de var regelmessige fra jeg skjønte det og til gullgutten var ute.. Jeg husker jeg satt med telefonen min, papir og penn. Så skrev jeg opp når riene begynte og hvor lange de var.. 

 Utpå kvelden ringe jeg føden og fortalte om riene osv, og de sa at det kom til å ta lang tid enda, så jeg burde egentlig bare prøve å slappe av og få meg noe søvn(), men at jeg godt kunne komme inn på en sjekk. Så jeg tenkte i mitt stille sinn: seriøst? Legge meg til å sove, lang tid igjen enda?? Jeg har jo allerede holdt på i et halvt døgn… ” Men vi dro jo inn på sjekk, og jadda, jeg hadde rier og absolutt null åpning.

Så bar det hjem igjen, og prøve å få litt søvn, det ble ikke så fryktelig mye for å si det sånn, men vi gjorde da et helhjerta forsøk.. Jeg hadde jo overtidskontroll på sykehuset på mandagen vi ble jo hjemme frem til den. På kontrollen var det ny ctg registrering og ny sjekk av åpning, og hvis jeg husker riktig var det vel maks 1 cm åpning eller noe. På kontrollen ble det bestemt at jeg skulle legges inn. Og egentlig skjedde det fint lite før tirsdag morgen, alt var ved sin ”vante” gang, med rier ctg registrering og en sovepille på kvelden så jeg kunne få sanka litt energi før det virkelig arbeidet begynte..  Morgenen på tirsdag begynte vel ganske rolig, men riene hadde tatt seg ganske kraftig opp fra tidligere, så  når jeg fikk rier da ble det full konsentrasjon, pusting og pesing. Det ble ny ctg registrering, og den viste at hjerterytmen til Joachim sank når jeg hadde rier, og dette likte de ikke ”så tidlig” i fødselen. Da bar det inn på føderommet og de tok vannet så de kunne feste en ”sonde” på hodet til gullet så de kunne følge enda bedre med på hvordan han hadde det. Ganske kort tid etter at de tok vannet kom riene så tett at jeg ikke fikk noen pause, jeg pusta panisk med så dypt jeg kunne i masken til jeg duppet av av lystgassen og så var det på’an igjen med å puste for å få noe lindring, følte jeg lå sånn i evigheter.... Mens jeg ligger å peser i lystgassmasken spør Johan om ikke jeg kanskje ville prøve å ha epiduralen allikevel, og jeg nikker som besatt!! Anestestilegen kommer og setter epiduralen uten at jeg merker noe som helst, sikkert pga sammenhengende rier og lystgassen.. Johan går ut for å ta en røyk når epiduralen begynner å virke, da hadde jeg vel 3-4 cm åpning. Vi ble forberedt på at det kunne ta lengre tid når jeg fikk epidural og at de satt på drypp for å stimulere riene. Da Johan kom opp igjen var det vel 7 cm åpning..  Og tror ikke det var så lenge etter at trykketrangen begynte å melde sin ankomst. Følte jeg lå i en evighet med trykketrang også, men var vel ikke så fryktelig lenge som jeg skal ha det til..

Og plutselig kunne jeg begynne å trykke, og det er det eneste fra fødselen jeg syntes gikk fort.. Husker ikke hvor mange ganger jeg trykket, men jeg tror ikke det var så fryktelig lenge. Jeg kjente ikke pressriene så mye pga epiduralen så jeg lå og holdt på magen for å kjenne når riene kom.  Husker det var en enorm lettelse når han kom ut, all pressetrang var vekk og jeg fikk en fantastisk nydelig gutt opp på brystet. Jeg bare holdt rundt han og pustet takknemlig og lettet ut. Endelig var gutten vår her!  

Er et par andre ting fra fødselen jeg husker,  men ikke klarer å plassere tidsmessig, annet enn at det skjedde etter at vi var kommet inn på føderommet..  husker en av legene som kom inn for å sjekke sa til meg at her var alt så fint at og jeg kunne visst føde maaange barn.
At de kom inn og sa at nå var det kommet så langt at nå ble det vaginal fødsel og hvis det var behov for noe hjelpemidler så ble det kun tang, vakuum eller lignende, husker ikke helt hvordan de sa det, men det var det som var budskapet.. Så tydeligvis hadde de snakket litt om keisersnitt osv.. men det slapp jeg heldigvis. Også husker jeg at ei nyutdanna jordmor prøvde iherdig å få oss til å kalle opp Joachim etter henne, hun var kjempejill, men det ble ikke oppkalling for det..

-Har forholdet mellom deg og din kjære blitt sterkere gjennom dette? (noen går jo gjerne fra hverandre ol. etter en slik tragedie)

Jeg føler det har blitt sterkere. All sorg er jo en påkjenning for forholdet og nå går vi nok igjennom den største påkjenningen vi forhåpentligvis noen gang trenger å oppleve. Jeg føler vi er klare på at vi begge skal taes hensyn til, og at vi skal få lov til å sørge på hver vår måte. Det er jo kjent at det er store forskjeller på kvinner og menns sorgprosess, så  jeg tror det er veldig viktig at vi bare lar hverandre få lov til sørge sånn vi trenger, og ikke kritisere eller lignende den andre for det. 
Det er jo nå i den fasen vi er i nå og fremover at det liksom skal være ”kritisk” for forholdet. Den første tiden var vi jo i sjokk og i sjokkfasen reagerer de aller fleste likt. Nå som hverdagen begynner å komme tilbake, omverdenen glemmer og sorgprosessen begynner, det er nå vi trenger å huske på å støtte hverandre og la den andre få sørge sånn som er best for den.