mandag 5. desember 2011

En ekkel følelse.....

Jeg har lest om flere englemødre som har hatt en ekkel følelse i svangerskapet.
En følelse av at noe er galt, det er noe som ikke stemmer.

Så må jeg jo også si at det begynner ikke å rable for meg, jeg tror ikke jeg er synsk eller at jeg kunne vite at det skulle gå sånn som det gikk, jeg forteller bare at jeg hadde en ekkel følelse.. og nå etter hvert når jeg får ting på avstand, så ser jeg jo flere og flere ”tegn” på det..

Jeg hadde en ganske annerledes opplevelse av det å være gravid denne gangen i forhold til første gang. Første gang var jeg vel ganske enig i at det var blitt litt mye hysteri rundt det å gå gravid, for hvordan gikk det an å føde friske unger før i tiden?

Misforstå meg rett det er jo bra at de forsker og finner ut av ting som kan være skadelig for barnet! Og selv om jeg var enig at det kanskje var blitt litt hysteri, så tok jeg jo ikke sjansen på å putte noe i meg som kan være skadelig for det lille vidunderet jeg bar på.

Denne gangen hadde jeg en annerledes følelse. Jeg ville fortelle færrest mulig at jeg var gravid før de magiske 12 ukene var over, med Joachim fortalte vi det til alle rett etter at vi fikk vite det selv.
Jeg kjøpte også flere graviditetstester som jeg tok for å forsikre meg at jeg fortsatt var gravid når alle de symptomene som kvalme, ekstra trøtthet og hyppige dobesøk forsvant og jeg enda ikke kjente liv.

Jeg tenkte hele tiden at grunnen til at jeg var litt mer nervøs denne gangen måtte jo være fordi jeg visste hva det ville si å få et barn, jeg visste hvor stort det var. Jeg visste jo hva jeg ville gå glipp av.

Jeg husker også jeg var veldig fortvilet en liten måned eller noe før fødselen. Jeg var så fortvilet, og fikk t.o.m. rabla ned en laang klagestatus om hvor gjerne jeg ville ha henne ut, men visste også at det var best for henne å være der inne et par uker til..

Jeg husker så godt denne fortvilelsen, jeg ville ha hun ut så fort som mulig! Og så sint jeg på meg selv som var så egoistisk og ville ha hun ut altfor tidlig pga søvnmangel og bekkenløsning….. Nå tenker jeg tilbake og tenker; kanskje det ikke var egoismen som skrek inni meg og VILLE HA HENNE UT NÅÅ.. kanskje det var denne ekle følelsen av at noe ikke helt stemte som nådde sitt klimaks?
 Hadde hun fått vært sammen med oss i dag om hun kom ut i uke 34? Som da er uka hvor de ikke prøver å stoppe fødselen. 

Kanskje det var rein skjær egoisme at jeg ville ha henne ut to måneder før termin, kanskje ikke..

Jeg er jo selv født to måneder før termin, hvorfor måtte da min datter dø en måned FØR termin, og at jeg to måneder før termin hadde denne sterke følelsen av at jeg vil ha henne ut så fort som mulig..
Og hvorfor ÈN måned FØR termin? Det er jo på overtid det liksom skal begynne å bli skummelt..

Jeg skulle ta opp med jordmora jeg gikk til kontroll til og nevne at jeg var veldig bekymret for overtid. Jeg var så redd for at noe skulle skje på overtid! Mye mer redd for overtid i dette svangerskapet enn forrige, men igjen, jeg visste jo hva jeg risikerte å miste på overtid..
Jeg ville spørre henne om modningsakupunktur, for det tenkte jeg at i det minste var verdt å prøve.

Jeg husker jordmoren på sykehuset spurte meg om jeg hadde hatt en dårlig følelse dette svangerskapet… Og jeg måtte jo si ja, for jeg har hatt en dårlig følelse. Jeg tenkte da rett etter at det kanskje var alle disse vanlige svangerskapsbekymringene som blir mye sterkere etter at det har gått galt. At det kanskje var vanlig at en sitter igjen med at en skulle hørt mer på seg selv og bekymringene en hadde, men det bekymret meg aldri at det var noe galt med barnet mitt! Jeg hadde bare den følelsen av at jeg ville ha henne ut en liten måned før det utenkelige skjedde. 

Etter jeg hadde snakket med jordmoren på føden den grusomme onsdagen, måtte jeg støtte meg over stellebordet på badet, og jeg er sikker på at det kom hvertfall 2 dl tårer på et par minutter. Men jeg tenkte aldri at det var noe galt med barnet mitt, det fantes ikke noen sånn tanke i mitt hode! Men jeg visste det nok innerst inne selv om tanken aldri var der, den ekle følelsen var sterkere enn noen sinne…

Et av de andre tingene som underbygger den ekle følelsen min er at jeg aldri helt fikk dette ”redebygger-instinktet”.. jeg hadde aldri noen veldig trang til å gjøre redet klart til å bli en familie på 4, nå husker jeg jo ikke når det er vanlig at redebyggerinstinktet slår inn, men..
Da jeg var på ikea sist skulle jeg jo handle senga hennes og litt andre ting. Blant annet hylle til å ha Joachim sin ”dåpsrullholder” på. Det var ikke i tankene mine en gang å kjøpe to.. Og når jeg kom hjem og Johan spurte meg om ikke jeg kjøpte to, så ble jeg egentlig litt paff. Hvorfor kjøpte jeg ikke like gjerne to med en gang? Vi kom jo til å trenge de uansett…

Og nå lurer jeg. Hvordan kan det være sånn at mange andre englemødre også har hatt en dårlig/ekkel følelse? Hvorfor er det så mange andre som ikke har tenkt tanken på å sette sammen seng, gjøre alt klart, selv om alt har vært fint og i skjønneste orden…



6 kommentarer:

  1. Først og frems: jeg er ingen psykolog eller synsk eller noe slik, så dette kan høres helt teit ut, komme ut feil eller et eller annet..
    Sånn advarsel gitt ;)

    Men det virker som som at kroppen din faktisk har vist på en måte (hvis det går ann å si) at noe slikt skulle/kunne skje, i og med at du ikke kjøpte to hyller, at du følte at noe var galt slik du gjore ol..
    Slike følelser og tanker er jo ofte en magefølelse som prøver å si i fra, eller kroppen sin måte å si i fra på..

    Jeg har hatt slik følelse flere ganger ang vårt problem, og er veldig kjapp med å gå til gu`n min (jeg er omtrent fast gjest alt hehe) den ene gangen (første) så viste det seg at jeg ikke hadde eggløsning, og mest sannsynlig ikke hadde hatt det på lange tider, dette var jo grunden den gang til at vi ikke hadde blitt gravide på 6 mnd (små 6 mnd) nå i etter tid har jeg lik følelse, noe er galt liksom..

    Men alle prøver er jo fine, alle sier til meg at det ikke er noe galt, men kroppen sier til tider at det er en enkel grund til at spiren ikke sitter..

    Huff dette ble bare rot, ikke slik jeg hadde tenkt å skrive i det hele tatt..

    Men oppsumeringen blir vel noe ala at kroppen har sin måte å si i fra på, men hodet kobler ut all iformasjon som kan stresse, såre eller gjøre enn urolig..

    Det er jo ikke sikkert hun hadde vært her i dag om hun hadde kommet ut i uke 34, men muligheten er der jo..
    Men sammtidig er det ikke noe du kunne gjort med det, du kan vel ikke tvinge sykehuset til ks så tidlig uten at fødselen er på gang?

    NNei jeg vet egentlig ikke helt hva jeg mener jeg, dette blir bare krøll, men nå har jeg slettet det et par ganger så det får gå som det går hehe:)

    Kan hvertfall ikke være lett å sitte i etter tid å vite at du hadde denne følelsen :(
    <3mange gode løfte opp klemmer<3

    SvarSlett
  2. advarsel tatt til meg, men skjønte alt så hadde ikke trengt den..;)

    Ja, jeg har liksom sett for meg at det har vært morsinstinktet som har "kicket" inn.. for hva kunne egentlig kroppen si ifra om? Alt var perfekt med Nora Sofie(hvertfall det vi vet foreløpig, de fant ingen åpenlyse årsaker, men svar på prøvene har vi jo ikke fått enda) og alt med meg var jo helt som det skulle, så så langt vi vet var det ingenting som skulle tilsi at det skulle gå sånn som det gikk.. så jeg tror rett og slett det må være det berømte morsinstinktet..

    Nei, de kan jo sette igang fødsel, men har aldri hørt eller lest om at de setter igang fødsel før uke 37-38 med mindre det er fare for liv. eller med mindre det har vært et veldig tøfft svangerskap med maasse plager, men tror de venter lengst mulig da å..

    Foreløpig går det egentlig ganske greit. For, hva hadde jeg egentlig å være bekymret for? alt var jo helt perfekt med oss begge.
    Foreløpig er et ord jeg har lært meg å bruke mye om dagene.. Det var jo ingen problem med gravide og nybakte foreldre i begynnelsen, men det var bare en foreløpig ting det å...

    Tusen takk for godt svar <3<3

    SvarSlett
  3. Foreløpig er et viktig ord for alle egentlig..
    Så lenge man tar en time, eller av og til et minutt av gangen så går det seg til etter hvert..

    Håper at prøvene sier at ingen ting var galt heller da, eller?
    For noen er det jo litt "godt" å finne ut hvorfor, mens for andre er det best å ikke vite har jeg lest, men alle er jo ulike akkurat der...

    Bra du forsto hva jeg mente hvertfall<3

    SvarSlett
  4. Jeg aner egentlig ikke hva jeg håper på.. jeg tenker at hvis vi ikke får noen svar kommer jeg hvertfall til å alltid lure på om det var nooe jeg har gjort feil, om det var liggestillingen, noe jeg ikke var forsiktig nok med i matveien osv..

    og hvis vi får et svar så har vi hvertfall noe håndfast. Hvis det var en infeksjon så vet de vel hvor den kom fra, hvis det var noe feil med kromosomene så var det ikke noe jeg kunne gjort i det hele tatt. men så er det jo å, hvis det er en infeksjon som kunne vært unngått på en eller annen måte, så er det jo ganske klart at jeg kommer til å klandre meg selv noe fryktelig..

    <3

    SvarSlett
  5. Jeg ser det at du kommer til å klandre deg selv, men som du sikkert også har hørt så hjelper det desverre ikke...

    Jeg håper virkelig at dere får vite noe som får deg til å slå deg til ro med det (hvis du forstår hva jeg mener, altså slik at du ikke klandrer deg selv)

    <3

    SvarSlett
  6. ja, skjønner..:)

    jeg vet jo at jeg har gjort alt jeg kunne for at hun skulle få best mulig start på livet, jeg gjorde jo til og med mye mer enn hva andre gjør. men selv om jeg vet det, så tar følelsene overhånd til tider og jeg vil nok alltid ha tanken om det var noe jeg kunne gjort annerledes i bakhodet..

    <3

    SvarSlett