Denne dagen har jeg egentlig innstilt meg på at kom til å være litt tøff, ikke pga at det er noen merkedag eller noe, men rett og slett bare pga innholdet.
For idag kom jordmora jeg har gått til kontroller til innom, og jeg visste det kom til å bli litt tøft. Det var ganske tøft i begynnelsen når jeg begynte å forklare hvordan det hadde vært dagen før alt skjedde, og når jeg begynte å innse at noe var galt, og når vi fikk beskjeden osv.
Men jordmora er flink, ho snakker egentlig ganske mye og det følte jeg at passet meg ypperlig idag, for å snakke om det som har skjedd(da spesielt det døgnet hvor alle drømmene ble knust) er fortsatt utrolig vondt, for å ikke snakke om hvor vanskelig det er å holde tilbake tårene. For det var jo ikke sånn den dagen skulle være!!!! jeg skulle ikke oppleve noen dag hvor barnet mitt døde, jeg gikk bare å ventet på fødsel jeg...en fødsel som jeg håpte kom til å være mye kortere enn forrige og at jeg kom til å få ei lita tulle på brystet som jeg visste jeg kom til å elske, som jeg visste var helt perfekt uten å måtte se på henne, som begynte å skrike... akkurat som jeg gjorde med storebror. <3
En annen ting jeg kom på, er det at jeg kjente på en utrolig stolthet da jordmora spurte om hun kunne se Nora Sofie. Selvfølgelig skulle hun få se den vakre lille jenta vår, det er jo selvfølgelig trist, men samtidig, hun er jo lillesøster og vår datter, og vi er jo så utrolig stolte over å ha skapt noe så vakkert! (Derimot vil det aldri gi noen mening hvorfor noe så vakkert ikke skal få leve, få vokse opp sammen med så mange mennesker som gledet seg til hun kom, og som elsket henne ubetinget)
Jeg føler meg egentlig veldig godt tatt hånd om av helsevesenet. I hvert fall foreløpig, jeg ser endel som dessverre har vært i min situasjon som føler seg så overkjørte og får dårlig behandling. Men veldig ofte så føler jeg også at dette gjelder de store sykehusene. :| Jeg tenker jo at det ofte må være motsatt, at det er de store sykehusene som får mest penger til å kunne følge opp i kriser osv, men nå sitter jeg her i min egen krise, og jeg føler virkelig at jeg har blitt tatt godt hånd om, at de har satt igang hele det systemet som skal bli satt igang, jeg har ikke trengt å mase om noe egentlig. Og det her skjer jo i lille Arendal. Jeg føler meg foreløpig evig takknemlig for alle de gode menneskene vi til nå har møtt og som gjør så godt de kan for å hjelpe oss igjennom denne krisen. <3
Etter at jordmoren hadde vært her var det lyktefest i barnehagen. Gruet meg litt til dette også fordi jeg ikke har vært så klar for å måtte forklare til så mange andre enda hva som har skjedd. Men det gikk over all forventning, og det ble bare kos med lyktefesten! <3 De andre foreldrene har nok fått en liten beskjed, for vi har jo hele tiden vært veldig åpne om dette og ikke prøvd å legge skjul på noe.
Ellers skal jeg på tupperware demo hos en nabo etterpå. Smågruet meg litt, men er glad jeg fikk spørsmålet idag og ikke tidligere. jeg må jo uansett møte naboene igjen, så det er jo like greit å hoppe idet.
Men ja, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å være utslitt når kvelden kommer.
Akkurat det med bilde er noe jeg har lurt litt på å ikke turt å spør om..
SvarSlettFornuften min sier at du såklart vil vise bilde av datteren din hvis noen vil se.
Mens frykten min er at jeg skal såre deg eller noe hvis jeg spør..
Men hvordan er det best for deg at folk er ovenfor deg?
Er det feks greit at de spør om nora sofie?
Er det greit at de spør om å få se bilde (ser jo her at det var greit:) )
Er det godt for deg å prate om henne og opplevelsen eller vil du helst prate om vanlige hverdagslige ting når du møter folk?
Er slike ting jeg har lurt litt på:)
Igjen så er du utrolig sterk som hopper i det, det krever styrke<3
Jeg vil nok alltid være litt varsom med bilder, hvertfall til oss "ikke-fagpersoner" som gjerne har opplevd det noen gangen før. For jeg forventet å se en helt nyfødt baby som bare så ut som om hun sov, men det er jo ikke helt tilfelle..
SvarSlettJeg syns det er vanskelig å si at det er vondt å se på enkelte av bildene pga hudavskallingen, for hun er jo den vakreste jenta jeg noen gang har sett.. Men vi har tatt så mange forskjellige bilder, så er endel av bildene som nok kan passe for de som kanskje er litt redde for å se å.
Jeg blir absolutt ikke såret over at noen spør, jeg tenker heller at det er godt å kunne forklare så det ikke blir noen misforståelser osv.
Jeg syns det er veldig godt å snakke om henne, jeg syns det er verre med de som bare vil snakke om hverdagslige ting. For jeg vet jo at folk lurer, det ligger i menneskers natur å være nysgjerrige.. Og jeg igjen, jeg vil jo ikke presse på folk informasjon om min døde datter, jeg skjønner godt at det er vanskelig for andre å forholde seg til, så med mindre folk spør så forteller ikke jeg.
men jeg kjenner samtidig at jeg trenger et stabilt sted å være når jeg skal snakke om Nora Sofie. på butikken osv passer det seg liksom ikke for meg å snakke om alt dette, men et sted i fred og ro..
Nei det forstår jeg godt..
SvarSlettMan må være et sted man føler seg trygg på en måte vil jeg tro, før man føler man kan prate skikkelig om det..
Jeg forstår også tankegangen din ang bilder, for (de jeg har sett) døde spebarn som har ligget litt i magen ser jo ikke akkurat ut som babyer som sover.
Og det kan nok skremme en del tror jeg, hvertfall når de aldri har sett barn slik.
"heldigvis" mistet svigerinnen til venninnen min datteren sin i fjor, og da viste venninnen min bilde av jenta, det var jo en nydelig jente, men ikke som levende barn, jeg ble nok litt redd når jeg så den mørke leppa og neglene, men igjen var hun nydelig<3
Men jeg skjønner at dere er varsomme..
Mange klemmer<3
Mye av grunnen til at det kanskje er litt vanskelig med bilder kan nok være det at hun er den nydelige lille jenta mi som jeg er så utrolig stolt av! Og tanken på at andre ikke skal klare å se den nydelige lille jenta mi, at andre skal synes det er ekkelt eller vondt å se min lille stolthet, det hadde såret mammahjertet mitt ganske kraftig.
SvarSlettEtterhvert som jeg får summet meg skal jeg gjøre noe som vi ble fortalt at ei anna englemamma hadde gjort. jeg skal lage et lite minnealbum jeg kan ha med til folk som lurer og vil vite mer om stoltheten vår. Det blir nok et stort album vi kan ha hjemme å tenker jeg..<3
Det tok ikke lange tiden heller før alt det vonde vi så var borte, og vi heller bare la merke til hvor lik hun var på storebror og alle de nydelige små trekka <3
klem <3
Skjønner godt den følelsen ja (eller så godt jeg kan forstå vel og merke)..
SvarSlettDet hørtes veldig lurt ut med slik album, også er det sikkert lettere for folk å spør når de på en måte får se litt av "historien" om du tenker å ta med bilder før også?
Jeg er helt sikker på at hun var nydelig<3
Ja, blir nok bilder fra hele løpet..<3 :)
SvarSlett