Tankene mine i tiden på sykehuset.

Onsdag 9.11.11.

Det er vondt.. Det er så ufattelig vondt, men samtidig så tror jeg at jeg ikke skjønner det helt. 

Jeg tror ikke det vil gå ordentlig opp for meg før nydeligheten vår kommer stille til verden. 

Ingen av planene blir som de skulle bli nå. Joachim skal ikke være med mamma og pappa å passe på bebien.

Joachim skal ikke lære lillesøster å synge "bæ bæ lille lam". 

Joachim har kost så mye med magen, laget fiselyder på magen, sunget sanger.... Han har vært verdens beste storebror!

Julen skulle vi tilbringe som en familie på fire. Med mini sovende i vugga bestefar laget da vi venta Joachim. 

Mens joachim løp rundt og sjarmerte oss alle, lekte med alle lekene og helt sikkert proppa seg full med klementiner, julegodt og julekaker.

Julen blir langt fra som planlagt, men heldigvis har vi fortsatt solstråla vår som kommer til å kose seg med alle lekene

og nammenammet som hører julen til. Og selvfølgelig sjarmere oss alle

Det går ikke an å stoppe tårene. Jeg tenker på alt jeg og Johan aldri vil oppleve sammen med mini..

Jeg føler meg tom for ord, samtidig som jeg føler jeg har altfor mange ord. Hvorfor skulle dette skje oss? Kunne det vært unngått? Er det noe jeg kunne gjort? Er det noe jeg har gjort feil?...

Jeg husker sist jeg kjente liv som om det skulle skjedd for 1 minutt siden. Jeg var dødstrøtt etter å ha kun sovet 2 timer, og deretter vært

oppe og trodd jeg hadde fått omgangssyken. Jeg fikk lagt meg i 5 tiden igjen ved siden av Johan og sovnet vel ganske momentant.

Jeg våknet av at Johan sin vekkeklokke ringte og jeg sa til han at han fikk være hjemme idag for jeg var ikke noe i form. Så sovnet jeg igjen

og våknet etter en liten stund av at mini strakk seg veldig i magen. Tydeligvis var det hodet som lagde en good kul på magen min, og jeg tenkte:

"hva er det du holder på med lille venn?" også strøyk jeg meg over kulen på magen, over hodet til nydeligheten vår..

Gjett om jeg er glad for det nå. Hvis det skjedde noe med mini da, så strøyk jeg kjærlig over hodet og tenkte gode tanker til min

minste skatt

vår minste skatt. sagt at mamma elsker deg over alt på jord, og at pappa og storebror er akkurat like glad i deg som mamma er. jeg skulle så

gjerne ønske at vår store skatt skulle få oppleve å synge alle sangene sine og kose med lillesøster.

Jeg skulle så fryktelig gjerne ønske at jeg i det minste fikk høre stemmen hennes. Men sånn blir det ikke.

Du var ei livlig tulle som begynte med rampestreker ganske tidlig. Du sparket storebror i fua når han lå på mammas fang for å slappe av

med kveldsmelken. Du begynte å hoppe i senga hvis mamma la seg sånn du ikke ville at mamma skulle ligge. Du likte nok å sove lenge, for

morgengymnastikken begynte som regel tidligst 10, og vanligvis i 11-12 tiden..

vi fikk aldri oppleve deg utenfor mammas trygge mage, men vi har heldigvis minner fra deg i mammas mage

Hvil i fred vår lille engel.